Sikker i min sak (denne gangen)

Jeg forstår at mange er usikker foran et valg som i år. Selv er jeg imidlertid sikrere enn noen gang på at jeg skal stemme Venstre. Under følger mine tanker om å stemme Venstre, men spør meg gjerne om de sakene du bryr deg mest om.

Før jeg meldte meg inn i Venstre i 2009 hadde jeg stemt på omtrent alt mulig, og jeg har fortsatt sympatier som strekker seg utover det politiske landskapet fra Sosialistisk Venstreparti til Høyre.

Likevel er jeg veldig sikker denne gangen. Jeg mener det er viktigere enn noensinne med et sterkt Venstre som jobber for et rausere og mer liberalt samfunn, et Venstre som står opp mot smålighet og nasjonalisme. Jeg er også sikrere i min sak enn jeg pleier, på at det er riktig å satse på en borgerlig regjering slik Venstre gjør.

Jeg var litt skeptisk foran 2013, med alle dommedagsprofetiene i mente. Det var mye rart fra skoledød og avisdød, til at vi ikke kom til å ha norsk lammekjøtt i fårikålen.

Men Venstre gjorde et greit valg, vi fikk til en god avtale og de fire årene har vi fått langt mer gjennomslag enn jeg hadde forestilt meg på forhånd. Vi har store gjennomslag innen skole, barnehage og en bedre politikk for å skape nye arbeidsplasser og bedrifter, men det har forståelig nok gått litt under radaren. Turbulensen om innvandring og klima har ikke gått under radaren. Når vi har fått reddet flere hundre asylbarn med rødgrønt utkastelsesvedtak, og vi ser alle miljøseierne, er jeg veldig fornøyd. Det var verdt det, og jeg er klar for at vi skal sloss for barn og miljø i fire nye år. Når vi også har en opposisjon som mener budsjettet har økt bensinprisene for mye, og at vi burde strammet inn mer på innvandring, er det i hvert fall lett å se at gresset ikke er grønnere på den andre siden. De neste fire årene kan vi få gjort enda mer. Når det kommer til dommedagsprofetiene så er det verste med lammekjøtt nå at vi nå produserer for mye, skolene lever i beste velgående og Venstre fikk gjennomført nullmoms for digitale nettaviser.

For meg personlig er barnehage/skole og miljø de viktigste områdene i et Stortingsvalg, og jeg er veldig fornøyd med hva Venstre har fått til, og hva de ønsker å gjøre neste periode. Men Stortingsvalg handler også om verdier, visjoner og ønsker for samfunnet. Jeg har prøvd å beskrive det jeg vil med å si at jeg ønsker å gjøre verden litt større, og litt mindre.

Jeg ønsker meg et større, åpnere, rausere og mer mangfoldig samfunn med mer internasjonalt samarbeid og handel. Jeg ønsker vi skal bygge ned barrierer mellom folk, ikke bygge murer. Samtidig er jeg veldig opptatt av de nærmiljøene som vi vokser opp i. Jeg ønsker meg en barnehage som ser hvert enkelt barn og en skole som tilpasser seg elevenes behov. Jeg vil ha byer, bydeler og nærmiljø hvor du er trygg, hvor du trives og hvor du kan gå eller sykle til det meste. Men selv om jeg liker små forhold, liker jeg ikke smålighet. Omgivelsene bør være små nok til at du får den hjelpen du trenger, at du får tak i det du har bruk for og at du har innflytelse på omgivelsene, men samtidig stor nok, raus nok, åpen nok, til at det ikke betyr noe hvilke hudfarge, legning eller klær du har. Jeg opplever at det først og fremst er Venstre som best ivaretar begge disse perspektivene.

Jeg forstår at du er i tvil, men jeg er det altså ikke. Håper du har lyst til å være med på laget, men kom gjerne med dine innvendinger eller spørsmål, så skal jeg svare etter beste evne.

En større og mindre verden

Jeg vil gjøre verden litt større, og litt mindre. Gir det mening?

Jeg hørte på politisk valgkvarter på NRK P2 at Hadja Tajik hadde vunnet den uhøytidelige slagordkonkurransen fra P2s politiske sommerportretter. «Stille krav. Stille opp» var hennes forslag. Mange dårlige var det også. Såpass dårlige at jeg dristet meg til å tenke på mitt eget.

Jeg tror jeg ville sagt at jeg ønsker å gjøre verden litt større, og litt mindre.

Kanskje treffer jeg ikke helt kriteriene for et godt slagord, men det fanger litt av hva jeg ønsker å gjøre som politiker. Jeg vil faktisk gjøre verden litt større, og litt mindre.

Jeg ønsker meg et større, åpnere, rausere og mer mangfoldig samfunn med mer internasjonalt samarbeid og handel. Vi bør rive murer, ikke bygge de. Jeg setter stor pris på økende grad av samhandling, påvirkning og gjensidighet mellom folk og stater innenfor økonomi, samfunn, teknologi, kultur, politikk og økologi. Dette reduserer betydningen av avstander og statsgrenser, og jeg liker det. Jeg merker at dette er blitt stadig viktigere for meg etter Brexit, Trump, Putin og Le Pen. Gi meg heller en Emmanuel Macron eller en Justin Trudeau.

Samtidig er jeg veldig opptatt av de nærmiljøene som vi vokser opp i, jeg ønsker meg en barnehage som ser hvert enkelt barn, en skole som tilpasser seg elevenes behov og en by og bydeler hvor du kan gå eller sykle til det meste. Jeg er opptatt av nærhet til beslutninger, og ønsker å flytte makt fra stat til regioner og til kommuner og jeg ønsker meg mer nærdemokrati i byene. Jeg ønsker at hver enkelt skal ha større innflytelse over seg selv og sine omgivelser. Men selv om våre nærområder skal være nære, ønsker jeg ikke at de er smålige. Rolland, Åsane og Bergen skal være små nok til at du får den hjelpen du trenger, at du får tak i det du har bruk for og at du har innflytelse på omgivelsene, men stor nok, raus nok, åpen nok, til at det ikke betyr noe hvilke hudfarge, legning eller klær du har.

Jeg synes vi skal omfavne globaliseringen, men samtidig være opptatt av å styrke tilhørigheten og trivselen i de miljøene vi lever våre liv. Noe er kanskje oppgaver for nasjonale politikere, andre for oss lokalpolitikere. Men arbeidsdelingen til tross, så henger det sammen. Jeg liker i hvert fall å tro det. Jeg putler mye med de små tingene i politikken. Som å kreve at utbygger legger til rette for strømuttak til elbil når et utbyggingsprosjekt skal godkjennes. Eller hvordan matpausen organiseres i bergensskolen. Likevel er jeg opptatt av å mene noe om verden, og forsøke å bidra til et bedre storsamfunn.

Vi kan selvsagt kle på oss bunad og snakke om vafler, brunost og “norske” verdier som noen mener er truet. Vi kan øke tollvern, kritisere afrikansk får i kålen, melde oss ut av EØS og Schengen. Vi kan putte på en ekstra K i RLE. Vi kan se bort fra vårt felles internasjonale ansvar for klima. Vi kan ha passkontroll av alle på grensene våre. Vi kan bli flinkere til å lære de unge andre vers av nasjonalsangen. Vi kan iscenesette pilgrimsferd eller ha krav til hva folk får ha på hodet eller rundt halsen. Vi kan oppfordre lærere, naboer og venner til å angi flyktningbarn. Det er kanskje en naturlig respons for mange, men jeg får altså litt fnatt av det. Jeg vil møte nasjonalisme med mer internasjonalt samarbeid. Jeg vil møte proteksjonisme med mer frihandel. Møte smålighet med raushet.

Selvsagt kan globaliseringen medføre at noe av “vår” kultur viskes ut eller blandes, men vi kan også se kreative nyskapinger og at det lokale blomstrer og får seg et internasjonalt marked. Aldri har import-øl vært lettere å få tak i, aldri har lokale mikrobryggerier eller håndverksbryggerier laget og solgt mer og bedre øl. Det kan vi skåle i, 0og det kan vi skåle for.

Bottoms up for en litt større og litt mindre verden.

Velferdsentreprenører eller velferdsprofitører?

Dette innlegget er nummer 4 av 4 i serien 60° nord, 5° øst

Forskjellen mellom de som betrakter private barnehageeiere som velferdsprofitører og velferdsentreprenører illustrerer godt forskjellen på sosialister og liberale.

Det var kanskje små ting som gjorde at jeg en vakker dag i hine hårde dager konkluderte med at jeg var liberal og ikke sosialist. Men for å være ærlig så er det vel fortsatt slik at sosialisten i meg popper frem en gang i blant, spesielt på regntunge dager. Heldigvis hjelper det ofte med en klem, en sjokolade eller en matchvinnende perle fra Haugen i det åttifjerde, så er jeg en glad liberalist igjen.

Som liberal vil jeg jo selvsagt aldri kunne stemme Sosialistisk Venstreparti, og det er delvis med vemod jeg må konstatere at det heller ikke kan være et såkalt nummer to-parti for meg. Men sympatien med de er absolutt tilstede, vi deler et ønske om å gjøre vel for folk og fe og natur, og jeg ønsker dem alt godt i arbeidet.

Noen grunnleggende forskjeller, som i hvilken grad vi lar oss irritere over at noen tjener penger, og i hvor stor grad vi mener det er viktig å spille på lag med faktorer som motiverer mennesker til handlingene sine, forplanter seg som vesentlige forskjeller for praktisk politikk for eksempel i synet på markedsøkonomi.

Det som jeg synes godt illustrerer den (egentlig lille) lille forskjellen som skaper en avgrunn mellom meg som liberal og en sosialist er måten vi ser på personene som driver private barnehager. «Velferdsprofitører» som SV vil kalle de. «Velferdsentreprenører» som jeg synes er en mye bedre betegnelse. I dette tilfellet sliter jeg voldsomt med å akseptere den sosialistiske tilnærmingen.

Først og fremst stusser jeg jo over forakten for de som investerer penger i noe av det viktigste vi gjør i samfunnet. Burde vi ikke motivert flere til å investere penger og innsats i et område som er så viktig? Eller er det bedre at de investerer i eiendoms- og byggeprosjekter med tvilsomme kontrakter? Jeg tror jeg foretrekker en barnehageentreprenør foran en eiendomsutvikler når som helst.

Jeg klarer heller ikke å forstå at det er et problem at noen tjener penger på å drive barnehager så lenge evalueringene tilsier at kvaliteten er vel så god i de private, det koster det offentlig mindre penger, og arbeids- og pensjonsvilkårene er like gode. Penger går jo ikke til spille når det offentlige ville brukt like mye på de samme tjenestene. Dette skal jeg ikke bruke for mye tid på, les i stedet denne teksten,  men av en eller annen grunn kan private barnehage-eiere drive med samme kvalitet, samme arbeidsvilkår og bedre pensjonsvilkår samtidig som de tar ut noe utbytte. Dette har vært helt avgjørende for full barnehagedekning, og det er ingen grunn for å gå til krig mot de aktørene nå.

Her er en video fra da Trine Skei Grande debatterte dette.

Hjertesaker

Dette innlegget er nummer 3 av 4 i serien 60° nord, 5° øst

Da vi hadde nominasjonsprosess foran årets stortingsvalg ble jeg bedt om å beskrive meg selv. Jeg lå godt an til å komme høyt på listen, så skrev jeg denne presentasjonen av mine hjertesaker:  

Jeg kunne sagt mye opplagt som alle er enig om, eller pitte litt mindre opplagte ting som alle egentlig er mer eller mindre enig om. For å ha sagt det så er jeg for gode ting og imot dårlige ting, og middels engasjert i det midt i mellom. Spesielt alt det midt i mellom kunne jeg skrevet veldig mye om, slik at det høres ut som om jeg bryr meg og alle tror jeg er enig med dem. Men anta at det står allerede. Anta også for enkelhets skyld at alle forstår at mitt hovedprosjekt er å gjøre landet mer liberalt, og som følge av det både grønnere og rausere.

I så fall har jeg lyst til å nevne følgende hjertesaker:

  1. Det bør ikke lengre være akseptert å bruke varianter av argumentasjonen «Jammen funker det ikke fint sånn som det er da?» i en sak og faktisk mene det seriøst. De som hevder slikt vil bli straffet med å lese Senterpartiets program fra perm til perm på offentlig plass. Det skal være politisk styrende mål å irritere flest mulig som bruker nevnte form for argumentasjon seriøst. Siden Vinmonopolet sikrer billig sprit og vin gratis hjem i posten til folk i grisgrendte strøk, og ellers er en veldig fin tulleting, er Vinmonopol-debatter foretatt etter en pjolter eller to, eneste tillatte unntak fra denne regelen.
  2. Vi bør avvikle monarkiet og innføre republikk. Samme hvilken republikk det blir, presidentstyre eller ikke, så lenge det betyr at nålevende nordmenn kan være med på å bestemme hvem statsoverhodet skal være. Monarkiet bør avvikles så fort som mulig uten folkeavstemning og de nødvendige oppgavene overføres midlertidig til folkevalgte, tilfeldig forbipasserende eller Gullars, før endelig styreform er satt.
  3. Vi må inn i EU, og ønsker å starte prosessen med å søke medlemskap så snart som mulig. Partier som ønsker å samarbeide med Venstre bør være innstilt på å gå til valg på EU-søknad og at Venstre vil ha dette som ett av sine viktigste krav i forhandlinger.
  4. Annet småtteri: Idrett er bra, idrett er toppen, idrett er helt sikkert ganske bra for kroppen. Å organisere idretten gjennom landslag er derimot tullete og noe vi bør slutte med (rett etter sykkel-VM 2017). Vi kan også slutte med tax-free og vi bør bygge flere brygger vi kan lage bybane forbi. Av andre store samferdselsprosjekt bør vi prioritere direktetog fra Bergen til ett av kontinentets bedre vindistrikt. Dessuten har dyr egenverdi!! Og vi bør forresten kutte alle bånd til Den norske kirke og la de gjøre 100 prosent som de selv vil uansett hvor konservativt og bakstreversk det måtte bli. Ellers skulle jeg sagt noe viktig om landbrukspolitikk, men det forstår jeg ikke, så jeg holder meg til å si at noe må gjøres.
  5. Venstre bør være stolt av sin liberalisme og fremstå som et tydelig borgerlig parti som ikke er redd for å snakke med verken sosialister eller populister for å redde verden. Venstre skal søke makt på alle nivå for å påvirke Norge og verden i en grønnere, rausere og mer liberal retning. Venstre bør la politikk trumfe taktikk, la sak og situasjon være viktigere enn partinavn og slutte å posisjonere seg for et valg om 14 år.

PS: Husk på humlene og blomster til bydelene!
PPS: Nynorsk!