To ukers ferie har på langt nær vært en eneste lang tenkepause, men valget har naturlig nok blitt gjennomtenkt og diskutert mye. Jeg har nå en favoritt. En favoritt i den forstand at jeg har funnet partiet jeg er mest enig med og liker best. En gjennomgang av nettsidene til partiene og valgomatene på nett bekrefter at jeg er mest enig med dette partiet. Partilederutspørringene på TV2, NRK og i politisk kvarter og de forskjellige debattene går også riktig vei. Sist var det en gjennomgang av hva alle partiene mente om diverse saker i Aftenpostens Innsikt, og der kommer igjen dette partiet best ut. Om ikke det var nok så scorer de også best på de sakene som betyr mest for meg, menneskesyn, innvandring og klima/miljø. Problemet er at jeg ikke er sikker på om jeg kan stemme på dette partiet.

De gjenstående partiene i utstemmingen er Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk venstreparti og Venstre. Her er det egentlig to underdogs og to upperdogs. To? Jammen i sted var det én favoritt…

Venstre

Problemet mitt er at favorittpartiet mitt er Venstre (mens den andre favoritten er AP).  Ser dere? Det er ikke enkelt. Jeg er enig med Venstre i det meste. Litt skeptisk til å fjerne formueskatten, er litt skeptisk til potensielle integreringsproblemer i forbindelse med kontantstøtten, og er usikker på deres fildelingsstandpunkt. Sistnevnte klargjorde Sponheim greit i partilederutspørringen på NRK, kontantstøtte for de alle yngste kan jeg la passere og formueskatten har jeg ikke såå sterke meninger om – selv om Stein Erik – folk bør rense skjortekragene sine i England for å spare penger – Hagen burde hatt en egen skatt på sine dumheter. Venstre er altså et bra parti for meg.

Men jeg er uenig i en ting til: Vennene deres. Jeg liker ikke skattereduksjonspartiet Høyre, og jeg liker ikke alt snakket til Kristelig folkeparti om kristendoms- og kreasjonismeundervisning i skolen, revidering av ekteskapsloven og alt annet i samme kristenfundamentalistiske bane. Jeg likte heller ikke Bondevik II. Ikke i det hele tatt faktisk. Jerne Erna klinger ikke bra i mine ører. Jeg syns heller ikke Venstre fikk mye igjen for dette samarbeidet – ikke det at to mandater skal telle så mye (tre statsråder var dog flott – hvorav den ene klusset det til i overvåkningsspørsmålene etter 11/9). Jeg forstår ikke helt hvorfor Venstre mener de får best gjennomslag for sine saker sammen med Høyre, og for min del så får de det definitivt ikke i de spørsmålene som betyr mest for meg.

Utflukten

Faktisk var en av utfluktene i 59° nord, 10° øst, beregnet for å gjøre meg mer Høyre-vennlig. Ene dagen i ferien begynte med at jeg sov lenge, før jeg stod opp og spiste en solid og god frokost med egg og nybakt brød. Deretter satt vi oss i den lyseblå bilen vår og kjørte til golbanen hvor vi nøt dagen med noen runder golf og lunsj i restauranten til golfklubben. Etter golfturen ble det SPA, med boblebad, steambad, badstu osv. Kvelden ble avrundet med et nydelig måltid som inkluderte mør kalvefilet, Chianti og Fläderblomspannacotta (Svarthyllpannacotta på norsk, lyder finere på svensk). Dessverre virket ikke kuren. Dagen etter var jeg fremdeles mest begeistret for at Venstre tar sterk avstand fra Fremskrittspartiet, og like fortvilet over at Venstre vil leke på den borgerlige side, jeg vil vel eegentlig at Venstre skal leke med Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Regjeringsalternativene

Skal jeg velge mellom dagens såkalte regjeringspartier vil jeg ha det rødgrønne på topp, foran en mindrtallsregjering av AP. Først på tredje kommer Venstres egne alternativ med Krf og Høyre. Så, skal jeg da stemme Venstre? En stemme på Venstre er jo én mindre til rødgrønn og én mer til borgerlig. Skal jeg lytte på Stoltenberg når han sier at jeg først skal bestemme meg for hvilke regjeringsalternativ jeg vil ha, og deretter parti? Jeg skal lytte til Stoltenberg på mange områder, men ikke akkurat her tror jeg. Ikke så lenge regjeringsalternativene er slik de er. Hadde ene regjeringsalternativet vært Venstre, AP, og Senterpartiet som ville gitt 78 mandater på dagens målinger eller Venstre, AP, Senterpartiet og Krf som ville gitt 89 mandater, så kunne jeg valgt regjeringsalternativ først, og parti deretter. Nå, vet jeg ikke, men det er ingen tvil om at regjeringskabalene forstyrrer min stemmegivning.

En stemme til det partiet jeg er mest enig i kan på en måte bli en stemme til en politikk jeg ikke liker. Skulle Venstre vinne frem og det rødgrønne flertallet detter i do, og det borgerlige alternativet (V, Krf og H) ble større enn både AP alene og det blåbrune alternativet (H, Frp), så vil min stemme til Venstre være med å sørge for skattelette og iverksettelse av oljeboring utenfor Lofoten. Hvis ikke det borgerlige alternativet blir større enn AP, mens AP blir større enn de blåbrune, så vil det vel bli en mindretallsregjering med AP. Et AP som da vil søke støtte i enkeltsaker. Deriblant innover mot sentrum og Venstre. Men vedrørende oljeboringen, for å ta den igjen, da er min stemme til Venstre nok en gang en stemme til iverksettelse av det – samt at AP søker støtte hos Høyre og Frp i andre miljøspørsmål (summa summarum: ikke bra). I verste fall kan en stemme til Venstre ødelegge det rødgrønne flertallet, samtidig som de blåbrune blir større enn AP og det borgerlige alternativet – og Krf støtter det blåbrune budsjettet gjennom Stortinget. Da tror jeg at jeg rømmer landet. Jeg kunne jo drømt om at, enten nå eller på sikt, at Venstre vokser seg like stor som Lars Sponheims ego og at Venstre, AP, Senterpartiet og eventuelt Krf ser seg tjent med å samarbeide med hverandre (det er jo ikke lagt ned veto mot dette – det er jo kanksje det eneste veto vi mangler – men det er vel ikke voldsomt aktuelt nå). Da kunne min stemme gått til en regjering med kunnskap og velferd i sentrum og med flere partier som drar AP i riktig retning i miljø og innvandringsspørsmål. Dream on.

Da står jeg igjen med å håpe på fortsatt rødgrønt flertall. Skal min stemme da gå med eller mot dette? Stemme Venstre, satse på de blir stor, men håper på fortsatt rødgrønt? Og at Venstre vokser stadig mer til neste gang, sammen med sentrum, og at Venstre slutter å like Høyre? Eller skal jeg stemme rødgrønt? Og hva skal jeg stemme da? Gode gamle AP? som ofte har vært mitt nummer én-parti (Venstre har som hos så mange andre alltid vært nummer to-partiet) og som ikke akkurat minsket sin appell vedrørende håndteringen av finanskrisen. I tillegg har jeg jo en respektabel arbeiderbakgrunn å ta godt vare på – og hvem er egentlig ikke sosialdemokrat (eller/eller)? Og hvem liker ikke Jonas Gahr Støre? Dessverre skuslet de vekk den gode steamen med en katastrofehåndtering av hijab- og blasfemisakene. Mangler AP en religionsviter i rådgivningskorpset? Hijab-saken var jo sikkert godt ment, og det skal de ha for. Blasfemisaken, startet av Senterpartiet, er mer bekymringsverdig. Verst var kanskje Akersaken, men den bryr jeg meg ikke så mye om egentlig. Mens klimakrisen forsvant fra bevisstheten og offentligheten da finanskrisen satt inn, så forsvant jammen finanskrisen fort da disse sakene dominerte. I etterkant har gjennopplivelsen av Finanskrise-saken, som uten tvil er fordelaktig for AP, ikke slått helt til.

Integrering

Uansett. AP er et parti som i stor grad har standpunkter som samsvarer med mine meninger. Problemet er at når de først “svikter” så gjør de det gjerne på de områdene jeg har som mine viktigste: Menneskesyn, Klima, Innvandring og Samferdsel. Spesielt innvandringsretorikken deres (mer enn politikken) er hårreisende. Det bikket virkelig over med Martin Kolbergs desperate utspill om at AP skal bekjempe radikal islam: “Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte og det vil vi bekjempe, sier Kolberg“. Nok en gang skulle rådgiverkorpset hatt en religionsviter i stallen. Om så bare for en begrepsavklaring. Ikke det…, hvilken som helst rådgiver ville vel stoppet utspillet tenker jeg.. og kanskje burde han bare hørt litt på Torbjørn Jagland? Etter en rotetet debatt og konflikt internt med Torbjørn Jagland i opposisjon og Jens Stoltenberg i meglerrollen, endte det hele ut i en ullen påstand om at AP skulle bekjempe vold. De lente seg blant annet på PSTs definisjon av radikal islam: “Bevegelser som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske mål”. Oops. De er altså mot vold? Men PST definerer videre, og gjør som Støre og bytter egentlig “radikal” med “ekstrem”:

Ekstrem islamisme kan sees på som den retningen som rommer de islamistiske bevegelsene som er villige til å akseptere bruk av vold for å nå sine målsettinger. Ekstrem islamisme omfatter også bevegelser som aktivt fremmer og forherliger bruk av vold, såkalte salafi-jihadister. De mest sekteriske retningene innenfor ekstrem islamisme har, i motsetning til de moderate islamistene, ofte en ytterst vag forestilling om hvordan den fremtidige islamske staten skal organiseres. Ekstrem islamisme blir også referert til som militant islamisme.

Legg merke til “ytterst vag forestilling”. Videre:

Det er svært viktig å skille islamisme, og især ekstrem islamisme, fra religionen islam. I mange sammenhenger er det først og fremst muslimer som blir ofre for ekstrem islamistisk terror. De fleste muslimske land står sammen med vestlige land i kampen mot islamistisk terror.

Rent politisk og praktisk får jo ikke dette konsekvenser. Egentlig litt som å slå inn åpne dører. For det de i realiteten vil bekjempe, bekjempes jo allerede. Rent retorisk er jo dette katastrofalt og er i seg selv et negativt bidrag til integreringsdebatten. Det fremstår jo som om Islam og muslimer er skumle, ja kanskje til og med mer skumle enn kristne. Jaja. Nok om det. Svak sak for AP.

Klima

Så neste svake sak: Klima. Det er jo ingen tvil om at i klimaspørsmålet så er AP en versting, bare litt bedre enn Høyre, som heldigvis er et lysår bedre enn Frp. Natur & miljø/Miljøjournalen har gått gjennom partienes programmer for perioden 2009 – 2013 og hentet ut partienes miljøpolitikk innen områdene klima, energi, petroleum, biologisk mangfold og samferdsel. Resultatet:

Stortingets tre største partier, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, havner alle under karakteren “middels”. Fremskrittspartiet får karakteren “svært dårlig”, mens Høyre ender på “dårlig”. Arbeiderpartiet ligger rett under “middels”, mens Kristelig Folkeparti og Senterpartiet havner rett over. SV og Venstre har begge en bra miljøpolitikk.

Denne korresponderer med BI-professor (og regjeringsoppnevnt leder av lavutslippsutvalget i 2005) Jørgen Randers’ råd i Morgenbladet om hva du skal stemme hvis klima er viktigst. Der konkluderte han med at:

Man bør stemme SV. De ønsker de riktige tingene på alle de områdene vi har blinket ut. Samtidig som de faktisk har styringsvilje. De andre ønsker mye av det samme, men de vil alle gå forsiktigere til verks.

Han sier videre:

På delt andreplass kommer Senterpartiet, Venstre og KrF. Forskjellene er små, selv om Senterpartiet er noe mer opptatt av bioenergi og i den forbindelse bruken av skogen, mens Venstre legger noe mer vekt på biodrivstoff. Mens KrFs program er meget gjennomtenkt.

Hvis ikke AP, hvem da?

Dette betyr vel at jeg, til tross for at jeg er enig med mye av APs politikk heller bør stemme SV eller SP? De drar jo i det minste AP i riktig retning i klimaspørsmål. I tillegg er jeg jo fornøyd med Kristin Halvorsens jobb som finansminister og Audun Lysebakken og Heikki Holmås er blant favorittpolitikerne mine. Derimot er vel Hallgeir Langeland en jeg liker lite. Er litt usikker på hvor jeg har han derre sosiale medier ministeren Bård Vegard, men han er 100% bedre enn forgjengeren. Tora Aasland som er “min” minister er vel jeg i det store og det hele fornøyd med. Hva med resten av SV da? Tja. Ikke helt begeistret, men sånn passe. SV havner også rett som det er høyt på Valgomatene. Er egentlig enig i deres skepsis til mennesker og folk flests evne til å gjøre rasjonelle og samfunnsnyttige valg. Men jeg er vel ikke helt enig i å gi opp. Senterpartiet da? Det har jeg tidligere beskrevet da de ble innkalt på teppet:

Senterpartiet har lenge hatt en stjerne her på gården, men har begynt å miste sin glans etterhvert som jeg har kommet tettere innpå de. Jeg er ikke voldsomt enig i deres EU-standpunkt, er ikke overmåte begeistret for deres rovdyrpolitikk, forstod aldri hvor jeg hadde de i partnerskapslov-debatten og uenig i statskirkestandpunktet deres. Og støtte til pelsdyrnæringen? Halloooo. I tillegg er de noe diffuse, til tross for positive, i miljøpolitikken.

I tillegg har man blasfemisaken som også illustrerer at de kanskje er litt for verdikonservative for meg. Dessuten er de feig når det gjelder den forestående nødvendige kommunesammenslåingen, men det er jo alle mine resterende partier bortsett fra Venstre også, til og med AP som promoterer den ellers fint intenderte Samhandlingsreformen. Ellers; EU/EØS vil det nok ikke gjøres noe med – og både SV og Venstre er i mot EU selv om Venstre er begynt å vakle på dette standpunktet. Samtidig er nei-fløyen i AP ganske sterk. Kan jeg velge bort SP på bakgrunn av deres EØS motstand da? Nja, nei. Rovdyrpolitikken da… der får jeg mer igjen hos AP, Venstre og SV, men hvor sterkt mener jeg her? Pelsdyr da? Der er AP like for subsidier som SP er, så jeg kan ikke velge bort SP til fordel for AP her. SV og Venstre er heldigvis i mot.

Hvem ryker denne gang?

Sosialistisk Venstreparti ryker. Dessverre, for jeg er glad SV er SV, spesielt for klima og miljø, og delvis i integreringsdebatten. Men; 1) Jeg er uenig i at Norge bør trekke seg ut av NATO. 2) Jeg er uenig i at Norge bør trekke seg ut av Afghanistan nå. Når Norge først har rotet seg inn, må sortien være ordentlig. Og de humanitære aktivitetene trenger definitivtbeskyttelse. Målet er jo et Afghanistan uten Norsk militær tistedeværelse, men rett venstre og ut nå tror jeg ikke er bra. 3) Jeg er også mot å si opp EØS-avtalen, men det rammer jo SP også. 4) Jeg tror ikke jeg er for heldagsskolen til SV. Noe må gjøres med skolen, men jeg mener ikke obligatorisk heldagsskole etter SV-modellen er veien å gå. 5) Sanksjoner mot Israel er jeg også noe skeptisk til. Er dette veien å gå? Greit at Israel bør møte en solid porsjon ekstra motstand, og til tider føles det utrolig fristende å straffe Israel hardt, men sanksjoner vil sannsynligvis ha liten effekt på politikken til Israel, men større diplomatiske konsekvenser i forholdet mellom Norge og Israel. 6) TIl sist er jeg kritisk til hvordan SV har forvaltet sin påvirkningskraft i regjeringen hvor jeg opplever at de i stedet for å påvirke et bredere spekter av politikken, i stedet har satset på for små seire i mindre enkeltsaker. Dette er noen avgjørende saker som tipper i SVs disfavør. Oppi all denne usikkerheten slo blant annet Aftenpostens valgomat også negativt ut for SV, men det er vel i større ideologiske spørsmål at jeg og SV kommer litt skjevt ut i år, men det kan endre seg – selv om jeg ser for meg at jeg vokser meg rik, konservativ, litt småbekymret, Volvokjørende og Høyrestemmende etterhvert. Det er vel der veien går med så mange av oss… og jeg er jo allerede kommet meg dithen at Venstre er en sterk kandidat…  Så, beklager SV: I just don’t think it’s gonna work.

Faen heller

Der fikk jeg dårlig samvittighet. Jaja. Det slutter ikke der. Mens jeg først er i gang med ustemming og dårlig samvittighet så ryker ett parti til. Arbeiderpartiet må si takk for seg. Partiet som startet denne episoden i favorittposisjon. Det føles litt sårt, men unnlatenheten på klima- og miljøfronten er noe jeg ikke kan tolerere lengre. Den klovnete sjargongen, og manglende troverdigheten, på integreringsretorikkfronten teller også med i denne beslutningen. At SP står for veldig mye av den politikken som også er positiv med AP, gjør at SP holder seg inne.

Jeg sitter nå igjen med de to sentrumspartiene. Et verdiliberalt og et verdikonservativt. Venstre har et fortrinn, spesielt på grunn av SPs feighet i forbindelse med kommunesammenslåingen og pelsdyrstandpunktet deres. Men mye vil nå avgjøres på bakgrunn av regjeringsalternativet jeg velger. Puh. Bra det ikke er valg hvert år. OG når jeg tenker meg om så var det ikke AP jeg stemte med siste valg. Det var jo et kommune og fylkestingsvalg. Jeg stemte faktisk på begge de partiene som nå er igjen. Senterpartiet på kommunevalget og Venstre i fylkestingsvalget. Jeg kan ikke stemme to partier denne gangen, så avgjørelsen må tas.

Kirkevalget

Så over til kirkevalget. Er det uetisk av meg å stemme på en liberal kandidat, for så å melde meg ut av kirken ? Eller bør jeg gi beskjed om min utvelgelse før dette?