Har meg en oppdatering på Terror Management Theory-fronten, og noen flere artikler har dukket opp. Den ene er av en for meg helt ny Terror Management Theory-figur, Matt Motyl, som er en PhD-student fra University of Virginia. Artikkelen heter ikke mindre enn: “When Animals Attack: The Effects of Mortality Salience, Infrahumanization of Violence, and Authoritarianism on Support for War” og er prepublisert på nett nå i september 2009. Matt Motyl ser ut til å ha jobbet en del sammen med Tom Pyszczynski, som er en av de tre som opprinnelig utviklet Terror Management Theory på midten av 80-tallet (de to andre var Jeff Greenberg og Sheldon Solomon). Opptreningen til Motyl skulle dermed være den beste (rent TMT-messig). Nylig har han også publisert en artikkel i boken Terrorism and Torture: An Interdisciplinary Perspective sammen med Pyszczynski kalt “The cycle of righteous destruction: a Terror Management Theory perspective on terrorist and counter-terrorist violence” (mye terror i den tittelen).

En gjennomgang av det Motyl har eksperimentert med (faglig sett, privat vet jeg ikke) tyder på at det er mye kropp, død og menneskers frykt for sin egen dyriskhet han har drevet med. Dette er en egen forskningsgren av Terror Management Theory som jeg har et litt ambivalent forhold til. Eller ambivalent er vel kanskje feil, jeg har et skeptisk-positivt-pinlig forhold til dette. Skepsisismen og pinligheten stammer fra at dette er blant den mest psykodynamiske forskningen på Terror Management Theory. Det vil si, resonnementet er av en ganske psykodynamisk karakter. Jeg ser liksom hva de viser med eksperimentene sine, men jeg kjenner at det nesten er slik at jeg må velge å tro på det eller ikke. Forresten, hvem prøver jeg å lure? Alt TMT-materiale er vel egentlig psykodynamisk fundert. Og alt krever vel egentlig litt tro…

Jaja. Litt småskeptisk uansett, men positiv. Dette er nemlig forskning, som presenterer resultater ingen andre teoretiske og eksperimentelle tilnærminger enn Terror Management Theory klarer å redegjøre for. Forskere, som f. eks. Kees van den Bos, som jobber med “Uncertainty Management Theory” og “Uncertainty Salience” fremfor “Terror Management Theory” og “Mortality Salience” (MS), har klart å replisere resultatene fra noen TMT-eksperimenter. Kees van den Bos kan derfor forklare noen av resultatene til TMT på en annen måte enn TMT, og lanserer selv sin teori som bedre enn TMT. Det har for den saks skyld også gutta bak Complexity management theory gjort (Jordan B. Peterson og Joseph L. Flanders). Poenget er at selv om disse kan skape samme effekt av dødelighetspåminnelser (se siden min om Mortality Salience) som TMT i noen tilfeller, så kan ikke de redegjøre for forskningen TMT gjør innenfor kropp og dyriskhet. Siden TMT kan appliseres på hele spekteret av resultater, mens de to andre bare på noen, kan det indikere at man egentlig ikke trenger de to andre…

Forskningen til TMT innenfor kropp og dyriskhet går ut på at mennesker ønsker å være meningsfulle. Dette betyr at døden skal være ekstra ille for personer som føler de ikke har vært betydningsfulle eller verdifulle. Mennesker har en tendens til å opphøye seg selv, og betrakte seg som mer verdifulle og meningsfulle enn dyr – for eksempel rotter og mus. Mennesker er derfor i følge TMT svært ukomfortable med å bli påminnet om at de er dyriske skapninger som ikke har mer mening enn en firfirsle, og dermed bare er ”fornicating, defecating, urinating, vomiting, flatulent, exfolicating pieces of meat” (I In The Wake of 9/11. The Psychology of Terror). Bevissthet om at man egentlig bare er dyriske skapninger uten mening er ikke bare urovekkende i seg selv, det bidrar også til å rive mennesket ned av sin ”antroposentriske pidestall” og ut av den kognitive illusjonen om at man er beskyttet mot døden. Istedet henledes oppmerksomheten mot det faktum at mennesket, på lik linje med alle andre dyr

are destined, like ears of corn, to wither and die, but only if we are lucky enough to have dodged a predator’s grasp, an enemy’s lunge, or the benignly (to human concerns) battering of tidal wave or earthquake (I In The Wake of 9/11. The Psychology of Terror)

Forskningen og bevisene for at dyriskhet er problematisk finner man blant annet i artiklene

• Fleeing the Body: A Terror Management Perspective on the Problem of Human Corporeality
• I am not an animal: Mortality salience, disgust, and the denial of human creatureliness
• og ikke minst artikkelen med den besynderlige tittelen og forskningen; Mother’s Milk: An Existential Perspective on Negative Reactions to Breast-Feeding.

Dødelighetspåminnelse, dyriskhet og krigføring

Nå altså også i artikkelen “When Animals Attack: The Effects of Mortality Salience, Infrahumanization of Violence, and Authoritarianism on Support for War” av Matt Molty. Det som er interessant med denne artikkelen er at den tar steget litt videre. Den tar utgangspunkt i forskningen over, som viser at etter en dødelighetspåminnelse tar mennesker større avstand til aspekter ved menneskeligheten som peker tilbake til at vi er dyr. Dette er for eksempel vist ved at dødelighetspåminnelser får forsøkspersoner til å bli mer kritisk til (og i andre eksperimenter fysisk unngå) mødre som brystfør barna sine i det offentlige (da dette skal minne om ens dyriske opphav).

Det Molty viser er at hvis man kobler menneskers aggressivitet og krigføring med aggressiv dyrisk adferd så vil selv den mest hardbarkede amerikaneren bli motstander av amerikansk krigføring mot Iran. Koblingen gjøres blant annet ved å lese passasjen:

…Close observation of primates and other animals has made it clear that violent acts committed by humans are quite similar to violent acts committed by animals—and the motivations behind violence are really the same instincts that drive violent behavior among all animals. Humans share most of their genes with other primates, and violent behavior is a good example of how humans are just another animal species.

Uansett. Forsøkspersonene begynner å assosiere aggresjon og krigføring med dyr. Ved å da gi en dødelighetspåminnelse fører dette til at forsøkspersonene (som alle forresten kategorisert som såkalte “high in right wing authoritarianism” og ville være svært tilregnelige til å støtte krigføringen) tar avstand fra krigføring mot Iran. Forsøkspersonene som ikke fikk dødelighetspåminnelse ble ikke motstander av amerikansk krigføring mot Iran. Det gjorde heller ikke forsøkspersonene som fikk en passasje som menneskeliggjorde krigføring:

…Close observation of primates and other animals has made it clear that violent acts committed by humans are unique acts usually with some abstract meaning motivating them as opposed to animals who just lash out without thinking about the consequences. Humans may share many genes with other primates, but human acts of violence are unique.

Hva er implikasjonene av dette? Det betyr vel at for eksempel før man skal holde en avstemning om norsk deltakelse i en eller annen krigsoperasjon så bør motstanderne holde et innlegg som 1) tar for seg det dyriske med krig, og 2) legge inn noen subtile dødelighetspåminnelser. Kanskje kunne norsk deltakels i Irak og Afghanistan vært unngått med litt kreativitet?

Vulkaner, død og antropomorfisering

Jeg er positiv til denne forskningen av andre årsaker enn at den utelukker andre forklaringsmodeller som Uncertainty Management Theory og Complexity Management Theory. Jeg syns den er veldig interessant, og kan ha stort potensial i forhold til å forstå religion og religiøsitet i relasjon til sex, kropp, kjønn, natur og omgivelser. Nylig er det også utført interessante eksperimenter vedrørende denne TMT-sjangeren og antropomorfisering av Ara Norenzayan, Ian G Hansen og Jasmine Cady. Disse er presentert i “An Angry Vulcano? Reminders of Death and Anthropomorphizing Nature“. Der viser de hvordan dødelighetspåminnelser gjorde at både kristne og ikke-kristne forsøkspersoner minsket tendensen til å antropomorfisere naturlige og konkrete objekter som et tre og en vulkan.

Selv har jeg ideer om å teste relasjonen mellom motivasjonsfaktorer, agentdeteksjon og antropomorfisering ved å applisere et klassisk TMT-design på eksperimentene vedrørende antropomorfisering i tilknytning til det eksperimentelle designet til Norenzayan, Hansen og Cady. Jeg derimot vil benytte udefinerte og utilgjengelige objekter i forsøket, for å undersøke om disse antropomorfiseres i større grad etter dødelighetspåminnelser.