I forrige post anmeldte jeg Bjørn Vassnes’ Sjelens sult og hang meg opp i en del detaljer. En detalj jeg hang meg voldsomt opp i, og som vel irriterte meg, var dette med emosjoner og følelser. Syns kanskje ikke en anmeldelse av Sjelens sult nødvendigvis kunne ha med en langtekkelig debatt om emosjoner og følelser, men jeg tenkte at jeg nå kanskje kan få ut litt frustrasjon. I Sjelens sult konstaterer Vassnes at: ”Det de fleste forskere nå kan enes om, er at emosjoner er noe mer enn følelser” (Vassnes 2009: 99). Dette påpekte jeg i forrige post at jeg mener er feil. Følelser er mer enn emosjoner da følelsene inneholder en opplevelseskomponent knyttet til emosjonene (se for eksempel LeDoux 1998: 267-269 og 302, Damasio 2001: 150-170, Damasio 2004: 29-37). En liten utbrodering av hvorfor jeg mener det er feil følger:

Paul Ekman, Joseph LeDoux og Antonio Damasio

Vassnes referer i sin behandling av emosjoner og følelser til psykologen Paul Ekman som ledet an i forskningen på om det fantes grunnleggende (universelle) emosjoner. Ekman sannsynliggjorde med sin forskning på ansiktsutrykk verden over, at det fantes grunnleggende emosjoner. Ekman er derfor et naturlig springbrett inn i en universalie-debatt om emosjoner. I tillegg gjengir Vassnes forskningen til Joseph LeDoux vedrørende to ruter i hjernen for prosessering av informasjon (LeDoux 1998).

LeDoux skisserer én rask rute hvor informasjonen ikke håndteres rasjonelt før den prosesseres emosjonelt, og en langsom rute hvor inntrykkene utenfra vurderes bevisst før, eller parallelt, med at ens emosjonelle system responderer. Kanskje mest interessant er forskningen som viser at stimuli som tar den langsomme ruten, kan begynne å ta den raske ruten ved gjentakelse eller hvis stimuli er ekstra dramatisk. LeDoux er en helt sentral figur innen nevrovitenskap og hjerneforskning, og forskningen hans har av enkelte blitt berømmet for å løse en floke innen emosjonsdebatten som har vart siden Wiliam James’ tid, da James påstod at vi er redd bjørner fordi vi flykter fra de, og ikke omvendt. Forskningen til LeDoux er også helt på sin plass å videreformidle i denne sammenhengen, men Vassnes refererer ikke til Ledoux underveis.

Verken Ekman eller LeDoux er enig i utsagnet til Vassnes om at emosjoner er noe mer enn følelser, slik jeg tolker dem. Det er heller ikke en annen fra Vassnes’ litteraturliste, Antonio Damasio, som er en av de mest anerkjente innen dette feltet. Han har utgitt en rekke bøker på området, blant annet Descartes’ feiltagelse (Damasio 2001) og Følelsen av hva som skjer (Damasio 2002), men er tydeligst i På leting etter Spinoza:

Emosjoner utspiller seg i kroppens teater. Følelser utspiller seg i sinnets teater. Som vi skal se, er emosjoner og det store antallet beslektede reaksjoner som ligger til grunn for dem en del av den grunnleggende mekanismen for livsregulering; følelsene bidrar også, men på et høyere nivå (…). Emosjoner og beslektede fenomener danner grunnlaget for følelser (Damasio 2004: 29)

Videre redegjør han i detalj for hierarkiet fra de laveste homeostatiske prosesser og opp til følelsene på ”toppen” (se modell i Damasio 2004: 37).

Sammenblandinger og misforståelser rundt emosjoner og følelser

Jeg antar at Vassnes utspill egentlig bare er en misforståelse. Jeg lurer på om Vassnes også blander følelser med ”sansning” – det å bruke det sensoriske apparatet til å registrere smerte, kulde og lignende. Selvsagt vil man kunne ha en opplevelse av smerte, men ikke nødvendigvis. Det er for eksempel ikke vanlig å anta at mus opplever og føler smerte, men at de kan registrere det og handle på bakgrunn av det er det ingen tvil om. Innimellom håndterer Vassnes følelser som sansning, men han omtaler også følelser som en kognitiv opplevelse av noe, som i begrepet ”magefølelse”. Og at dette er en liten misforståelse syns jeg underbygges av at Vassnes skriver

Hadde jeg skrevet dette på engelsk, ville jeg brukt ordet ”emotions” i stedet for ”feelings”. På engelsk har disse ordene en litt annen betydning enn på norsk.

Dette er igjen ikke helt riktig spør du meg. Det riktige er vel at det på begge språk er en viss forvirring angående hva følelser og emosjoner er i dagligtalen, og at de blandes. Det er heller ikke noe problem at begrepene blandes i dagligtalen, folk forstår jo hva man mener. Og man mener stort sett følelser, da snakk om emosjoner og følelser ofte relateres til subjektive opplevelser av ett eller annet. Likevel er det ikke riktig at man lar de bytte plass med hverandre i oversettelsen, og ser man til oversettelsen av Damasios bøker til norsk, versus de engelske, brukes ”feelings” om ”følelser” og ”emotions” om ”emosjoner”. Og hva skulle man ellers gjort? For hva skal man ellers kalle emosjoner, hvis emosjoner er følelser, og følelser er sansing?

Man kan la en upresis omgang med begrepene passere i dagligtalen, men det er viktig å kunne skille begrepene fra hverandre når man behandler de som vitenskapelige eller analytiske begreper. Noen drypp fra debatten om emosjoner og følelser er derfor på sin plass:

Emosjon og følelser som noe forskjellig

Altså, emosjoner og følelser er to forskjellige ting. Antonio Damasio bruker ”På leting etter Spinoza” (2004) til å skille disse fra hverandre og sammenveve dem igjen. Han mener det er analytisk viktig å kunne holde disse fra hverandre, samtidig som han er fullstendig klar over og presiserer hvor tett de henger sammen. Damasios tanke er at emosjoner går forut for følelser og er nødvendig for følelser. Dette er altså på sett og vis bare en distinksjon mellom en emosjon og en opplevd emosjon. Det er den bevisste og opplevde emosjonen som Damasio kaller følelse. LeDoux bruker gjerne begrepet ”emotional feelings” for å vektlegge opplevelsesdelen av emosjonen. I prinsippet kan man ha en emosjon uten å oppleve den, eller man kan tenke seg at en emosjon kan oppleves på forskjellige måter. Det siste syns jeg illustreres godt av Arthur Aron og Donald G. Duttons klassiske eksperimenter kalt: “The High Bridge Study”. I dette eksperimentet lot Aron og Dutton forsøkspersonene gå over en skummel dinglende hengebro kalt Capilano Suspension Bridge i Vancouver. Dette fører naturlig nok til høy aktivering/opphisselse.

Å møte en vakker kvinne, eller forelskelse, kan lede til det samme. De fleste vil likevel påstå at det er snakk om forskjellige ting. Men er det det? I eksperimentet, som var laget for å illustrere sammenghengen mellom seksuell tiltrekning og sterke emosjoner, møtte mannlige brogjengere på en svært vakker kvinnelig forsker som stilte de en rekke spørsmål. Poenget med eksperimentet var å se hvor “forelsket” og tiltrukket (etter forskjellige målemetoder) mennene ble i den kvinnelige forskeren. Det viste seg at menn ble mer forelsket når de møtte kvinnen midt på den skumle broen, enn i kontrolleksperimenter hvor mennene møtte henne på slutten eller på en tryggere bro et annet sted. Se eksperiment her (pdf)

Dimensjoner, grunnleggende emosjoner og emosjonsdebatt

Den fysiologiske aktiveringen i kroppen, den emosjonelle coctailen, kunne altså oppfattes på forskjellige måter alt ettersom. Dette viser at det kan være forskjell på en opplevd emosjon (følelse) og en emosjon. Dette viser også at det kan være problematisk å snakke om grunnleggende emosjoner slik det er vanlig å gjøre etter Paul Ekmans krysskulturelle studier (Ekman 1999, kapittel 16 for diskusjon, eksperimenter og gjennomgang av kritikk), hvor han endret fra et ”dimensjonalitetssyn”(se Ekman 1999, kapittel 16, Ekman 1999: 45, kapittel 3, versus blant annet Ekman 1957). Dimensjonalitetssynet legger vekt på at det er kvantitative forskjeller mellom emosjonene hvor de kan sees i forhold til skalaer som beveger seg fra godt til vondt og fra høy til lav aktivering (Yiend and Mackintosh 2005:474). Tanken om grunnleggende emosjoner er kontroversielt, men det er en viss enighet omkring at det finnes noen grunnleggende emosjoner (Gazzaniga, Ivry, and Mangun 2002: 539, Yiend and Mackintosh 2005:469).

Desto mer uenighet er det da omkring hvilke emosjoner som er blant de ”grunnleggende”. Likevel er det en modell som har fått mye oppmerksomhet og det er modellen som gjerne blir kalt ”big five”. Denne lanserer sinne, frykt, sorg, avsky og glede som de grunnleggende emosjonene. Tanken er at det på lik linje med farger er noen fundamentale elementer som danner grunnlaget for det vide spekteret man ”opplever”. I tillegg til dette er det også vanlig å tilføye ”overraskelse” til listen som da blir en ”the Big Five plus surprise” modell (Yiend and Mackintosh 2005:471).

Kognitiv psykolog Nico H. Frijda er en som på ene siden aksepterer at det må finnes grunnleggende emosjoner men på den andre siden problematiserer kategoriseringen av disse. Hans forståelse av hvordan en kategoriserer emosjoner illustrerer flere aspekter ved emosjoner. Han påpeker at emosjoner blir kategorisert på en dualistisk måte, hvor emosjonen defineres av ”mode of action readiness change” og av ”the nature of the emotional object”. Han mener for eksempel at frykt er problematisk å kategorisere fordi den er knyttet til forskjellige tendenser til responser som ”fight”, ”flight”, ”freeze” eller ”ren opphisselse”(pure exitement) hvor det er objektet for faren som definerer at det er frykt det er snakk om, og ikke for eksempel sinne eller angst.

Slik blir frykt definert av objektet men ikke av ”mode of action readiness change”, fordi responsene er forskjellige og avhengig av objektet. Det kan jo også diskuteres om ”fight” responsen kan være et uttrykk for sinne, ”flight” som uttrykk for frykt og ”freeze” som uttrykk for angst. Det er likevel påpekt at aktiveringen som fryktstimuli fører til gjør en oppmerksom på fare og klar til å handle, og at reaksjonen som følger er avhengig av hvor veldefinert trusselen er; de fysiologiske responsene er like, men adferden som etterfølger er forskjellige. I ”The High Bridge Study” er det jo også tydelig at opplevelsen der bestemmes av ”the nature of the emotional object” og ikke av ”mode of action readiness change”. Dette betyr videre at det ikke trenger å være et en-til-en forhold mellom emosjoner og følelsen/opplevelsen av de. Dermed må man også kunne skille dem fra hverandre.

James-Lange, Cannon-Bard, Scharter-Singer (bindestreksteoriene)

”The High Bridge Study” illustrerer tydelig Stanley Schachter og Jerome Singers poeng da de utfordret det noe kontraintuitive synet til William James og Carl Lange, og den oppfølgende teorien til Walter Cannon og Philip Bard. Selve debatten blomstret ved at William James stilte seg spørsmålet om vi løp fra bjørnen fordi vi var redd, eller om vi var redd fordi vi løp fra bjørnen. Dette er ikke et så dumt spørsmål som det kanskje høres ut, og blant dagens nevrovitenskapelige forskere, som Damasio, LeDoux og Arne Øhman finner han støtte. James stilte seg også spørsmålet om vi lo fordi vi var glade eller om det er det å le som gjør oss glade. James mente at den kognitive delen, opplevelsesdelen av en emosjon var en slags slave av emosjonens fysiologi. Han mente at vi reagerte på frykt før vi visste at vi var redd, og at vi følte (opplevde) oss redd fordi vi reagerte (ved f. eks å løpe fra en bjørn). Carl Lange hadde lignende syn og dette har dannet grunnlag for James-Lange teorien om emosjon. At emosjoner går forut for følelsen, er noe han støttes på av Damasio og LeDoux. At emosjonene er enormt styrende for følelsene er også noe han har støtte på fra nevrovitenskapelige forskere som LeDoux og Damasio, men han har kanskje ikke like mye støtte blant kognitive teoretikere (som Frijda, Magda B. Arnold (Arnold 1960 vol 1 og vol 2) og den terapiorienterte Aron T. Beck (Beck 1967; Beck 1985)) som mener emosjonene er mindre distinkte enn som så. Hadde James og Lange hatt 100% rett kunne man i større grad satt likhetstegn mellom emosjoner og følelser, men det betyr likevel ikke at emosjoner er noe mer enn følelser.

Cannon og Philip-Bards emosjonsteori kom altså etter James-Lange, og er ganske enkelt blitt stående som Cannon-Bard-teorien. De mente at de fysiologiske responsene i de forskjellige emosjonene ikke var distinkte nok til å forklare hele opplevelsen av emosjonen og at det måtte være en kognitiv komponent som kunne opptre samtidig som de fysiologiske responsene. Noe senere kom Schachter og Singer med sin kognitive teori, kalt Schachter-Singer, som satt ting i rekkefølge igjen. De mente at de fysiologiske responsene var generelle og at det vesentlige var den kognitive vurderingen (appraisal) og fortolkningen. Schachter og Singers to-faktor ”appraisal” teori gav startskuddet til en hel generasjon med forskere innenfor dette synet hvor to-faktor ble til “multi-level” slik som i den anerkjente SPAARS av Power og Dalgleish i 1997 (Google Books, Amazon, se også Power og Dalgleish 1999 (pdf). Står for “Schematic Propositional, Associative & Analogical Representation Systems” og de to faktorene er blitt til to forskjellige ruter – analogt med Joseph LeDouxs ruter spør du meg.

Hvor var det jeg skulle med alt dette? Jo poenget var vel at emosjoner ikke  er noe mer enn følelser. Og at emosjoner er noe annet enn følelser.