En nat i længst forsvundne tider vaaknet jeg og saa mig selv. Han saa at han var naken under kosmos, hjemløs i sit eget legeme. Alting opløste sig for hans prøvende tanke, under over under, rædsel over rædsel sprang ut i hans sind. Er jeg blitt liberal?

Jeg stemte jo Venstre og jeg har meldt meg inn i Venstre. Riktignok er de såkalt sosialliberale og fokuserer på sosialt ansvar i samme slengen som personlig frihet, men liberalt er det jo. Og jeg føler meg egentlig ikke helt liberal (men føler meg definitivt ikke som det motsatte til liberal heller [sosialist], eller som en bakstreversk konservativ heller). Jeg føler meg hvertfall ikke “liberal” i betydningen “stor tro på mennesket”.

En grunnleggende liberal verdi er enkeltmenneskets frihet i følge venstre.no, og Venstre vil utvide den enkeltes mulighet til å ha makten i eget liv – uavhengig av kjønn, religion, livssituasjon og bakgrunn. Venstre sier videre at deres visjon er

et sosialt og liberalt kunnskapssamfunn hvor folk har frihet og mulighet til å skape sin egen vei til det gode liv, og der vi tar ansvar for hverandre og miljøet.

Høres jo flott ut! Problemet mitt er jo at jeg ikke  er så superoptimistisk på vegne av menneskeheten, og ansvar for miljøet har menneskeheten defintivt ikke tatt ved å gruse SV og Venstre i stortingsvalget. Jeg er faktisk kanskje blant de mer skeptiske og pessimistiske i så måte.

Hvorfor så skeptisk?

Hvorfor så skeptisk? Tja, for å sitere mine “ikoner” Pyszczynski, Greenberg og Solomon i Terror Management Theory:

Even a benevolent glance at human history reveals a continous succession of violent ethnic cleansings and brutal subjugation of designated in house inferiors (In the Wake of 9/11. 2003. s. 12)

Reservedeler og lignende

Samtidig har jeg jo forlest meg på evolusjonsteori, sosialpsykologi og kognitiv religionsvitenskap, og ingen av disse grenene skaper det mest optimistiske bildet av menneskets evne til å ta fornuftige valg på vegne av seg selv og andre. Jeg lurer på om det var Bergensernes (i egne øyne) bysbarn Ludvig Holberg som sa at Bergenserne var satt sammen av reservedeler. Noe som er blitt fulgt opp av både Axel Sandemose og Hans Wilhelm Steinfeld som er enig i at Bergensere er satt sammen av reservedeler, men at “dette gjør de grusomme når de virker”. Selv om det føles godt når Bergenserne karakteriseres som noe eget, enten det er ment positivt eller negativt, så må jeg si meg uenig i at Bergenserne er noe spesielle i denne reservedeler-sammenhengen. Det er jo opplagt at hele menneskeheten er satt sammen av tilfeldige, usammenhengende, ad-hoc-reservedeler.

Menneskets begrensninger

Dette kommer kanskje overraskende på noen, da bildet som tegnes av hjernen ofte er fantastisk. Hjernen presenteres som optimalisert, nydelig designet og som pur perfeksjonisme. Dette er rent tøv, og i ordene til nevroviteren David J. Linden:

The brain is not elegantly designed by any means: it is a cobbled-together mess, which, amazingly, and in spite of its shortcomings, manages to perform a number of very impressive functions. But while its overall function is impressive, its design is not. More important, the quirky, inefficient, and bizarre plan of the brain and its constituent parts is fundamental to our human experience. The particular texture of our feelings, perceptions, and actions is derived, in large parts, from the fact that the brain is not an optimized, generic problem-solving machine, but rather a weird agglomeration of ad-hoc solutions that have accumulated throughout millions of years of evolutionary history. (Fra The Accidental Mind, 2008.  s. 3)

Årsaken til dette på sett og vis dystre bildet er at hjernen ikke plutselig vokste frem som en helhet (selv om kreasjonistene kanskje mener den ble skapt som en fiks ferdig helhet sammen med resten av verden for 6000 år siden), men derimot er skapt i rykk og napp for å løse konkrete utfordringer. En ny artikkel på forskning.no viser således at mennesket kanskje ble “skapt to ganger”, og at det tok hele 100.000 år fra kroppen hadde sin form til mennesket “hjernen forsto sine egne evner” og klarte å sette funksjonene sammen til for eksempel abstrakt tenkning.

Videre er det jo et faktum at de fleste mennesker kan sies å utvise begrenset rasjonalitet (bounded rationality), noe som betyr at vi handler rasjonelt, men ut i fra våre prosesseringsbegrensinger (Cognitive Psychology, 2005. s. 530). Dette gjør at vi tar i bruk en rekke ”tommelfingerregler” (heuristics) ved for eksempel beslutninger. Når mennesker møter utfordrende situasjoner og avgjørelser er det svært vanlig at de benytter såkalte ”tommelfingerregler” (heuristics) til å forenkle situasjonen og hjelpe til å løse problemet (The Psychology of Judgment and Decision Making, 1993:107). Ofte gir dette gode og nær optimale løsninger og slik sett er disse ”heuristics” gode og nødvendige. Problemet er at de ofte leder til forutsigbare skjevheter i menneskers adferd og kognisjon, noe som gjør at resultatet kan bli langt fra optimalt. Dette kan også gjelde i mindre krevende situasjoner. Samtidig så leder disse skjevhetene til mange negative konsekvenser som for eksempel rasemessige fordommer og stereotypier (The Psychology of Judgment and Decision Making, 1993: 237). På Wikipedia finner dere en liste over slike avvik fra optimal tenkning, listen er lang for å si det sånn.

Drifter og behov

Jeg har egentlig ikke nevnt kroppens drifter og behov, men de borger vel ikke akkurat for å ta langsiktige, ikke-egoistiske og ansvarlige valg? Skal vi tro (eventuelt parafrasere) Frans de Waal, og for eksempel boken Our Inner Ape, så er mennesket et resultat og en miks av Bonoboer og Sjimpanser. Én menneskelignende primat som har sex for å løse maktproblemer og én menneskelignende primat som bruker makt og skaper problemer for å få sex… På denne finurlige blandingen skal vi altså liksom gå rundt å ta frie, men veloverveide, valg. Jada.

Frihet og angst

Så er det dette ambivalente forholdet menneskene har til denne friheten da. For ikke å snakke om ansvarets ambivalente relasjon til både mennesket og friheten. For å ta det siste først: “Responsibility (…) is inextricably linked to freedom. Unless the individual is free to constitute the world in any of a number of ways, then the concept of responsibility has no meaning“. Her skal jeg ikke påberope meg noensomhelst orginalitet på bekostning av Martin Heidegger, Jean Paul Sartre eller Irvin D. Yalom, og sitatet er hentet fra sistnevntes bok Existential Psychotherapy fra 1980 (side 220) hvor han diskuterer frihet, ansvar, Heidegger og Sartre. Sitatet poengtere tydelig at man ikke kan få ansvarliggjøring uten frihet. Før jeg kommer til hvor forferdelig frihet er, så skal vi se kort på hvor kipt det er med ansvar:

Both to constitute (to be responsible for) oneself and one’s world and to be aware of one’s responsibility is a deeply frightening insight. Consider its implications. Nothing in the world has significance except by virtue of one’s own creation. There are no rules, no ethical systems, no values; there is no external referent whatsoever; there is no grand design in the universe

Sosiolog Zygmunt Bauman (tidligere Marxist vel å merke) i artikkelen ”postmoderen religion”, sett på hva han mener konsekvensene av den økte friheten, og den økte individualiseringen, i det postmoderne samfunnet medfører for samfunnets del.  Han mener blant annet at dette skaper grobunn for et ”konsulentsamfunn” hvor eksperter (blant annet religiøse, åndelige eller ”alternative”) må konsulteres ved alle valg man gjør av frykt for å gjøre feil valg (Side 68).Frihet og valgmulighet leder derfor ikke nødvendigvis til at man tar et større ansvarfor sine handlinger, men derimot også til at man blir perpleks og usikker i møte med verden.

Han sier videre at ”fundamentalisme” er den postmoderne religion fordi den tilbyr klare svar, orden og struktur til dem som ikke takler ”byrden av individuell frihet” (Side 74). Dette kan også sees i forhold til religionsfilosof/teolog Paul Tillichs tanke om at det kollektivistiske samfunnet har klarere svar (men etterlater mindre valgfrihet til individene) enn i et individualisert samfunn (Fra The Courage to be, 1952, side 93).Dette btyr jo ikke at man skal velge det autoritære og kollektivistiske styre, men at man må være klar over konsekvensene av friheten.

Dette er også fenomener som henger tett sammen med det Erich Fromm har skrevet om i The fear of freedom (1942), hvor han sier at friheten skaper dramatiske konsekvenser som autoritarianisme, destruktivitet og konformitet (Side 122-157). Han kalte dette for fluktmekanismer og var blant annet svært kritisk til alle former for autoritære styrer. Han mente også at for eksempel Europas framvekst av nazisme og fascisme skyldtes at millioner ønsket å flykte fra, og å oppgi sin personlige frihet (Side :3). At Venstre som kjemper for økt individuell frihet har en utfordring, er vel ingen overdrivelse.

Frihet og ansvar

Jeg tror altså ikke mennesket tar så veloverveide beslutninger, jeg tror evnen til å ta veloverveide beslutninger er begrenset, og jeg tror den totale frihet til å ta veloverveide beslutninger kan være med å skape solide doser angst – eller i seg selv skape et behov for mer rigide styresett. Slik sett sympatiserer jeg jo med Sosialistisk venstreparti som tar konsekvensen av at mennesket ikke vet sitt eget beste og fører en politikk som er ment til å bortregulere friheten og tvinger de til å ta “riktige” og samfunnsnyttige valg.

Jeg tror mange Venstrefolk er enig med meg i mitt dystre syn, for det er ingen tvil om at man i beste fall kan være forundret og forskrekket over folk som for eksempel stemmer Frp. Jeg tror det er mange i Venstre og i Norge som vil stemple Frp-velgere som mindre intelligente, mer sneversynte, eller “enklere” enn andre velgere, og ikke minst mer sneversynte enn oss geniale Venstre-velgere. Venstre kan godt være arrogante for meg.  Det kler for eksempel Lars Sponheim ekstremt godt, men jeg tror det er nødvendig å minne seg selv på et par ting:

• Det finnes sannsynligvis både smarte og snille Frp-velgere og Frp-politikere (uhell kan skje selv den beste)
• De man i det ene øyeblikket føler misnøye med, og avmakt overfor, skal i det andre øyeblikket ta selvstendige, gjennomtenkte, viktige og avgjørende valg for seg selv og sine omgivelser hvis man følger Venstres politikk

Punkt én er noe jeg må minne meg selv på hver gang jeg hører Frp-ere spre det onde budskap. Punkt to mener jeg viser til en utfordring med Venstre. Visjonene og alt snakket om handlefrihet, valgfrihet, frihet generelt, utvikle potensialet i mennesket, makt i eget liv, muligheter og ressurser (som blant annet innvendes som kritikk mot Sosialistisk venstreparti) som man strør om seg i både interne og eksterne debatter og diskusjoner, får seg en kraftig ideologisk smekk i møte med den ofte interne debatten om hvorfor man ikke når gjennom med Venstres politikk:

• Mange klarer ikke forstå hva Venstre står for
• Mange vil ikke forstå det Venstre sier
• Folk tenker kun på seg selv
• Folk tenker for kortsiktig
• Det finnes så mange “enkle” folk som bare vil ha billig bensin, billigere og mer tilgjengelig sprit, trimme mopeden sin, kjøre for fort og røyke hvor man vil
• Venstres budskap er for komplisert
• Venstre er ikke enkel, tydelig og populistisk nok

Det er ikke sikkert at alle punktene ytres, men jeg vet dere tenker det alle sammen! Flere av de tingene som faktisk sies eksplisitt (om at det er for komplisert å forstå Venstres budskap, eller at Venstre må bli tydeliger og mer populistisk) betyr dessuten implisitt at det er folket det er noe i veien med.

Så hvorfor  stemmer jeg ikke på et reguleringsparti som Sosialistisk venstreparti da (de er jo atpåtil miljøvennlige)?

• For det første så kan det jo påpekes at min mistro til menneskeheten også (definitivt) inkluderer politikere som eventuelt skal vedta reguleringer
• For det andre tror jeg ikke at en reguleringspolitikk motiverer mennesker til å bli mer ansvarlige, og det har vi uansett bruk for i et gjennomregulert samfunn
• For det tredje så tror jeg Venstres politikk, med økt lokaldemokrati, større frihet og sosialliberalisme, vil kunne lede til at folk tar mer ansvar enn de gjør i dag

Ved å erkjenne at a)  ikke alle i dagens samfunn tar det ansvaret en sosialliberalistisk politikk “krever”, og at b) flere kan ta det nødvendige ansvaret hvis man styrer etter Venstres politkk, så må man også ta inn over seg at gjennomføringen av Venstres politkk må skje på en trinnvis og gjennomtenkt måte. Det er vel her min anti-liberalistiske tanker kommer inn kanskje? Jeg mener at det er for risikabelt og uansvarlig å håpe at liberalisering av seg selv, plutselig, skal føre til økt ansvarsfølelse blant individene i samfunnet. Det er like stor fare for at en “frigjøring” vil kunne lede til perpleksitet, uansvarlighet og kanskje søken etter fundamentalistiske løsninger. Jeg mener derfor videre at tiltak rettet mot økt ansvarliggjøring alltid må gå forut for, eller parallelt med, liberaliseringen. For meg blir det derfor viktigere å iverksette Venstres politikk vedrørende økt lokaldemokrati, styrke sivilsamfunnet, og øke støtten og fokuset på den lokale frivilligheten, enn det er å legalisere hasj eller ha døgnåpne puber og diskoteker.

Skjenketider

Skjenketider er et aktuelt eksempel. Første mediaoppslaget om Venstre etter valget (og etter medlemsboom-sakene) var på dagbladet.no om at “Venstres nestleder Ola Elvestuen i harnisk over forlaget om å stoppe all alkoholskjenking i landet klokka 02″. Denne saken var selvsagt vridd i retning av Venstres liberale holdning til alkoholservering, på bekostning av Venstres holdning til lokaldemokratiet:

Hovedanliggendet vårt er ikke å kjempe for 24 timers skjenking, men å verne om lokaldemokratiet. Men hvis et slikt spørsmål kommer opp, er vi ikke prinsipielt imot muligheten [for skjenking hele døgnet altså, min anmerkning]

Jeg er helt enig i at skjenkepolitikken prinsippielt bør avgjøres av hver enkelt kommune. Jeg kan også i prinsippet være for fri skjenking, da i et velfungerende samfunn som ikke er preget av drikkekulturen i Norge.  Slik situasjonen er akkurat nå vil jeg derimot være imot å utvide skjenketidene. Jeg ser ikke helt formålet med å gå inn og foreta den handlingen i dagens situasjon. Det er nå ekstremt mye vold knyttet til utelivet og alkoholkonsum. Alkohol skaper rett og slett sinnsykt med problemer. Lenge har det vært argumentert for at kortere skjenketider ikke hindrer vold på byn. Det argumentet er ikke nødvendigvis like gyldig lengre, når for eksempel Dagbladet kan melde at byer som reduserer åpningstidene får stor redusering i antall voldsproblemer.

Jeg mener at det i dag er uansvarlig å utvide skjenketidene før man har gjennomført nødvendige tiltak  for å håndtere de tilknyttede problemene. Dette inkluderer selvsagt de opplagte sakene vedrørende å bli kvitt cowboyer og useriøse aktører i utelivsbransjen,  nekte skjenking til overstadige, bedre transportmuligheter nattestid osv. Jeg mener også tiltak bør inkludere mindre selvsagte saker som er siktet inn på at ungdom, unge voksne og voksne, ikke skal ha et enormt behov for å konsumere ti stramme vodka-battery på vorspiel for å ta taxi til byn klokken 01.30, smugle med seg en lommelerke med Whiskey og ramle ut i gaten for å praie pirattaxi til første nachspiel. Det innebærer at man må stimulere frivilligheten, og skape et bredere kulturelt og sosialt tilbud lokalt enn det som er i dag. Kanskje til og med lokale puber? Her er Venstres politikk fortreffelig.

Ansvarliggjøring

Som rykende fersk Venstre-medlem blir mitt credo: 1) Ansvarliggjøring må komme hakket foran, eller ved siden av, liberalisering – ikke komme halsende etter som en hundeeier som har mistet kontrollen på hunden sin. Denne ansvarliggjøringen kan selvsagt oppnås gjennom Venstres politikk, spesielt på områder som lokaldemokrati, frivillighet, nærmiljø og sivilsamfunnet.

Spesielt mener jeg at tiltak rett mot mer lokaldemokrati vil kunne føre til at man tydeligere og raskere får se konsekvensene av sitt valg. På et lokaldemokratisk plan er det også lettere å holde oversikt over sakskomplekset, og dermed større mulighet til å sette seg tilstrekkelig inn i de sakene en ønsker å ta stilling til. Dette vil ha positive effekter på engasjementet også i forhold til det nasjonale og internasjonale plan. Frivilligheten, nærmiljøet og sivilsamfunnet er også utrolig viktige brikker for a) å skape ansvarlige individer og b) faste, sikre/trygge og gode holdepunkter i tilværelsen. Og vi trenger begge deler for at et liberalt samfunn skal fungere.

Liberal? Jeg?

Jau, men fortsatt skeptisk til folk og sånt…