Gårsdagens post handlet blant annet om hvordan dødelighetspåminnelser kan øke risikoadferd – eksemplifisert med bilkjøring. Dette har også vært undersøkt med, av alle ting, solkrem. Her fant de ut at enkelte brukte mindre solkrem ved soling etter de hadde fått en dødelighetspåminnelse. Dette er helt sant. Sjekk ut “A Time to Tan: Proximal and Distal Effects of Mortality Salience on Sun Exposure Intentions“.

I kommende utgave (august) av tidsskriftet Personality and Social Psychology Bulletin er turen kommet til død og sex, risikofull sex i så måte. Det viser seg nemlig at dødelighetspåminnelser får menn å ta større seksuell risiko enn menn i kontrollgruppe (spørsmål om tannpine i stedet for dødelighetspåminnelse) og kvinner (både død og tannpinegruppe).

En av inspirasjonskildene bak den såkalte eksperimentelle og eksistensielle psykologien, Irvin D. Yalom (forfatter av mursteinsverket Existential Psychotherapy fra 1980), har jo i lang tid hevdet at dødelighet gjør menn lysten (og lar hovedfiguren i den skjønnlitterære boken Schopenhauerkuren “slite” med økt libido etter at han ble enkemann).

En ting er å spekulere i dette rent filosofisk, eller basere dette på erfaring fra konsultasjon, noe annet er å eksperimentelt teste dette. Det har Terror Management Theory-forskere nå gjort i artikkelen “Gender, Intimacy, and Risky Sex: A Terror Management Account” (Til “abstract”; selve artikkel adgangsbegrenset).

Her viser resultatene av tre studier at menn (sammenlignet med kontroll-menn og kvinner) som har fått dødelighetspåminnelse gjengir sterkere intensjon om å delta i seksuell risikoadferd (fra studie nummer én), gjengir et høyere antall ønskede seksualpartnere og mindre behov for tette, intime forhold (fra studie to) og i studie tre viste det seg at færre av mennene som fikk dødelighetspåminnelse valgte en pakke kondomer som premie for deltakelsen (de valgte heller kulepenn).

Jeg har tidligere påstått at sosialpsykologiske eksperimenter er festlige. Nok et eksempel syns jeg.

Anvendt forskning

Det som kanskje er festligst å tenke på er bruken av dette i det virkelige liv. Er det ikke et mål med anvendbar forskning? Altså at forskningen skal kunne bruke forskning til noe fornuftig. Bør jentene på jakt etter en en-natter der ute ta på seg hodeskalleøredobber og snakke om døden? Mens brunstige menn må se bort fra denne taktikken og eventuelt skifte ut Iron Maiden-t-skjorten sin..?

Mer alvorlig, som vedrørende holdningskampanjer i forhold til råkjøring eller bilbelte, er konsekvensene dette kan ha for holdningsskapende arbeid i forhold til HIV/AIDS. Eksperimentene tyder nemlig på at det ikke er noen entydighet mellom menn og kvinner på hvordan de reagerer på dødelighetspåminnelser. Kanskje vil skremselspropagande kunne virke mot sin hensikt også i forhold til seksuell risikoadferd?

Les mer om Terror management Theory:

Bilde av Iron Maidens Eddie, dette var forresten første cd jeg kan huske å ha kjøpt for egne penger.