I nyeste utgave av Journal of Cognition and Culture er det nå en rekke interessante artikler. Deriblant en Barrettsk jakt på det kognitivt optimale for kulturell videreformidlning av folkefortellinger: “Counterintuitiveness in Folktales: Finding the Cognitive Optimum“, og en kritisk artikkel vedrørende “Costly Signaling and the Origin of Religion” av Michael J. Murray og Lyn Moore. Jeg skal henge meg litt opp i en av forskerne bak Costly signaling-ideen om religion, nemlig Richard Sosis. Han har i samme utgave en artikkel om et av de mest grunnleggende spørsmålene innen evolusjonær religionsforskning, nemlig spørsmålet om religion er et biprodukt eller en adapsjon. Det var denne debatten jeg mente Bjørn Vassnes ikke var helt i støtet på i Sjelens sult da jeg laget utkast til anmeldelse av den i en tidligere post.

Jeg benytter, med utgangspunkt i artikkelen til Sosis, sjansen til å ta en liten diskusjon vedrørende om religion er et biprodukt eller ikke.

La det være sagt innledningsvis at Richard Sosis selv støtter en adapsjonstanke om religion. Det merker man kanskje allerede i tittelen til artikkelen. Den lyder “The Adaptationist-Byproduct Debate on the Evolution of Religion: Five Misunderstandings of the Adaptationist Program“. Med dette går Sosis i mot majoriteten av forskere innen den kognitive og evolusjonære religionsvitenskapen. Spesielt hvis man ser til den “klanen” er religionsvitere/religionshistorikere, eller knytter seg tettest opp mot religionsvitenskapen, er det et stort flertall av biprodukt-tilhengere. Blant de mest innflytelsesrike forskerne og teoretikerne som støtter biprodukt-tanken finner man E. Thomas Lawson, www.service.emory.edu/%7Ephilrnm/” title=”Link til Robert N. McCauleys nettsider” target=”_blank”>Robert N. McCauley, Harvey Whitehouse, Pascal Boyer, Scott Atran, Ilkka Pyysiäinen og Justin Barrett. Det er utenfor den religionsvitenskapelige krets, hos for eksempel Daniel Dennett, Michael Persinger og David Sloan Wilson at apasjonist-opposisjonen oppstod.

Hva dreier biprodukt-debatten seg om?

Spørsmålet er altså om;

1. Religion, religiøse ideer og religiøs adferd, har utviklet seg som følge av “egen vinnings skyld” – og altså er adapsjoner – Eller om;
2. Religion, religiøse ideer og religiøs adferd, er et biprodukt av andre kognitive prosesser og adferd – prosesser som utviklet seg (evolverte) av andre årsaker.

Dette er altså det mest grunnleggende og splittende spørsmålet innen den evolusjonære forskningen på religion skal vi tro Richard Sosis i denne artikkelen (side  316). Og ikke bare det, den tverrfaglige diskusjonen står også og faller på en minnelig løsning på dette spørsmålet:

The adaptationist-byproduct debate, however, is likely to hamper  efforts at genuine interdisciplinary work between evolutionary scientists and religious scholars because it reveals disagreements about the core ideas upon which the evolutionary study of religion is founded

Lee Kirkpatrick, selv en svoren tilhenger av biprodukt-ideen, påpeker i artikkelen “Religion Is Not an Adaptation: Some Fundamental Issues and Arguments” fra boken The Evolution of Religion. Studies, Theories, and Critiques at dette er det første spørsmålet alle evolusjonære tilnærminger til religion bør stille seg. Dette var også det spørsmålet som skapte den mest opphetede debatten under og etter den første internasjonale konferansen om evolusjonen av religion i 2007 (se The Evolution of Religion for kortere artikler om de mange diskusjonene), og forskere på religion er fortsatt delt i følge Sosis.

Hvorfor er biprodukt-debatten så viktig?

Dette blir spekulasjon fra min side, men det kan være flere årsaker til at dette betraktes som så viktig:

• det er en interessant diskusjon innenfor evolusjonsteori generelt og ikke bare knyttet til religion
• det avgjør både hvilke problemer man “må løse” eller løser

Kanskje er det likevel et så grunnleggende spørsmål fordi teorien om religion som et evolusjonært biprodukt var selve fundamentet som den kognitive religionsvitenskapen forankret forskningen sin i. Dette kan kanskje betraktes et sirkulært argument, ved at “biprodukt-debatten er viktig nå, fordi den var så viktig da”. Til dels er det slik jeg ser det. Det var i biprodukt-ideen at den kognitive religionsvitenskapen ble født og fant sin nisje. Samtidig som de kognitive teoriene ble lansert, ble religion som biprodukt lansert som “løsning” på utfordringen med å se på religion med evolusjonsteoretiske briller. For å kunne argumentere for å benytte evolusjonsteori måtte man overvinne en del evolusjonsteoretiske utfordringer med religion. Som for eksempel “hvordan kan religion være et produkt av evolusjonen, når så mye ved religion opplagt ikke har vært evolusjonært tjenelig”. Da tenker man på at religion er evolusjonært sett “krevende” (costly) ved at det tar tid, energi, materiell og går ut over evolusjonært sett ”viktigere” prosjekter som fokus på overlevelse og reproduksjon. Religion må i så fall overleve og videreføres på tross av de krevende aspektene. Slik sett har alltid religion vært et interessant objekt for evolusjonsteoretikere, slik for eksempel “påfuglfjær” og “antilopens hopping” også har vært. Biprodukt-ideen ble løsningen på problemet. Religion kunne forskes på med evolusjonsteoretiske briller, ikke fordi religion selv var et evolusjonært produkt, men fordi andre evolusjonære produkter sammen gjorde mennesker religiøse.

Så lenge de produktene religion er en konsekvens av, er/var viktig for overlevelse eller reproduksjon, trenger ikke religion selv være det. Fordi religion vil gå sin seiersgang gjennom evolusjonen som konsekvens av at det bygger på “livsviktige” produkter. Når først denne ideen var sådd lå veien åpen for forskning for å finne ut hvilke produkter religion var et biprodukt av. Selve biprodukt-ideen ble konsolidert for hvert nytt forslag. Senere er det blitt tatt til motmæle, blant annet av Richard Sosis og Joseph Bulbulia som begge støtter et adapsjonistisk syn som delvis baserer seg på evolusjonsteoriens “løsning” på påfugl/antilope-problematikken, nemlig en eller annen form for “costly signaling”. Den løsningen skal jeg komme inn på senere, under Sosis’ femte “avklaring av misforståelser omkring det adapsjonistiske program”. Først vil jeg avslutte denne bolken med å si at den kognitive religionsvitenskapen har vært lite bevegelig når først alternative løsninger har blitt lansert. Kanskje forståelig nok, fordi de nye løsningen både rokker ved fundamentet de har bygget sin egen løsning på og hele nytteverdien av deres årelange forskning.

Fem kritiske innvendinger mot det adapsjonistiske program

Richard Sosis bygger opp artikkelen sin omkring fem kritiske innvendinger mot forståelsen av religion som en adapsjon:

1. Religion finnes i realiteten ikke, hvordan kan religion være en adapsjon når det ikke finnes? Dette høres kanskje rart ut for de utenfor religionsvitenskapen, men dette er også en grunnleggende debatt innen religionsvitenskapen og henger tett sammen med den evinnelige religionsdefinisjonsproblematikken.
2. De psykologiske mekanismene som produserer religiøse ideer og adferd er ikke designet for å produsere religion; derfor er religion et biprodukt.
3. Adapsjonistiske tilnærminer er bare “just-so stories“. Late som fortellinger (?) basert på sannsynliggjøring uten vilje eller mulighet til etterprøvbarhet eller falsifisering.
4. Hvis religion var adapsjon ville alle være religiøs. Siden ikke alle er religiøs kan ikke religion være en adapsjon. (dette har jeg ikke hørt på den måten før).
5. Religion er evolusjonært sett krevende (costly), hvordan kan det da være en adapsjon?

Jeg har store planer om å ta for meg hvert av disse punktene her i bloggen. Jeg regner med folket sitrer i spenning.

Posted via email from Per-Arne