Som diskutert i episode #8 led jeg valgets kval frem mot valget. Skulle jeg stemme rødgrønt, eller på Venstre? Etter mye om-og-frem-og-tilbake sorterte jeg meg frem til at jeg hvertfall skulle stemme grønt. SV falt av lasset som følge av at det de tilbyr meg, tilbys av Venstre også. Dessuten er det noe ideologisk rusk i maskineriet med meg som SV-velger. Deretter falt AP, plutselig og til dels svært overraskende ut, av finalen i 59 grader nord. Ingen, og spesielt ikke overtegnede, hadde trodd det med episodens begynnelse. Men plutselig ble det nok. Finanskrisehåndtering fikk være finanskrisehåndtering. Et snevert og til dels feigt industripolitisk fokus, innvandringsfiendtlig retorikk og klimanegasjon bikket AP ut av balanse og ut av 59 grader nord.

Igjen satt jeg med det verdikonservative Senterpartiet og det verdiliberale Venstre. Senterpartiet med sine tapssaker på pelsdyr, blasfemi, ekteskapslov, kommunesammenslåingsvegring og KRL. Venstre med sin store tapssak: Høyre. For det er ikke noen tvil om at av alle nevnte realistiske regjeringskoalisjoner så foretrakk jeg faktisk den rødgrønne. En mindretallsregjering med AP som var avhengig av sentrum var mitt nummer to. En til dels fryktet svak borgerlig regjering med Krf, Venstre og Høyre som er avhengig av Frp på en dårlig nummer tre, og de mørkeblå-brune alternativet på en 64 plass, kun slått av en ren kritthvit brunbrun regjering.

Da det nærmet seg var det ikke tvil: Jeg mente at Venstre måtte, for min del, få belønning for å ta riktige, viktige, dristige og upopulære valg.

• I forhold til min egen sektor burde belønnes for deres forsknings- og utdanningspolitikk – på samme måte som de rødgrønne med Djupedal i spissen fortjente en hvileskjærssmekk
• De burde belønnes for en offensiv næringspolitikk som legger til rette for etablering og vekst for småbedrifter
• De måtte belønnes for å ta så klar og sterk avstand fra Frp
• De måtte belønnes for å kjempe for en human politikk totalt sett, noe de sammen med SV var nesten alene om i innvandrings- og asylpolitikken
• De måtte belønnes for klima- og miljøpolitikken, og deres standpunkt om grønne skatter, i et valg hvor miljø ble den store tapssaken
• Sist, og mest avgjørende mot Senterpartiet, de måtte belønnes for dere upopulære standpunkt når det gjelder kommunesammenslåing som er nødvendig av flere årsaker – blant annet for å få gjennomført den potensielt gode rødgrønne samhandlingsreformen. Her har de rødgrønne, med Senterpartiet i front, vært feige.

Jeg gikk altså til valg på Venstre, og mot mitt foretrukne regjeringalternativ. Eller det vil si. Jeg gikk egentlig til valg på regjeringsalternativene A) Venstre, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk venstreparti som et urealistisk valg, med B) Venstre, Arbeiderpartiet og Senterpartiet som et mer realistisk nummer to som kunne støttes av Krf, eller C) en bred sentrumskoalisjon av Venstre, Krf, Senterpartiet og Arbeiderpartiet.

Håpet var at uansett skulle Venstre bli stort og flott. Meningsmålingene antydet jo 5% på landsbasis og 6% i Hordaland. Da ville Venstre kunne være i en posisjon, eventuelt sammen med Krf, til å gå i diskusjon med AP og SP hvis de rødgrønne skulle slå sprekker frem mot valget i 2013. Hvis det rødgrønne flertallet skulle ryke allerede i dette valget var håpet at sentrum skulle bli sterkt, og at når…

• AP, SV og SPs alternativ A røk,
• Krf og Venstres alternativ A røk
• Høyres to alternativ A røk
• Frps alternativ A røk

…så skulle man endelig begynne å diskutere alternativene B, C, D og E. Jeg mener det oppriktig talt har vært for lite regjeringsspekulasjoner i denne valgkampen. Greit nok at de politiske kommentatorene hevder det kun har vært snakk om Venstresanti-frp-garanti. Det mener jeg ikke er Venstres feil. Hver gang Sponheim har blitt konfrontert med dette har han gitt saklige og konkrete grunner for dette. Har også opplevd at Venstres budskap har kommet klarere frem enn noensinne. Problemet, slik jeg ser det, er at de konkrete sakene som distanserer Venstre fra Frp også distanserer Venstre fra Høyre. Men altså; spekulasjoner! Jeg har en enorm hang til spekulasjoner. Spekulasjoner er mat. Mennesket er designet for om-atte-hvis-for, og ble snytt i denne valgkampen. Det har ikke vært reelle spekulasjoner om konstellasjoner.  Det har kun vært helt klart avgrensede og veldefinerte alternativer. A. Rødgrønt, B) Borgerlig av Krf, Venstre og Høyre og C) mørkeblå-brunt med Frp. Dette var ikke noe å spekulere i. Jeg ville ha opp diskusjonen om hva som skjedde hvis de rødgrønne mistet flertallet. For de borgerlige hadde ikke samlet seg. Ballen hadde gått fra Stoltenberg til Jensen. Fra Jensen til Solberg. Fra Solberg til Stoltenberg. Lengre kom man ikke. Ville Stoltenberg dannet regjering alene? Eller sammen med SP? Eller kanskje til og med sammen med hele sentrum? Jeg tror Venstre ville tjent på en slik debatt! To/tre partier kunne tjent på slike spekulasjoner. (Krf) Sentrepartiet og Venstre:

• Venstre kunne tjent fordi man kunne fått tydeliggjort a) hvilke punkter Venstre er like med AP og SP på og b) hvilke punkter de skiller seg fra Høyre og Frp på. Dette ville unektelig satt Venstre i sentrum – i dobbel forstand
• Man hadde sett at Venstre, sammen med Senterpartiet, ville vært helt sentral i alle andre teoretisk mulige regjeringskonstellasjoner
• Man ville sett at Venstre/sentrum er sentral som brobygger i norsk politikk
• De som (kanskje mange apatiske hjemmesittere?) som søkte et annet alternativ en de to blokkene ville sett at det var andre reelle alternativer
• Ikke minst så tror jeg slike spekulasjoner ville underbygget det faktum at Venstre har enorm distanse til Frp og ville vært garantisten mot Frp (noe de faktisk var). Dette kunne hindret at forskrepte sosialliberaler stakk mot SP, AP og SV for å unngå potensiell makt til Frp

Nå gikk det jo bare rett til pises med hele greiene, bortsett fra rødgrønn seier da. Nå kan vi bare vente i frykt og beven. Faren er enorm at vi får to store blokker mot hverandre i 2013. En AP-dominert industritung dampveivals (med dårlig forbrenning og kaput katalysator), og en blokk preget av et mørkeblått Høyre og ett enda mer rendyrket brunt Frp på den andre siden. Selv om jeg satser, og tror, på at de rødgrønne fører en god politikk de neste årene, er eneste mulighet for å unngå blokkene ved neste korsvei at regjeringen enten slår sprekker, eller ikke går til valg på enda fire nye år. Det sistnevnte hadde jo vært å foretrekke av disse to, nå når Venstre er i knestående, spør du meg. Først da vil sentrum bli satt på agendaen igjen. Heldigvis kan jo dette skje. AP kan bli for stort og dominerende, SV kan føle seg for liten og ubetydelig og søke opposisjon for å reise seg, mens SP kan se seg tjent med å se seg mot sentrum igjen – nå når de har trent AP i å samarbeide. Jaja. Vi får se.

I min verden derimot. Her på bloggen, ble det en heidundranes fest. Venstre ville vunnet valget og fått statsminister og 64 mandater. Senterpartiet ville fått 30 mandater og AP 20. Venstre og SP kunne dermed dannet flertallregjering sammen om det skulle være ønskelig, eventuelt også sammen med AP. SV kunne vært det største opposisjonspartiet, med sine 15 mandater. Rødt ville jo gjort et brakvalg og fått 14 mandater. Har de nok folk til alle de setene i tinget? Kanskje uansett bra at Venstre leder en flertallsregjering… deretter ville Krf fått 13 mandater, Høyre 10 og Frp 3.

Og apropos selvbedrag. Denne boken Fooling ourselves: Self-deception in politics, religion, and terrorism avHarry C. Triandis, kan kanskje hjelpe meg i å forstå hvorfor folk handler mot eget og samfunnets beste:

In this book, Triandis outlines the many ways in which, he claims, we fool ourselves. He addresses cognitive biases and explores how these lead people to invent or maintain allegiance to ideas that are not supported by the evidence and which are harmful to the persons who hold them or to others who may suffer because of the ways and means by which these ideas are given expression. Triandis focuses attention on how people may fool themselves in their religious beliefs, political loyalties, and allegiance to terrorism.