Apropos bjørner.

Frykt og angst er startstedet mitt, selve utgangspunktet og forankringen, når det kommer til min egen teoretisering om religion. Noen starte med ritualer, noen med kommunikasjon, noen med selvbevissthet. Jeg starter med frykt. Uten evne til å frykte -> ikke noe religion. Ikke fordi man frykter gud, eller noe i de baner, men enkelt og greit fordi jeg mener at frykt er en kroppslig nødvendighet og forutsetning for dannelsen av religion og religiøsitet.

Nå må jeg kanskje revurdere. Kanskje det er bjørner som er selve utgangspunktet?

Bilde av William James

For bjørner har jo opplagt vært selve utgangspunktet for den psykologiske forskningen på frykt og andre emosjoner. Det noe kontraintuitive sitatet i tittlen, “We don’t run from the bear because we are afraid, we are afraid because we run from the bear” er hentet fra en av psykologiens store fedre, William James. Det stammer fra 1884 som riktignok er noen tiår etter Søren Kierkegaards Begrepet Angst (1843) hvor han etablerte en distinksjon mellom frykt og angst som fortsatt står seg rimelig godt innen psykologien. Fysiologisk sett betraktes frykt og angst nemlig som to sider av samme sak av de fleste, men skillet som Kierkegaard gjorde var kort og forenklet at ved frykt er det en konkret kilde til den indre tilstanden (en bjørn?),  mens ved angst er denne kilden uklar .

Uansett: Utsagnet til James om disse bjørnene sparket i gang en lang fryktdiskusjon (som parallelt har vært helt sentral i debatten om forholdet mellom kognisjon og emosjon) som enda ikke er helt avsluttet, selv om jeg kanskje har gjort meg opp en mening…

Selve debatten blomstret ved at William James stilte seg spørsmålet om vi løp fra bjørnen fordi vi var redd, eller om vi var redd fordi vi løp fra bjørnen. Dette er ikke et så dumt spørsmål som det kanskje høres ut, og blant dagens nevrovitenskapelige forskere, som Damasio, LeDoux og Øhman finner han støtte. James stilte seg også spørsmålet om vi lo fordi vi var glade eller om det er det å le som gjør oss glade. Men det er jo litt på siden av denne bjørne-debatten.

Capilano Suspension Bridge

Nå løp jo aldri dette Beiardalen-paret fra bjørnene eller jerven (eller skogen – Dagbladet meldte i dag at de ikke har funnet spor etter jerv heller…), men det kunne de jo funnet på å gjøre hvis det ikke hadde vært for at bjørnene, eller jerven, eller skogen, stod i veien.

Det James mente med utsagnet sitt om flukten fra bjørnene var at den kognitive delen, selve opplevelsen av at man var redd noe, var en slags slave av emosjonens fysiologi. Han mente at vi fysiologisk sett reagerte på frykt før vi “mentalt” visste at vi var redd, og at vi følte (opplevde) oss redd fordi vi reagerte (ved for eksempel å løpe fra en bjørn). Carl Lange hadde lignende syn og dette har dannet grunnlag for den nå berømmelige James-Lange teorien om emosjoner/bjørner.

Walter Cannon og Philip-Bard utfordret dette noe kontraintuitive synet med deres teori som er betegnet som Cannon-Bard teorien. De mente, innviklet nok, at de fysiologiske responsene i de forskjellige emosjonene ikke var distinkte nok til å forklare hele opplevelsen av emosjonen og at det måtte være en kognitiv komponent som kunne opptre samtidig som de fysiologiske responsene. Men to ting på en gang går jo ikke for mannfolk, så noe senere kom Stanley Scharter og Jerome Singer med sin kognitive teori som satt ting i rekkefølge igjen. De mente at de fysiologiske responsene var generelle og at det vesentlige var den kognitive vurderingen (appraisal) og fortolkningen.
Det klassiske eksempelet som illustrerer deres poeng er eksperimentene (av A. Aron og D. Dutton) hvor forsøkspersonene ble sendt over en skummel dinglende hengebro: “The High Bridge Study”. Som foregikk på Capilano Suspension Bridge i Vancouver (som oftest er det masse bjørn under).

Dette fører naturlig nok til høy aktivering/opphisselse. Å møte en vakker kvinne, eller forelskelse, kan lede til det samme. De fleste vil likevel påstå at det er snakk om forskjellige ting… (selv om alle deltakerne i sjekkeprogrammer på nett først foelsker seg når de hopper strikk sammen, leker fjellklatrere eller hopper fallskjerm… helt sant – jeg er sikker på at folkene bak disse seriene har lest sin Scharter-Singer). Uansett. I eksperimentet, som var laget for å illustrere sammenghengen mellom seksuell tiltrekning og sterke emosjoner henger sammen, møtte mannlige brogjengere på en svært vakker kvinnelig forsker som stilte de en rekke spørsmål. Poenget med eksperimentet var å se hvor “forelsket” og tiltrukket (etter forskjellige målemetoder) mennene ble i den kvinnelige forskeren.

Det viste seg at menn ble mer forelsket når de møtte kvinnen midt på den skumle broen enn i kontrolleksperimenter hvor mennen møtte henne på slutten eller på en tryggere bro et annet sted. Se eksperiment her (pdf) (Sosialpsykologi er proppet med slike hysteriskt morsomme eksperimenter).

Scharter-Singer sin to-faktor ”appraisal” teori gav startskuddet til en hel generasjon med forskere innenfor dette synet. Som man kanskje kunne forutse så blir ikke teoriene mindre komplisert med tiden. To-faktor ble fort til “multi-level” og en slik er den såkalte SPAARS av Power og Dalgleish 1997 (Google Books, Amazon, se også Power og Dalgleish 1999 (pdf) som jeg er litt fan av. Står for “Schematic Propositional, Associative & Analogical Representation Systems” og de to faktorene er blitt til to forskjellige ruter – helt kompatibelt med Joseph LeDouxs ruter spør du meg (men hva vet vel jeg..?).

Men det hele startet altså med en bjørn.