Religionsdefinisjoner er et stadig tilbakevennende tema i denne bloggen, for religionsvitenskapsstudenter og religionsforskere. Men en ting som sjelden diskuteres er hva en religionsdefinisjon skal være. Jeg tenker ikke da på om den skal være substansiell eller funksjonalistisk, monotetiske eller polytetisk, familielikhetsbasert eller prototypebasert (eller en kombinasjon av alt). Omkring dette er det skrevet hele regnskoger. Jeg tenker heller ikke primært på formålet med religionsdefinisjoner; om det er en teoretisk øvelse eller praktisk nødvendig for eksempel for feltarbeid.
Det jeg tenker på er om en religionsdefinisjon skal definere hva religion som verdensomspennende fenomen rommer av innhold, eller skal en religionsdefinisjon definere hva det er ved religion som skiller det fra andre kulturelle fenomener?
En definisjon er definert av ordnett.no til blant annet
- setning som tjener til å angi innholdet av et begrep eller ord
- nøyaktig bestemmelse og avgrensing av et begrep
Slik jeg har lest mine hyllemetre med religionsdefiniisjonsproblematikk og annen teoretisk religionsvitenskap, oppfatter jeg det som at religionsdefinisjoner stort sett er forstått som førstnevnte og i svært liten grad som sistnevnte. Kanskje i frykt for essensialismestempelet? Religionsdefinisjoner søker slik jeg ser det i stor grad å beskrive hva religion inneholder – altså hva man kan tenke å finne tilknyttet til religiøs tro og praksis. Det er klart at en del monotetiske minimumsdefinisjoner kan fylle oppgaven til sistnevnte, men det er sjelden eksplisitt uttalt at dette er hensikten. Polytetiske definisjoner og monotetiske definisjoner med flere elementer, har derimot tilsynelatende tatt på seg oppgaven med å få til førstnevnte.
Jeg mener et slikt prosjekt alene er både relativt unødvendig, og relativt uproduktivt med hensyn både til teoretiske øvelser og praktisk anvendelse i forskning. Religionsdefinisjoner burde etter min mening (også) fokusere på å avgrense religion mot tilstøtende fenomener. Dette vil være langt mer produktivt så lenge man ikke går i fellen med å blande teori og definisjon. Egentlig mistenker jeg at mange av de som ønsker en definisjon som omfatter innholdet av religion allerede har gått i denne fellen og forsøker å implementere en religionsteori i definisjonen sin. En blanding av teori og definisjon i et tilfelle hvor man vil avgrense religion vil kunne føre til at man gir uttrykk for å ha funnet religionens universelle essens.
Men hvis man lar definisjonen avgrense religion mot noe annet, må man samtidig kunne akseptere at (de teoretiske) årsakene til religion ikke nødvendigvis ligger utelukkende i det som skiller religion fra andre kulturelle fenomener (som fotball). Det er for eksempel nemlig ikke nødvendigvis slik at religioners opphav og evolusjonære standhaftighet er å finne i dets “eksklusive” aspekter – det “karakteristisk religiøse” om man vil si det med litt essensialistiske termer. Teoretisk sett kan det som definerer (avgrenser) religion være et tilfeldig biprodukt (guder/agenter/mcia) av aspekter som religion deler med andre kulturelle fenomener – som teoretisk sett kan ha funksjonalitiske forklaringer (commitment signaling, helse osv.). Det som religion for de fleste dreier seg om (kan for eksempel være vaffelsteking, kaffekoking, basar, sang, dans osv.) og det som er årsakene til religion (commitment signaling, behov for beskyttelse etc.) er dermed ikke nødvendigvis det som avgrenser religion mot andre kulturelle fenomener – og dermed gjør religion til religion. Dermed kan man ikke (om man vil) si at religionens “essens” er det samme som religioners eksklusive eller karakteristiske domener. Eller? Er jeg på kant med lærebøkene nå?
“Preaching to the crowd”
For å riffe litt på master’n. Som du sier kan vi se for oss to innfallsvinkler til “religionsdefinisjoner”. Jeg er enig i at det ofte handler om “å angi innhold”, dog uenig i at det ikke alltid handler om å “avgrense”. Selv om defininsjonen rent formalistisk kan havne i den første kategorien inngår den som oftes i en diskusjon som handler om den andre. Det er her religionsdefinisjoner blir realistert som “fagpolitisk” i diskursen “Hva er det religionsvitere egentlig skal/bør forske på? Gilhus & Mikaelsson har jo jevnlig (dvs. iallefall to) frontet denne pragmatiske definisjonsholdningen. Definisjoner pinpointer hva prosjektet/faget handler om.
Det som har gått opp for meg, og jeg har til gode å lese dette noe annen plass, er at definisjoner er kun én av mange strategier for å avgjøre hva religioner er og hva det skiller seg i fra. Det finnes allerede mange eksempler på dette i “regnskogen av litteratur”, fra Salers familielikhet/prototype-prosjekt til Tweeds metafor-fokuserte defininsjonsbygging. Problemet er at disse strategiene blir satt i motsetningsforhold fordi de blir omtalt som “definisjoner”. En nyansering av det metaspråkelige vokabularet, noe du hinter til i tittelen, hadde gjort at dette ikke skjedde i like stor grad. Selv om det tematisk sett omhandler “hva er religion” er det en forskjell mellom definisjon, konseptualisering, ontologi, genealogi, taksonomi og stipulasjon.
Jeg mener at det som til nå har gått under “definisjonsproblematikken” burde bli omdøpt til “konseptualiseringsproblematikken” og handle eksklusivt om hva religionsvitenskapen som fag burde fokusere på. Definisjoner osv, blir “sub-diskurser” med ulike mål, muligheter og avgresninger.
For å vende tilbake til ditt innlegg. Det du sier i konklusjonen virker veldig riktig. Men jeg er litt usikker på om det ikke er vindmøller du sloss mot her. Altså. Essensialismekritikk er jo ofte uberettiget på den måten at man ofte tror at dersom man sier at noe er X, så er dette essensialisme. Jeg har svært få studiepoeng i filosofi, men jeg mener at et sentralt aspekt i essensialisme, iallefall slik den fremsto i fenomenologien, så er konseptet sui generis helt sentralt. Kall det gjerne uviljen til å reduserere. Å si at religion er kulturelt mønstert interaksjon med kulturelt postulerte overmenneskelige agenter er ikke essensialistisk før du også hevder at vi ikke kan (eller det ikke er “interessant” som den nye måten å si det samme på) “forklare” hvordan denne interaksjonen oppstår og heller ikke hvordan overmenneskelige agenter blir postulert. Det virker som at det er samme konklusjon du egentlig kommer fram til, noe som betyr at det er ikke du som er på kant med lærebøkene, men (noen av) lærebøkene som er på kant med deg.
Aah. Takk for essensialismepresiseringen. Kjenner at RELV101 ikke sitter like godt som før.. så lenge man ikke knytte essensen opp til religion som sui generis fenomen, så går man altså tørrskodd. Enda godt at min reduksjonisme kommer til nytte.
Jeg ser innvendingen din i forhold til min påstand om manglende avgrensning. Det handler jo selvsagt om avgrensning og jeg tror det er motivasjonen for at man begynner på et religionsdefinisjonsprosjekt. Men jeg syns likevel at definisjonsarbeidet oftest bikker over i et ønske om å danne et mest mulig riktig og “sant” bilde av religion. Dette er jo spesielt tydelig blant de polytetiske definisjonene som skal prøve å inkludere alle dimensjoner av religion, noe som gjør at definisjonen må inneholde “ritual”, “myte”, “musikk”, osv. Dette finner man jo i “alle” religioner. Problemet er at dette ikke er identifiserende for religion, da fotball, ateisme og sosialisme har det samme. Personlig ser jeg de identifiserende aspektene av religion som (den påståtte) interaksjonen med (innbilte) overnaturlige agenter og den bevisste prosesseringen av menneskers dødelighet (putt eventuelt institusjonalisert og/eller kulturelt foran “interaksjonen”).
Samtidig kan selvsagt ikke religionsvitenskapen fokusere utelukkende på disse aspektene. Når man skal pinpointe hva religionsvitenskapen skal handle om trenger man selvsagt den bredere definisjonsdebatten om hva religion omfatter. Religionsvitenskapen bør jo definitivt dreie seg om ritualer, myter, vaffelsteking og musikk, men en identifikasjon av hva som hører til domenet “religion” er jo konstruktivt. Da kan man fokusere på Sjømannskirkens mest kjente symbol, men slippe å sende religionsvitenskapsstudenter på feltarbeid til Dyrebeskyttelsens basar.
Jeg tar ellers gjerne steget fra religionsdefinisjonsproblematikken til religionskonseptualiseringsproblematikken og slik sett underordne definisjonsproblematikken. Da slipper jo ritualforskerne å være redd for at de blir definert vekk fra religionsvitenskapen, samtidig som man i større grad kan differensiere hva man egentlig er ute etter å gjøre.
PS: Fant aldri vedlegget da du sente meg siste versjon av masteren din. Havner du snart i BORA?
Apropos Sjømannskirken og vafler:
http://twitter.com/Sjomannskirken morsomt.
Jeg holdt på med en post-innlevering-korrekturlesning, men så ble macbooken kritisk syk og innlagt på eplehuset. Den kommer før eller siden til en innboks nær deg, også på BORA.
Jeg rives og slites mellom to posisjoner. Den ene hevder at vi bør ha en klar og strikt defininsjon (f.eks interaksjon med guder) og den andre hevder en mer stipulerende og åpen tilnærming. De eneste argumentetene jeg har for at vi bør gå for en “interaksjon med guder” definisjon/konseptualisering er at det er det jeg synes er interessant å forske på. Det andre argumentet er at et felles fokus gjør det lettere å forstå hva religionsvitenskap går ut på, og dermed også lettere å “selge” religionsvitenskapen og tilegges autoritet der det passer seg.
På den andre siden ser jeg også hvor mye god og bra refleksjon det kommer ut av et litt schizofrent fag. Mangfoldet (noen burde kvantifisere hvor mangfoldig det egentlig er) av tilnærminger krever en metakritisk sans av både studenter og forskere som jeg tror er viktig for dannelsen og gjør dem til “de flinkeste i klassen”. Kanskje Gavin Flood til syvende og sist har rett. Vi kan overleve en polyfoni av defininsjoner og tilnærminger så lenge det finnes en “shared discourse”.
Jeg er litt på nett når det gjelder de to posisjonene. Det siste jeg vil ha er egentlig konsensus, det ville vel stoppet all den interessante diskusjonen. Når det gjelder de “flinkeste i klassen”, så vet jeg ikke helt – er det andre som bryr seg om dette enn oss?
Artig diskusjon!
Når det gjelder distinksjonen mellom de to definisjonsformene er det vel ikke noe skarpt skille mellom dem, sånn i forhold til hva de beskriver, de befinner seg bare i hver sin ende av presisjonsskalaen.
Jeg har ikke kommet over noen bedre beskrivelser av definisjonsproblematikken enn Robert Bairds Category Formation and the History of Religions (1971), hvor han skiller mellom funksjonelle, leksikale og reale definisjoner, en tredeling som også Tweed siterer og gjør bruk av.
Innenfor denne tredelingen havner ordbokens definisjon av definisjon (hehe) i et spenningsfelt mellom den leksikale kategorien, forstått som en definisjon som forklarer hvordan det aktuelle ordet har blitt brukt av en aktuell person til en aktuell tid (altså den første delen av ordboksdefinisjonen)
og den reale kategorien, som hevder å si noe sant om noe som eksisterer (altså den andre, mer konkrete fastsettelsen av hva et ord betyr jf. ordboken).
Den sistnevnte, reale definisjonen er slik jeg ser det nokså verdiløs; den forutsetter en ontologisk vurdering av verden som simpelthen er uforenelig med det åpenbare mangfoldet som eksisterer innenfor religionsbegrepet. Realdefinisjoner av religion smaker helt enkelt av nokså simpel positivisme.
Den førstnevnte, leksikale definisjonen er derimot svært anvendelig så lenge man er bevisst på hva man driver med; dette er synonymt med Wittgensteins språkspill, altså at et ord ikke kan bety noe uavhengig av hvordan det brukes av en bestemt aktør i en bestemt setting. Dette er i praksis å outsource definisjonsproblematikken, ved å rette fokus mot hvordan noen andre har anvendt begrepet.
Den siste definisjonskategorien, funksjonelle definisjoner, bruker Baird for å vise at religion er ‘ultimate concern’, slik Tillich hevdet. Tweed omformulerer Bairds funksjonalisme til en stipulativ form for definisjon, altså en form for definisjon der man mer eller mindre selv stiller opp hva religion betyr i en bestemt setting, på hvilken måte fenomenet kan avgrenses, hvordan det kan studeres empirisk, etc, etc.
Etter den språklige vendingen som Flood beskriver er det vel liten tvil om at realdefinisjoner i spørsmålet om religion har tapt betydelig terreng, mens leksikale og stipulative definisjoner har betydelig framgang.
Slik jeg ser det er vel egentlig den leksikale definisjonen mest anvendelig – ved å flagge ut hva religion er til en eller annen aktør på ett eller annet tidspunkt i en eller annen setting, får man øye på hva religionsbegrepet fylles med innenfor nettopp denne settingen, for denne aktøren, på dette tidspunktet. Og så mye mer tror jeg ikke vi kan håpe å oppnå.
En ting jeg imidlertid merker jeg ikke er helt stø på, er det indre forholdet mellom disse kategoriene – kan ikke f.eks. leksikale og reale definisjoner også være stipulative/funksjonalistiske, dersom de er selvrefererende og viser til hva de er på jakt etter? Er m.a.o stipulative/funksjonalistiske teorier metateorier? Og hva blir forholdet til monotetiske/polytetiske teorier – er disse også stipulative, eller kan de gjøre hevd på å være reale/leksikale?
Men å diskutere religionsdefinisjoner typologisk gir jo i grunn ikke så veldig mye mening, det er først når man setter dem ut i livet at anvendeligheten virkelig kommer til overflaten. Hvordan går dere selv fram for å avgrense religion fra ikke-religion i arbeidet deres? Er det i det hele tatt en relevant problemstilling? For min egen del har jeg valgt å forskyve problematikken til rettssystemets anvendelse av religionskategorien, som jeg bruker som en målestokk å kaste etablerte religionsteorier på for å se om de kan brukes til noe.
Defininsjonstypologier
Bairds definisjonstypologi er for all del smart, men dens bidrag er litt begrenset fordi den kun foreslår kategorier innenfor “religionsdefinisjon”. Jeg synes heller ikke et fokus som åpenbart prøver å takle “objektivitetsproblemet” er like spennende. Som barn(ebarn?) av postmodernismen synes jeg også det er unødvendig å dedikere en egen kategori for “stipulative” definisjoner. Det burde være en vitenskapssosiologisk grunntese at samtlige analytiske kategorier er “stipulerte” (også i naturvitenskapene!), og at dette ikke nødvendigvis impliserer at de er “virtuelle”, dvs at de ikke har noen korrenspondanse med en sansbar verden. Jeg tror at grunnen man ikke føler seg “stø” på relasjonene mellom disse typologiene er nettopp pga. dette. Når det er sagt. Defininsjonstypologier kan være praktiske i forskningshverdagen.
Metaspråk
I fare for å repetere meg selv. Mye av grunnen til dissonansen og ustøheten som oppstår er nettopp det Flood påkaller i Beyond Phenomenology, en “delt diskurs”. Dette krever et innarbeidet metaspråk. Dette eksisterer jo langt på vei i religionsvitenskapen (se f.eks diskusjonene rundt Cult/Sect/NRM), men har paradoksalt nok vært fraværende i det vi kaller “definisjonsproblematikken”. Dette slår mest ut i at diskusjonene har vært begrenset til “definisjoner” som fører med seg bestemte emosjonelle og innholdsmessige forventninger. Fordi definisjoner stort sett er formalistiske (vi må ty til Wittgenstein for å prakke dem på verden) og ofte absolutte (ingen vil se “kanskje” i en defininsjon) får de et normativt og idealiserende preg. Derfor er definisjoner bra for å få i gang diskusjon, men ikke som ryggraden i en forskningsdisiplin.
Religionskonseptualisering
Som et steg på veien mot et mer sofistikert metaspråk vil jeg foreslå at vi snakker om “religonskonsept(ualisering)” i sammenhenger der vi diskuterer hva faget/disiplinen/diskursen “religionsvitenskap” skal beskjeftige seg med. Her tror jeg det absolutt kan passe seg med en polytetisk, wittengensteniansk innfallsvinkel. Religionskonseptet bestemmer ikke så mye rammer som som det bestemmer fokus og legger premisser for hvor den “delte diskursen” skal befinne seg. Dette forutsetter dog at religionsvitere langt på vei er nødt til å godta at religon, med all sin “vestlige ballast”, handler om guder, ånder, hellige bøker, minneverdige ritualer og kostlige offer. Det betyr ikke at man som religionsviter trenger å forske på disse kategoriene eller være veldig enig, men vite at det er det man forholder seg til, hva enn det er man gjør.
Religionsdefininsjon
Selv om jeg fant lite nytt i selve religionsdefininsjonen til Tweed (bak alle disse fancy metaforene), er jeg veldig sympatisk til hans framgangsmåte, og tenker at religionsdefininsjoner kan fungere på denne måten. Som en konkretisering av det man beskriver/utforsker i et bestemt prosjekt. Da defininsjoner fungere som et metodisk grep som kan fungere på flere måter: (1) Hjelpe til å fokusere prosjektet i forskning og i tekstarbeidet, (2) Tvinge fram artikulerte “forhandlinger” med forskningsstrategier (som kan føre til endringer av defininsjonen), og (3) lage et grensesnitt (interface) for prosjektet som muliggjør og forenkler formidling og påfølgende diskusjon.
Dersom vi overlater religionstaksonomien (som forutsetter reale definisjoner) til Z. Smith kan vi heller bruke religionsdefininsjoner som en del av religionsvitenskapelig metode. Bairds typologi vil kanskje være interessant, men ikke like relevant.
Gode poenger!
Baird foreslår ikke inndelingen av definisjoner bare for å vise hvilke ulike definisjonstyper som eksisterer, men for å vise hvordan de rent faktisk kan anvendes i forskningen – de er altså bruksmåteorienterte, og rettet inn på det du benevner som religionskonseptualiseringer. Dermed etablerer han en relasjon mellom det å definere, og det å drive forskning med utgangspunkt i denne øvelsen, med andre ord nokså likt det Tweed gjør, bare at de velger seg nokså ulike måter å operasjonalisere definisjonene på.
Skal man forske på noens religion er jeg helt enig i at man må ta i bruk wittgensteinske språkspill, polytetiske definisjoner etc, og anerkjenne begrepets åpenbart turbulente tolkningshistorie.
Det jeg vil fram til er at denne typen forskning etter mitt syn begrenses unødvendig av nettopp begrepets tolkningshistorie – når man som religionsforsker setter seg fore å analysere noens religion, så har man allerede lagt helt eksplisitte føringer for hvilke dimensjoner ved denne noens tilværelse man må ta i betraktning – føringer som kan være sammensatt av fuzzy sets, familielikheter og andre mer eller mindre presise kategoriseringer.
Mitt forslag er å arbeide seg rundt disse føringene ved å observere hvordan andre selv bestemmer hva som er religion, for dem, i gitte situasjoner, på gitte plasser, på gitte tidspunkter. Det er her jeg mener Bairds inndeling gir mening – vel kan alle definisjonsformer være stipulative, i den forstand at de er selvbevisste og beskriver sin egen aktivitet, men de kan være stipulativt real- (ontologisk) orienterte, eller de kan være stipulativt indeksikalt (bruksmåtedefinert) orienterte.
Her mener jeg at den førstnevnte fanges inn av Jonathan Z. Smith-dogmet om at religion konstrueres av den som observerer det, og at det er den sistnevnte som gir den beste (og eneste) tilgangen på hva religion er eller framstår som i samfunnet. Ved å overlate avgrensninges- og kategoriseringsarbeidet til den som observeres, forskyves definisjonsproblematikken til den observerte. Dermed kan observasjonen ikke bare se på hva religion og religiøsitet er eller framstår som for den som observeres, men også den konteksten, den horisonten som den observerte opererer innenfor.
På dette punktet kan man åpenbart innvende at enhver observasjon betinges av det man utelater; man vil aldri kunne observere en aktørs observasjoner uten å selv legge mer eller mindre bevisste føringer for observasjonen. Men ved å forflytte perspektivet fra hva religion “er” (realdefinisjon) til hva religion “framstår som” for en observatør i en situert kontekst (indeksikaldefinisjon) oppnår man en andreordens observasjon som minimerer skadeeffekten av religionsbegrepets problematiske tolkningshistorie.
Denne forskyvningen fra førsteordens realdefinisjoner til andreordens indeksikaldefinisjoner som utgangspunkt for forskningsarbeidet er slik jeg ser det den beste måten å ta hensyn til de postmoderne teoretikernes krav om å minimere skaden fra ‘grand narratives’ (eller delte metaspråk, for den saks skyld) – dersom man setter seg fore å studere andre menneskers religiøsitet vil man måtte meisle ut en prototype, en målestokk, for hva man skal se etter – en målestokk som du korrekt påpeker vil være preget av tolkningshistorien (som kan tolkes som et grand narrative). Forflytter man definisjonsarbeidet til den som observeres, får man imidlertid et bredere perspektiv, og unngår å konstruere en prototype. Baksiden er selvsagt at man ikke lenger kan tale om hva religion “er”, men bare hva det “framstår som”. Men jeg syns igrunn det er en ganske viktig og god erkjennelse å komme fram til.