Ved stortingsvalget 2009 var jeg en ordninær menig velger. Jeg var sterkt i tvil om hva jeg skulle velge. Jeg var stort sett enig i alt som stod i Venstres program, men var lenge i tvil om jeg skulle finne meg noen andre å stemme på. Hadde jeg lest de andre programmene godt nok? Årsaken til min tvil var at Venstre gikk til valg på samarbeid med Høyre og Krf. Hvis de mente at Venstres politikk var best tjent med Krf/Høyre-samarbeid så forstod jeg kanskje ikke programmet riktig? Hadde det ikke vært for anti-Frp-garantien så hadde jeg definitivt ikke stemt Venstre. Den saken er grei. Men selv med den garantien var jeg skeptisk. Ville Venstre holde ord hvis det ble borgerlig flertall? Jeg gamblet og stemte Venstre som så mange ganger før.

Nå er samarbeidsdebatten kommet opp igjen (som om den noensinne har vært borte). Unge Venstre har tatt til orde for nettopp Frp-samarbeid. Det samarbeidet som ville gjort at jeg som velger ikke hadde stemt på Venstre i 2009 – selv om jeg var enig i alt jeg visste om Venstre. I dag stiller saken seg litt annerledes for meg personlig, og jeg vil nok stemme Venstre uansett hva de finner på av samarbeidspartnere. Jeg har også en noe mer pragmatisk innstilling til å eventuelt åpne døren for et teoretisk Frp-samarbeid.
Jeg er selvsagt skeptisk til at Venstre mister alle som faller i noenlunde samme velgerkategori som meg selv. Jeg skal forsøke å redegjøre, på litt kronglete og usammenhengende vis, for mitt resonnement her.

Unge Venstre vedtok i helgen en politisk uttalelse om at “Norge trenger en liberal regjering” hvor de forenklet sagt sa at Venstre burde åpne for å sitte i regjering med Fremskrittspartiet. Før jeg går videre må jeg jo si at dette selvsagt er galskap, og siden det selvsagt er galskap vil vel min vurdering lengre nede i innlegget også virke som galskap. Men før røde-Larsen går til det skritt å gi delvis støtte Unge Venstres forslag, må jeg sette ting i perspektiv for meg selv.

Høyre om og farvel

For mens Unge Venstre går enda et steg mot høyre og blir mer rendyrket liberale, har Kristelig folkepartis ungdomsorganisasjon Krfu tatt et stort konservativt skritt og langt bort fra en viss liberal tendens de siste årene. Paradoksalt nok har dermed de også gått til høyre. Begge har altså tatt et skritt til høyre, og nærmere Fremskrittspartiet, men på helt forskjellige premisser. I den forbindelse anbefaler jeg artikkelen “Til høyre i hver sin retning” hvor Per Magnus Finnanger Sandsmark hvor han sier:

Denne helgen vedtok Krfu å kjempe mot ekteskapsloven og for Israel. Unge Venstre vedtok å kjempe for ny regjering og mot offentlige utgifter. Med dette tok begge ungdomspartiene et solid skritt til høyre samtidig som de fjernet seg fra hverandre.

Mer om denne artikkelen og forskjellen mellom betingelsene for Krf/Krfu og Venstre/Unge Venstres veivalg seinere. Det jeg har lagt merke til, og som er perspektivpoenget, er at Krfu har gått til det skritt å fjerne “humanistiske verdier” fra sitt politiske fundament. Humanistiske verdier setter mennesket i sentrum og fremhever den enkeltes menneskeverd, selvstendighet, ukrenkelighet og iboende verdighet. Krfu sier nei takk. I lys av det blekner alt Unge Venstre gjør egentlig (Og dessuten har The Stone Roses gjenoppstått fra de døde, bare så det er sagt).

Unge Venstre vil ha liberal regjering

Men nok perspektiv og tilbake til debatten som Tallak akkurat rakk å sparke i gang under tittelen “Prinsippfast idealisme eller selvpålagt politisk eksil?” før Unge Venstre stjal saken og nyhetsbildet på landsmøtet sitt. Mens Tallak spekulerte i de forskjellige alternative samarbeidsmulighetene, gikk UV rett på sak og konkluderte med at:

Venstres foretrukkende regjering er med Høyre og Krf. Likevel må Venstre kunne sitte i en regjering med alle dagens opposisjonspartier dersom våre krav oppfylles.

Altså vil de sitte i regering med Frp skal vi ta fortolkningen som selvsagt blir representert i media. Og døren er bevisst satt på gløtt. Spørsmålet er jo om de lukker døren hardt igjen når de stiller politiske minstekrav til sine samarbeidspartnere. Mer om det om litt.

Beste argumentet for samabeid med Frp

Det er ett argument som er vanskelig å argumentere mot når det gjelder å åpne for et potensielt samarbeid med Frp. Fra den politiske uttalelsen fra landsmøtet kan vi lese:

- Venstre må jobbe for å bytte ut dagens Arbeiderparti-dominerte regjering etter stortingsvalget i 2013.

Og utfyllende kommentar finner vi hos den gjenvalgte lederen til UV, Sveinung Rotevatn, i sin kommentar om Unge Venstres regjeringsvedtak:

Men éin ting bør dei borgarlege partia vere einige om i 2013: Åtte år med LO og Bondelaget i regjeringskontora er nok. Meir enn nok. For den raudgrøne regjeringa har vist seg å vere fullstendig ute av stand til å løyse dei tre store utfordringane Noreg står overfor: Klimaendringar, eldrebølgja og vegen mot kunnskapssamfunnet.

“Bytte ut” argumenter er særdeles viktig. Arbeiderpartiet har vist at de er et parti uten andre visjoner enn å hindre Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet å få gjennom sine kampsaker. De hindrer SV i å påvirke miljøpolitikken i positiv retning (og drar den derimot hardt i motsatt retning), de hindrer SV i å påvirker innvandringspolitikken i en liberal og human retning (og strammer derimot inn kvesser antiinnvandringsretorikken), og de hindrer Senterpartiet i å jobbe for desentralisering av Norge (og er den mest sentralistiske regjering noensinne). Bytte ut er derfor avgjørende. Og man kan vel ikke bytte ut dagens regjering og samtidig beholde AP ved makten? Slik lyder hvertfall argumentet. Og i mine ører lyder det logisk. Å gå til valg på en regjering sammen med for eksempel AP og SP (muligens Krf) eller å støtte en mindretallsregjering av AP, klinger ikke godt når målet er å bytte ut AP. Hva skal velgerne tro? Og kan vi forvente fornyelse? Hjelper det å bytte ut et miljø- og innvandringspositivt parti som ikke får gjennomslag (SV) med et annet (Venstre)? Hvor troverdig er det? Slik lyder hvertfall de unge herrenes ord. Og jeg er delvis enig. Dagens politiske situasjon (hvor tre partier på venstresiden har låst seg fast i hverandre) tvinger frem en avgjørelse, og den tvinger frem handling. Politisk redaktør i Bergens Tidende, Sjur Holsen (som det ofte er verd å lytte til) støtter også et slik resonnement i kommentaren “Når de unge vågner“:

Det er lov å senke skuldrene. Det ungdommen i Venstre har gjort er slett ikke å selge «Venstres sjel», hva nå den måtte bestå i, og hvem som nå måtte tenkes å være kjøper. Det de har gjort er å ta innover seg at den altoverskyggende utfordringen for alle som ønsker regjeringsskifte i Norge er å stable et troverdig alternativ på beina i god tid før 2013. Unge Venstre ser at den parlamentariske situasjonen gjør førstevalget med en sentrum-Høyre-regjering usikkert, og at det viktige er politikken en ny regjering fører, ikke partiene den består av. De ser også at nok en periode med rødgrønt styre, den tredje på rad, vil være helt ødeleggende for opposisjonen. Et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering, slik Unge Venstre ser det.

UV supplerer videre dette bytte-argumentet med å pirke i min frykt for at gode Venstresaker lider hvis Venstre velger å stå utenfor regjeringssamarbeid og støtter den ene eller andre mindretallsregjeringen:

Den største trusselen mot en fremtidsrettet miljøpolitikk og en anstendig innvandringspolitikk er en mindretallsregjering som gir Arbeiderpartiet spillerom. En mindretallsregjering bestående av Høyre og Frp vil gjøre det vanskelig å finne innflytelse for Venstre i nettopp disse sakene selv om man inngår et borgerlig budsjettsamarbeid. Dette er en selvstendig grunn til å søke regjeringsdeltagelse etter valget i 2013

Og så lenge de rødgrønne uansett står samlet vil det ikke være et reellt alternativ å gå i sonderinger med AP om samarbeid uansett. Regner jeg med. Summa summarum blir altså resultatet av resonnementet at Venstre må velge å gå til valg på en bred borgerlig regjering.

Bytte ut-argumentet også i Bergen

Bytte ut-argumentet var også noe vi gikk til valg på i Bergen med ganske stor suksess for Venstres del. For Bergens del ble det ikke noe suksess når det nå viser seg at dagens byråd blir sittende til tross for at Høyre og Krf kunne dannet et grønt borgerlig byråd med Venstre (så mye for Krf og Høyres prioriteringer). Dagens byråd i Bergen har vist seg ubrukelig når det gjelder viktige spørsmål innen byutvikling, økonomi og å ordne den kritiske tilstanden for byluften. Et bytte var helt nødvendig. Paradoksalt nok ville representanter fra Unge Venstre i denne situasjonen ikke gå til bytte-ut-strategi i utgansgpunktet, men heller få til et samarbeid med Frp. Det ble likevel en enighet i UV-leieren om at man gikk til valg på å få Fremskrittspartiet ut av byrådet i Bergen. Paradoksalt nok (igjen) gikk også denne vellykkede strategien ut på å danne nytt byråd med to av de samme byrådspartiene. Beholde et borgerlig byråd, men bytte-delvis-ut var altså strategien her. På landsbasis er nå “bytte-delvis-ut” en elendig idé. Det er dermed tydelig at man velger den retorikken som passer sin egen sak. Men dette våsete tullpratet går altså sånn passe hjem hos meg.

Skulle vi gått for Frp-samarbeid i Bergen?

Og apropos Bergen. Når det nå viser seg at Venstre ikke kom i byråd, og dermed ikke får være med å påvirke Bergen i grønnere retning, burde vi i etterpåvalgskapens navn ha valgt en annen strategi? Burde vi gått til valg på samarbeid med Frp, slik UV nå vil (og slik mange i Unge Venstre i Bergen ville) for dermed å kunne sittet i de samme forhandlingene? Kunne vi da endt opp med å få gjennomslag for mange gode Venstre-saker? Eller kunne vi i beste fall dradd Høyre og Krf i retning sentrum, og skapt en så god grønn og liberal profil at Frp trakk seg fra forhandlingene? Det får vi aldri vite siden vi ikke deltok i forhandlingene. Og vi deltok altså ikke i forhandlingene fordi vi stilte politiske ultimatum. Har vi lært nå? Dette blir selvsagt bare spekulasjoner. For hvor stor er sjansen for at Venstre hadde gått såpass frem, og fått et ekstra mandat, hvis vi hadde gått til valg på å samarbeide med Frp og sørge for at de ble sittende i byråd?

Poliske ultimatum og lukking av dører

Men så var det dette spørsmålet om Unge Venstre egentlig har åpnet døren, eller om de egentlig har lukket den for evig når de skriver i uttalelsen at:

Venstre bør blant annet kreve vern av Lofoten og Vesterålen, en ansvarlig økonomisk politikk, demping i offentlig pengebruk og betydelige innenlandske kutt i klimautslipp. En borgerlig regjering må også føre en human asylpolitikk i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, samt en integreringspolitikk fri for populisme og fremmedfrykt.

Her har de klart å stille politiske ultimatum vedrørende saker som Fremskrittspartiet ikke kan innfri uten å legge til side alle sine politiske kjerneområder. Det er jo det motsatte av dette Frp står for. Deres eksistensgrunnlag og deres viktigste saker ligger jo i en integreringspolitikk fundert på populisme og fremmedfrykt, en inhuman asylpolitikk som bryter med internasjonale forpliktelser, utbygging av Lofoten og Vesterålen, motstand mot å gjøre noe for klima, føre en uansvarlig økonomisk politikk og en massiv økning i offentlig pengebruk. For ikke bare er Venstre og Fremskrittspartiet uenige i politikk. De er uenig i maksimal forstand, og de er uenig i maksimal forstand på begge partienes kjernepunkter. Så hvis Venstre da skal i regjering med Frp, så må Frp legg bort sine politiske standpunkt på sine overnevnte satsingsområder. Har de planer om det? Ketil Solvik-Olsen som har en sentral posisjon i Frp som finanspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet og nestleder i Stortingets finanskomite sier det slik i en kommentar til en sak på politisk.no om at han/Frp ønsker å flørte med Venstre og Krf:

- Det er altså feil å tro at FrP legger bort sine standpunkt.

- Velgere som stemmer FrP skal få best mulig resultat for sin stemme. Det betyr at FrP bør samarbeide for å sikre flertall for flest mulig FrP standpunkt. Det betyr også at vi må inngå kompromisser, slik vi gjorde i rovdyrforliket, hvor FrP tross alt fikk størst gjennomslag. Men jeg har ingen ambisjon om at FrP skal gi andre partier makt uten at vi får vesentlig innflytelse.

Og Siv Jensen er ikke mindre tydelig. I Dagsavisens artikkel “Siv tar ansvar” latterliggjorde hun medieoppslag om at Frp er villig til å sette kjernesaker til side for å komme med i en borgerlig regjering, og tilføyde:

– Mye artig har vært skrevet. Selvsagt skal ikke vi legge våre politiske saker til side.

Så hvordan skal vi tolke uttalelsen til Unge Venstre? Har de åpnet eller lukket døren for Frp? Har de kanskje bare gjort det for gøy? Fordi de vet at det ikke er realistisk? Litt tull og tøys fra ungdommen? Ikke hvis vi skal tro intervjuet (Blå hippie, adgangsbegrenset) med Sveinung Rotevatn i Morgenbladet:

– Hvis vi skal få gjennomslag i vårt moderparti, må vi være seriøse. Da kan vi ikke fjase og tøyse og fortelle vitser fra talerstolen og mene sprø ting for å mene sprø ting. Vi får stort gjennomslag i vårt parti, og kommer forhåpentligvis til å få gjennomslag for vårt regjeringsstandpunkt,

Så forslaget er selvsagt seriøst ment. Og de har ambisjoner om å få Venstre til å gå for samme vedtak. Men han sier likevel i sin kommentar om Unge Venstres regjeringsvedtak på sin egen blogg at det ikke nødvendigvis er så sannsynlig at de kommer til å sitte i regjering med Frp:

Før stortingsvalet i 2009 vedtok Venstre og Unge Venstre at partiet kun ville opne for eventuelt regjeringssamarbeid med sentrumspartia og Høgre. I helga tok Unge Venstre eit oppgjer med med denne tankegangen. Ikkje fordi Frp har blitt meir sympatiske sidan 2009. Ikkje fordi det er spesielt sannsynleg at Venstre vil ende opp i regjering saman med Frp . Men fordi vi meiner at eit seriøst politisk parti skal vere garantisk for eigen politikk, og kjempe for å få gjennomslag for den. Punktum.

Åpnet for politikk (?)

Det de hvertfall har åpnet, hvis jeg skal ta på meg min gladliberale hatt, er muligheten for å ha en diskusjon om politiske saker. Det er jo bra. Men resultatet av uttalelsen er også at de åpner for Frp-samarbeid og de går helt til det skritt å si at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering. Det sistnevnte er mer dramatisk enn det førstnevnte – enn så lenge en slik garanti fra Venstre kan bety at Venstre må støtte en borgerlig regjering uansett utbyttet Venstre får. Så hvis H+Frp kan oppnå flertall med støtte av Venstre, men de har ikke lyst til å gjøre noe for miljø, så må Venstre støtte disse i eller utenfor regjering uansett (fordi de har gått til valg på det). Men det den mest negative muligheten, og jeg håper man ikke spiller kortene sine på en måte som gjør at man havner her. For Sveinung Rotevatn, som står på prinsippet om at “borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering”, går egentlig i mot dette i sin egen kommentar:

Så er det ikkje gitt at Venstre får nok styrke av veljarane til å få gjennomslag for våre viktige saker i regjeringsforhandlingar. Då skal Venstre openbart ikkje gå i regjering. Og dersom ei borgarleg regjering fører ein politikk som bryt med grunnleggjande, liberale verdiar, kan ein heller ikkje støtte regjeringa frå Stortinget.Så er det ikkje gitt at Venstre får nok styrke av veljarane til å få gjennomslag for våre viktige saker i regjeringsforhandlingar. Då skal Venstre openbart ikkje gå i regjering. Og dersom ei borgarleg regjering fører ein politikk som bryt med grunnleggjande, liberale verdiar, kan ein heller ikkje støtte regjeringa frå Stortinget.

Altså er der ikke sikkert at Venstre skal støtte en regjering de ikke får gjennomslag hos. Det gjør det i det heletatt usikkert hva man mener med “borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering”. For hvis det potensielt sett kan ende opp med at Venstre ikke engang støtter en borgerlig regjering fra storting, har man da gitt en garanti for en borgerlig regjering? Eller vil Venstres gjennomslag komme automatisk ved å havne på vippen? Vil ikke Krf like godt påberope seg vippefunksjonen og kreve antiliberal betaling i form av omgjøring av og kjønnsnøytral ekteskapslov og lignende? Men uansett. Man har da lansert et plan A som er Venstre+Krf+Høyre, og nå en plan B med Venstre´+Krf+høyre+Frp. Men er man egentlig kommet noe særlig lengre? Plan A er urealistisk og Venstre har fått mye kritikk for å dermed ikke ha en plan B. Men hjelper det egentlig med en relativt usikker plan B som backup? Hva gjør Venstre da? Dette stilte jeg spørsmål om til Sveinung Rotevatn på bloggen hans, og fikk følgende svar (merk at han/de omtaler både plan A og B som plan A – altså borgerlig regjering):

Når det er sagt så utelukker ikkje Unge Venstres landsmøte nokon parti, korkje Frp eller Ap. Poenget vårt er at politikken må stå i sentrum. Slik det politiske landskapet ligg i dag, meiner vi at ei borgarleg regjering vil vere det beste for å få gjennom liberal politikk. Det er vår plan A. Så kan det godt vere at valresultat, persongalleri, forhandlingsresultat m.m. fører til at Venstre ikkje kan stå inne for ei borgarleg regjering, og må gå andre vegar. Ein bør ikkje lukke nokon dører for godt. Men så lenge ein har ein god plan A, treng ein faktisk ikkje å greie ut i detalj om plan B, C, D osb.

Dette er jeg egentlig enig med, men samtidig er det å ikke ta inn over seg en del av kritikken fra 2009 som nettopp gikk ut på at vi tviholdt på en urealistisk plan og ikke redegjorde for “hva hvis”. Nå skal jeg jo innrømme at man har kommet et steg lengre. Uttalelsen sender jo et tydelig signal om at hvis man ikke får til en borgerlig regjering (H+Krf+V) så vil man deretter søke mot det tvilsomme høyre for samarbeid før man eventuelt legger en borgerlig regjering død. Men så lenge Frp nå står hardt på at de ikke vil gi opp sine kampsaker, så er jo også den såkalte brede borgerlige regjering også fortsatt en liten utopi. Har man da egentlig en garanti? Kommer ikke media til å kjøre Venstre hardt på hva de gjør om ikke de kommer til en avtale med Høyre og Frp? Kommer ikke de lyseblå til å være redd for å stemme Venstre i frykt for at Venstre velger AP? Eller er “signalet” som Venstre sender tilstrekkelig?

Og hva hvis “signalet” tross alt blir oppfattet som en garanti, og Venstre har vanskeligheter med å få gjennomslag i forhandlinger. Da har vi allerede tapt alle våre velgere/poensielle velgere med rødt blod i årene, og ved å likevel ikke innsette en uansvarlig borgerlig regjering med Høyre i spissen sammen med Krf og Frp, så vil vi jo for alltid tape de lyseblå også. Det vet jo selvsagt, i så fall, Høyre og Frp når de går inn i forhandlingene. Vil vi da måtte selge bort alle våre hjertesaker? For det er ikke nødvendigvis mulig å unngå negative implikasjoner selv med politiske ultimatum. Og da vil jeg trekke frem et utsnitt av Øysteins Facebooknotat Mest for Venstrefolk: “Breitt borgarleg samarbeid” i 2013 – nei takk:

Unge Venstre sitt landsmøte tok med i sitt BBS-vedtak [Bredt borgerlig samarbeid, min anm.] punkt om at den borgarlege regjeringa måtte føra «en anstendig innvandringspolitikk» og «en god miljøpolitikk». «Anstendig» og «god» er ullne nok ord til å ha eit betydeleg slingringsmonn i forhandlingar. Men å tru at Frp i regjering vil gå med på å føra ein innvandrings- og miljøpolitikk som kan tilfredsstilla den jamne Venstre-veljar, er rett og slett absurd. Forestillinga om ei BBS-regjering som fører Venstre-politikk på miljø og innvandring er den dårlegaste retorikken som har komme ut av Unge Venstre sidan Sponheim-rappen i 2005. Nei, dårlegare. Dette er sjølvsagt latterleg, og ingen veljarar kjem til å kjøpa det. Det bør heller ikkje Venstre sine medlemmer gjera. Å føra ein dårleg miljø- og innvandringspolitikk er to av hovudformåla til Frp, og i 2013 vil dei aldri komme til å gå lei av å garantera veljarane at Venstre sin politikk på desse områda ikkje vil bli gjennomført i ei BBS-regjering. Me kjem til å framstå som eit parti som har gitt opp hovudprinsippa sine for å få makt. Dette er ikkje eit image som trekkjer veljarar.

For dette innlegget illustrerer noe av problemet ved valget om å kunne samarbeide med Frp.

Hva er problemet?

For hva er det vi egentlig frykter mest? I seg selv er ikke et eventuelt vedtak om å åpne for Frp-samarbeid med klare politiske krav det helt store problemet. En liten bit av problemet er selvsagt at man benytter argumenter om at man må søke makt for å bli relevant, men ikke lar argumenetet gjelde makt med AP eller SP. En bit til dreier seg om at man benytter argumentet om at man ikke vil stille ultimatum mot å samarbeide med politiske partier, men utelukker likevel samarbeid med AP, SP og SV. En annen bit er at man argumenterer med at det nå er politikken som skal gjelde, ikke partinavn, men samtidig utelukker samarbeid med AP. Og en bit er argumentet om at man nå vil avklare samarbeidsspørsmålet for å snakke om egen politikk og ikke samarbeidspartnere…. Atter en problembit er selvsagt frykten for at det skal gå til pises.

Men hovedproblemet for Venstrefolk og Venstrevelgere som er mot Frp-samarbied, slik jeg ser det, er frykten for at dette er et tegn på at Venstre er blitt et annerledes parti. Frykten for at det i Venstre nå er mange som faktisk ikk2e bryr seg om at vi gir bort det som i alle år har vært hjertesakene til Venstre. Frykten for at hjertesakene” skal selges fordi man får skattelette, reduksjon i sykelønn og noen friskoler ekstra i belønning.

Frykten for at store deler av partiet faktisk syns Frp er helt ok. Frykten for at åpningen for Frp er basert på reelle ønsker om å endre Venstre til et parti som ligner mer på Frp, frykten for at det finnes folk i Venstre som vil prioritere store skatteletter fremfor en innsats for miljø og  velferd. Venstre kan nok hamre inn seire på rekke og rad i et bredt borgerlig byråd. Akkurat slik Sosialistisk Venstreparti hamrer inn seire i den rødgrønne regjeringen. Selvsagt seirer på de områdene som man er enig om fra før. Samt noen til. Både “det man er enig om fra før” og “noen til” vil være forskjellig om Venstre samarbeider mot høyre eller mot venstre. I tillegg vil det være gradsforskjeller etter hvor sterke man er. Også her vil det være en forskjell om man samarbeider mot venstre eller mot høyre.

Jeg leser enkelte steder at “målet” er at Krf og Venstre sammen skal være like stor (eller større) enn Frp for å dra politikken mot sentrum. Men for det første så er jo et kompromiss mellom Venstre/Krf og Frp i veldig mange tilfeller lik Høyrepolitikk. Det er derfor ikke rart Høyre vil ha et slikt bredt borgerlig samarbeid – det blir rett og slett mest Høyrepolitikk av det. Og Høyrepolitikk er jo dårlig – ergo er det slik sett en dårlig løsning. I tillegg kan man jo undres over denne sammensausingen av Venstre og Krf som motpol til Frp. For Venstre og Krf samarbeider jo eventuelt med Fremskrittspartiet av helt forskjellige grunner. Venstre fordi de vil ha en mer liberal politikk (skal vi tro UV) og Krf fordi de eventuelt vil ha en mer konservativ politikk. Venstre vil ha politikk fundert på liberale verdier, Krf samarbeider eventuelt for å få gjennom kristne verdier. Hvordan Venstre og Krf skal dra i samme retning er da underlig. Man snakker også om at Frp må moderere seg i en regjering siden de er et fløyparti. Men samtidig er det ikke å legge skul på at Venstre også er svært radikal innen en del områder og dermed står i like stor fare for å måtte moderere seg. I tillegg vil man i en flertallsregjering ikke trenge å søke samarbeid med andre. Dermed er det Høyre som definerer sentrum for politikken, og Frp og Venstre står like langt unna. Hvorfor Frp skal måtte, som en naturlov, moderere seg mer enn Venstre er vanskelig å se.

I et eventuelt samarbeid med AP, SP og Krf ville det fortonet seg noe annerledes. Da vil AP være en av fløyene, mens Venstre vil være nærmere sentrum i koalisjonen. Et slik samarbeid ville også gitt direkte gjennomslag på andre Venstresaker enn de som man får gjennomslag for i en V+H+Krf+Frp-regjering. Mange seire kan det bli i begge samarbeidsformene, men på forskjellige områder. For meg personligville jeg nok likt de billige seirene (de man er enig om) med AP bedre enn de man er enig med Høyre eller Frp om. Jeg vil heller ha en kraftig satsing på miljø enn en kraftig satsing på lavere skatter. Øystein har satt ord på denne frustrasjonen i sitt Facebooknotat “Mest for Venstrefolk: “Breitt borgarleg samarbeid” i 2013 – nei takk“:

Eg meldte meg inn i Venstre fordi det var eit liberalt miljøparti med sosial profil. Det ønskjer eg at Venstre framleis skal vera. Økonomisk liberalisme er berre ein liten del av liberalismen, og, for meg, ikkje den viktigaste.

Det er derfor slik jeg ser det en drakamp mellom to fortolkinger av Venstres program. “Høyrefløyen”synes ikke å bære de samme grunnverdiene som “venstrefløyen”. Mens venstrefløyen prioriterer miljø og velferd, vil høyrefløyen prioritere skattelette og nedbygging av staten. Det er rimelig stor forskjell. I “venstrefløyen” er det nok stor skepsis til de prioriteringene “høyrefløyen” har. Kanskje først og fremst fordi “venstrefløyen” egentlig har tapt for lengst, og fordi at dagens politiske situasjon gjør tapet enda tydeligere. Samarbeid mot venstre er rett og slett vanskeligere å få til enn samarbeid mot høyre i dagens politiske situasjon.

AP gjør det ikke enklere og får drahjelp av SV og Rødt

Kampen om Oslo igang! Stemmer du @Arbeiderpartiet får du @Libe_RieberMohn. En stemme til H, KrF el. Venstre gir makt til Frp. (Jonas Gahr Støres [@jonasgahrstore] kommentar på Twitter før valget 2011. Se kommentar her)

En stemme til Venstre er en stemme til Frp. (Kristin Halvorsen på Facebook rett før valget)

Dette kan man supplere med tilsvarende propaganda fra mindre prominente politikere fra venstresiden. Twitter rant over av politikere som maste om akkurat det samme, spesielt her i Bergen var det tydelig. Selv en som meg som er sympatisk innstil mot sosialistene merket jo hvordan dette tæret på tålmodigheten og velviljen. Jeg forstår godt at dette ikke akkurat bygger oppunder samarbeidsklimaet og Venstrefolks ønske om å samarbeide med venstresiden. At venstresiden i norsk politikk valgte ut Venstre som fiende i valgkampinnspurten er jo ikke en god søknad om samarbeid. At det i tillegg er udemokratisk, feigt og ganske spekulativt gjør ikke saken bedre. Støre har vært blant de AP-folkene som har hatt størst oppslutning i det norske folk, og som jeg personlig har oppfattet som mest sympatisk. Det kan selvsagt henge sammen med hans “utenforposisjon” og han har absolutt tapt seg på årene som statsråd. Men uansett, når den mest sympatiske AP-mannen viser seg å være en slesk og usympatisk mann som syns det er greit å motarbeide demokratiet, da….

Vanskelig å gjøre de røde velgerne grønne

Venstre har siden slutten av 90-tallet, og spesielt etter 2000, befestet posisjonen som et borgerlig parti. Etter to regjeringer med Bondevik, og spesielt etter Bondevik II har det ikke vært noen tvil om at Venstre har valgt borgerlig side i politikken. At Senterpartiet har forlatt borgerlig side i etterkant av dette rokker ikke ved det. Vennene til Venstre er borgerlige, og Venstre er borgerlig. Det er dermed forståelig at de potensielle røde velgerne er vanskelig å få tak i for Venstre. Så lenge jeg har stemt Venstre har det alltid vært på tross av lekekameratene deres. Antipatien mot Krf og Høyre har alltid vært stor for min egen del, og det er vanskelig å ikke la dette smitte over på inntrykket av Venstre. Det har alltid vært vanskelig for meg å tro at det Venstre jeg stemmer på, er det Venstre som blir resultatet når de samarbeider med høyresiden. Jeg tror Venstre har et stort potensial fra Venstresiden, men jeg tror det er et potensial som er vanskelig å utløse – nettopp fordi Venstre er så klart og tydelig borgerlig. En rød velger må bytte side i politikken for å gå til Venstre, mens en blå velger forblir på samme side av kløften.

Kommentarer fra media

Før jeg endelig skal konkludere for meg selv, skal jeg spe på med litt pauseunderholdning med klipp fra media.

Leder i Bergens Tidende:

Nå vil unge Venstre, trolig også moderpartiet, ha regjeringsmakt. Da blir det nødvendig å sluke noen kameler. Strategien kan synes radikal, men den er forståelig for et parti som ønsker regjeringsskifte ved første anledning. Tre perioder på rad med rød-grønt styre vil være helt ødeleggende for den borgerlige siden i norsk politikk. Politikk handler om å søke makt.

Kommentar i Bergens Tidende av politisk redaktør Sjur Holsen, “Når de unge vågner”:

Men da et klart flertall i Unge Venstre denne uken gikk inn for at moderpartiet åpner for regjeringssamarbeid med Frp, var det idiotforklaringene som haglet fra den foreldregenerasjonen som fortsatt styrer meningsbrytingen her til lands. «Venstre har bestemt seg for å bli dårligere enn sitt rykte», kommenterte Dagbladets Marie Simonsen. «Venstre gjør stor skade på sin sjel», skrev Dagsavisen på lederplass. «Helt uforståelig», mente Geir Kjell Andersland i Dagens Næringsliv – for anledningen titulert «gruppeleder for Venstre i Bergen Bystyre». For de av oss som sliter med søvnen, har ukens kommentarspalter vært en gave.

Stavanger Aftenblad Er sentrum klar for Frp nå?:

Landsmøtet i Unge Venstre vedtok sist helg å opna for eit regjeringssamarbeid som også kan inkludera Framstegspartiet. Rett nok presiserte ungdomspartiet at ei framtidig borgarleg regjering må føra ein meir ambisiøs miljøpolitikk, ein anstendig innvandringspolitikk og ein ansvarleg økonomisk politikk. Betyr det at Frp-statsrådane skal vera på ferie mesteparten av tida, spurde Dagens Næringslivs kommentator Kjetil Wiedswang. Realismen kan ein nok etterlysa, men viljen er der.Å bli eit ansvarleg regjeringsparti vil vera minst like smertefullt og vanskeleg for Frp som det har vore for SV. Partiet må gi avkall på mykje av den populismen som har gitt Frp masseoppslutning. Retorikken om innvandring, klimaendringar og oljepengebruk mot alle skavankar i «verdas rikaste land» må dempast. Det er nesten som å forlanga at tigeren skal kvitta seg med stripene. Men blir lengten etter regjeringskontora sterk nok, kan ein jo fort narra seg sjølv til å tru at alle tigrar eigentleg er grå.

Dagens næringsliv, Leievennene av Kjetil B. Alstadheim;

Men konsekvensen hvis Venstre gir et løfte om at et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering, kan bli at Venstre må slippe til en ny regjering selv om flyktningepolitikken er uanstendig og miljøpolitikken er for slapp.

Aftenposten, Når makten lokker:

Nøyere lesning av Unge Venstres landsmøteuttalelse viser imidlertid at også de utålmodige liberale ungdommene innser at det fortsatt er mange skjær i sjøen før en regjering der både Venstre og Frp er med, ser dagens lys. Det heter for eksempel at en regjering Venstre deltar i, må føre «en langt mer miljøvennlig politikk enn den sittende regjering» og en «human asylpolitikk i tråd med Norges internasjonale forpliktelser, samt en integreringspolitikk fri for populisme og fremmedfrykt».

Det blir ikke enkelt å få til dette sammen med et Frp som står i fremste rekke for å få til oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen, og som har lovet å gjøre en sterkere profilering av partiets innvandringspolitikk til et hovedelement i kampen for å få tilbake frafalne velgere.

Så hva mener jeg?

Hva jeg mente i 2009 kan dere lese i bloggposten 59° grader nord: episode #9: the decision, the rise, the victory and the fall. Dere kan forresten lese hele serien 59° grader nord for å få med dere min vei frem mot valget i 2009, hvor jeg endte opp med å stemme Venstre. Partiene som havnet nederst var, fra bunnen, Frp, Høyre, Krf, Rødt, AP, SV og SP om jeg ikke husker helt feil. Frp og Høyre var og er hvertfall de partiene som er lengst unna mine politiske preferanser. Krf er vel en god nummer tre i så måte. Men nå, over til valget 2013:

Jeg mener at Venstre har to valg. Begge innebærer selvsagt å ta et faktisk valg. Noe annet er ikke mulig i dagens situasjon. 1. Tenke langsiktig eller 2. Tenke kortsiktig.

Mens Venstre er vant til de lange linjene, så mener jeg at det kanskje er på tide å tenke kortsiktig. Kanskje fordi det er greit å bruke to år på å drite seg ut, fremfor seks eller ti.

Langsiktig strategi

Men altså. En langsiktig strategi kunne vært å forsøke å befeste Venstre i sentrum av norsk politikk og argumentere om at man vil samarbeide med de partiene som man får mest gjennomslag med. I denne omgang måtte man konkludert med at det ikke er realistisk å gå til valg på å få noe gjennomslag av betydning med Frp, og derfor fortsatt holder døren lukket. Man kunne holdt på H+V+Krf som alternativ 1, og lansert f.eks H+Krf+V+SP som nummer 2 og f. eks Krf+V+Sp+AP som nummer tre. Men man må innse at det heller ikke til nåværende valg vil være særlig sannsynlig å få til noen andre regjeringsalternativer, fordi AP er låst til en rødgrønn blokk og Bondevikmodellen er for liten. Man kan selvsagt oppleve at de rødgrønne mister flertallet, og dermed gamble på at SP eller AP vil gå i samarbeid med Venstre (og at Krf vil det samme), men det vil være umulig å gå til valg på noe sånt. Hvordan skal man da klre å vokse seg over sperregrensen? Man måtte altså hatt flere års perspektiv på en slik løsning. Være mer tålmodig og håpe at Frp minsker og Venstre/sentrum vokser.

Om man ikke har kontroll på hva som foregår i et valg to år frem i tid, så vil man ikke vite hva som skal foregå frem mot det om seks og ti år. Og man vet jo ikke premissene man vil sitte igjen med etter et valg om to år. Derfor mener jeg at det er bedre at Venstre driter seg ut med en gang.

Kortsiktig strategi

Jeg går dermed for alternativ 2: kortsiktig. Det innebærer at døren å settes på gløtt for Frp, med det bør være i forbindelse med at døren settes på gløtt for alle partier. Nå har jeg allerede sagt at Venstre må gi klar beskjed på forhånd om hva man vil gå til valg på. Dermed vil jo denne åpningen for alle være en omvei sammenlignet med UVs uttalelse. Men jeg mener det er viktig å gå den omveien, åpne for samarbeid med både Frp, AP, SP og SV. Jeg mener også at man skulle laget en uttalelse som fastsetter noen konkrete og etterprøvbare premisser og prinsipper for at Venstre skal kunne gå i regjering. Det trenger ikke å innebære krav om ekstrem radikal miljøpolitikk som bare MDG kunne gått med på, eller krav om helt åpne grenser som sikkert ingen ville gått med på, men det innebærer å liste en del grunnleggende prinsipper som må være til stede. Noe lignende det Unge Venstre har gjort, men bare mer konkret og mindre fluffy. Uttalelsen bør inneholde momenter som synliggjør at både høyresiden og venstresiden eventuelt må gi noe. I Bergen lanserte Venstre en liste krav som det viste seg at AP kunne innfri alle av, mens høyresiden som vi velger å samarbeide med ikke ville innfri særlig mange – og absolutt ikke de viktigste. Noe slikt er jo det greit å unngå. På bakgrunn av denne uttalelsen så kan man jo ha en formell eller uformell sondering med de andre partiene. Om ikke annet så for å syne deres bløff. Mener AP noe med “sentrumsflørten”? Neivel, da har vi ikke noe annet alternativ enn å gå til valg på en borgerlig regjering, dernest en borgerlig regjering som også folkepopulistene er med i.

Konsekvensen av et slikt valg er nok at Venstre mister en dramatsik andel av sine velgere og potensielle velgere. Selv velgere som meg anno 2009 vil man miste, og jeg var enig i alt. Hva da med de som er enig i en god del? Kanskje er denne gruppen opp mot 40/50%. Saken til politisk.no om velgernes andrevalg viser at Venstrevelgere er likelig fodelt mellom å ha AP og Høyre som sine andrevalg. Dette sier noe om prioriteringer, og kanskje vil man kunne miste en svært stor porsjon av disse AP-vennlige. Og man vil garantert ikke få særlig mange Venstrevennlige AP-velgere til å ta steget over kløften som er laget mellom sosialistisk og ikke-sosialistisk side. Så dermed takk og farvel til en drøss potensielle velgere.

I en slik dramatisk situasjon må resonnementet være at ved å ta et klart valg vil Venstre kunne hente ut en større andel av velgerpotensialet blant de resterende 50%. Hvis man får en oppslutning på la oss si 10% blant disse siste 50%, vil det være bedre enn å ha 4% smurt utover alle 100%. Og det er jo sannsynlig at man vil øke andelen lyseblå velgere, og kanskje få noen raringer ned fra gjerdet, ved å ta et slikt valg. Men er det nok til å gjøre et godt valg? Er det nok til å komme over sperregrensen? Saken på politisk.no viser hvertfall at man har et noe høyere potensial blant Høyrevelgere enn blant AP og Krf-velgere. Henholdsvis velgere 25% av alle Høyrevelgere Venstre som nummer to, mens 15% av alle AP og Krf-velgere sikter seg inn på venstre på andreplass. Vi kan dermed håpe. Så blir spørsmålet videre om det er nok at Venstre stjeler Høyrevelgere for å få flertallet i norsk politikk til å bli borgerlig. For å få det til må det jo stjeles røde velgere. I Bergen gikk man til valg på å stjele velgere fra partiene de ville samarbeide med. Det er jo en grei deal, enn så lenge man da kan promotere seg på saker de bryr seg om. Men hva hvis Venstre skal gå til valg på å samarbeide med Frp, og samtidig være avhengig av å stjele røde velgere for å få det til? Er det en god situasjon? Kanskje ikke. Men heldigvis sørger Høyre og Frp for å ha en stor velgerutveksling med AP, og Høyre er for tiden klart på plussiden på målingene. Fortsetter det, kan Venstre eventuelt konsentrere seg om å stjele Høyrevelgere.

Konklusjon

Så min konklusjon blir at Venstre må tenke kortsiktig og velge å åpne døren for samarbeid med alle, også for Frp. Det er jo egentlig et riktig prinsipp spør du meg, at det er politikk og ikke partinavn som skal avgjøre. Åpningen vil kanskje, om ikke annet, hjelpe til med å syne bløffen og få frem reaksjonene. Både fra AP og Frp. Vi regner jo med at AP (eller dets regjeringsvedheng SP/SV) lukker døren og sier at det ikke er aktuelt med samarbeid, men hvis det viser seg at Frp ikke benytter anledningen til å lukke døren hardt igjen selv ved å påpeke at de ikke vil vike en tomme innen miljø og asyl, så kan Venstre fortsette på den galeien frem mot valget. Da kan Venstre gå til valget som et seriøst parti, mens Frp skal gå til valg ved å være utydelige på sine eneste kampsaker (kan vi da si velkommen til Demokratene på tinget?). Hvis derimot Frp velger å lukke døren og gjøre et samarbeid urealistisk på forhånd vet jeg ikke hva Venstre skal gjøre, men da har man kanskje “et overtak” ved at Venstre var de som åpnet, og at det nå eventuelt er Frp som setter garantier mot en borgerlig regjering. Dynamikken i de offentlige diskusjonene skal hvertfall bli spennende!

Og går det til helvete, så gjør det det i det minste om to år.