Innholdsforetegnelse for serien: 59 grader nord. Sesong #2
- Førvalgsgalskap
- Kort fortalt om samarbeid
- Problemfokusert
- Oppskrift på uttalelse
- Tankerekken som ender i Frp-åpning
- Uttalelse fra Bergen Venstres årsmøte: Norge trenger en liberal regjering
- Dager igjen til valget
- Min drømmekoalisjonsregjering
- Uttalelse fra landsstyret i Venstre om samarbeid
- Må, skal, bør og kan utgjøre en enorm forskjell
Jeg har tidligere skrevet en bloggpost hvor jeg delvis støtter den berømmelige uttalelsen til Unge Venstre i det store samarbeidsspørsmålet. Jeg har også skrevet en kortere oppsummering som er mer leservennlig (men uten begrunnelser). Men foruten den ubehagelige konsekvensen UV-uttalelsen etterlater (potensielt Frp-samarbeid) er det spesielt to ting med uttalelsen jeg har litt problemer med. Begge er moderert i etterkant av Sveinung Rotevatn, både på egen blogg, min blogg, i leserbrev og i intervjuer, men det er nå en gang uttalelsen som er det autoritative. Og det er eventuelt Venstres kommende uttalelse som vil gjelde, ikke Trine Skei Grandes moderering i etterkant. Det ene “problemet” er også tilstedeværende i det alternative og mer moderate forslaget fra blant andre Gunn-Vivian Eide.
Problem 1: Rotete fremstilling
Når de unge vågner
Det første problemet med uttalelsen kalt “Norge trenger en liberal regjering” er at det i samme uttalelse som de åpner både på kort og lang sikt for Fremskrittspartiet, så lukker de tilsynelatende døren permanent for Arbeiderpartiet:
Dette står i kontrast til kollektivismen og strukturkonservatismen som føres av dagens regjering, der de svakeste faller gjennom og kortsiktig gevinst trumfer langsiktig bærekraft. Liberal politikk er alltid i opposisjon til sosialdemokratiet, og Venstre må jobbe for å bytte ut dagens Arbeiderparti-dominerte regjering etter stortingsvalget i 2013 [min utheving].
Jeg mener at det ryddigste er å ikke blande disse to. Venstre bør for det første åpne døren permanent for alle parti. Dernest kan de ta sine samarbeidsvalg, sitt regjeringsvalg og sitt byrådsvalg. Også i et slikt valg kan man åpne for Fremskrittspartiet, og man kan lukke for Arbeiderpartiet. Men det bør ikke sauses sammen i en smørje hvor det ser ut som om man permanent velger Frp som foretrukne samarbeidspartner fremfor sosialdemokratiet. For slik jeg ser det, og jeg tror det er oppfatningen til den gemene Venstrehop, så er det forskjellig begrunnelse for den permanente åpningen for Frp, og den forestående lukkingen for AP. Da må dette fremkomme tydelig, og da bør aller helst disse foreteelsene bli berørt i to forskjellige uttalelser eller resolusjoner. At det er hastverk med å avklare regjeringsspørsmålet for 2013 for så være, og at det vil kunne fremstå litt underlig med to resolusjoner samme dag, eller dagene etter hverandre på årsmøtet 2012 for gå sin gang. For det vil være det mest riktige. Da kan “åpne-for-alle” resolusjonen stå i overskuelig fremtid (la oss håpe det ikke dukker opp et nazi-parti eller lignende man vil føle det påtrengende å stemple som useriøse eller statuere en avvisende holdning overfor), mens den som sier noe om samarbeidspartnere i 2013 selvsagt kan fornyes og byttes ut.
Uttalelse 1: Åpne for samarbeid på politisk grunnlag
Venstre bør altså ha en uttalelse i bunn, vedtatt av årsmøtet, som sier noe om at man i utgangspunktet kan samarbeide med alle parti og at det er politisk gjennomslag som er det avgjørende for hvem Venstre ønsker å samarbeide med. I samme slengen bør man vedta en del grunnleggende forutsetninger som bør være på plass før det er aktuelt å snakke om samarbeid. Om man vil kan man alltids revurdere disse ettersom årene går, men det bør være konkrete, målbare, krevende, retningsgivende og avgrensende, samtidig som de ikke bør være fullstendig urealistiske, avvisende eller ekskluderende. En vanskelig prøvelse, men mulig. Kanskje jeg skal komme med et forslag. Tiden vil vise om det blir tid til slikt.
Uttalelse 2: Valg av forestående samarbeidspartnere
Når alt dette er gjort kan man gå i gang med uttalelse nummer to. På årsmøtet er det vel fare for at dette foretas de to påfølgende dagene, men aller helst burde man jo hatt “uttalelse 1″ i bunn allerede. I “uttalelse 2″ bør man gjøre et valg av samarbeidspartner for forestående valg. Her trenger man ikke “åpne” for noen, for det er allerede åpent. Til gjengjeld må man redegjøre for hvem man ønsker å velge å samarbeide med, og hvem man ikke ønsker å samarbeide med. Dette bør jo være begrunnet i de konkrete årsakene til at man tror at et slikt regjeringssamarbeid er bedre enn et annet. Og et slikt valg er mer situasjonsbetinget enn det man håndterer i “uttalelse 1″ som bør være mer permanente valg. Uttalelsen bør selvsagt henvise til disse grunnleggende politiske forutsetningene for samarbeid. Nå kan Venstre velge Frp som samarbeidspartner, sammen med Krf og Høyre, og samtidig stiller seg avvisende til et samarbeid med AP, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Jeg mener at om man velger en slik løsning, så er det den politiske situasjonen som i størst grad tvinger frem et slikt valg. Skulle det rød-grønne regjeringssamarbeidet ryke, skulle sentrum styrke seg etter valget 2013, skulle det ligge an til en EU søknad som fokker til hele det politiske landskapet, osv., så er det jo andre premisser for valget forut for 2017. Da må man kanskje foreta et annet valg av samarbeidspartnere, men det endrer ikke det faktum som “uttalelse 1″ tar (vil ta) for seg, nemlig at Venstre i utgangspunktet er åpen for å samarbeide med alle partier, og at det er politikken som avgjør, og at et samarbeid bør være tuftet på et sett av grunnleggende forutsetninger.
Problem 2: Bakbinde seg i en låst kiste på havets bunn
Problem to er av det mer strategiske og forhandlingsmessige slaget. Jeg er livredd for at Venstre skal gå til valg som en garantist for en Høyre-Frp-regjering. I teorien er det det som ligger i uttalelser som Unge Venstre har i sine bombepunkt:
– Et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering.
Siden dette ikke omtales tydelig i selve uttalelsen, men likevel utheves i oppsummeringen, regner jeg med at det har vært litt blest om dette punktet. Det er likevel blitt stående. Og det er jo som alle kjenner igjen den berømmelige Oslo-modellen. Jeg mener dette godt kan være intensjonen, men det bør ikke være uttalt på en måte som gjør at Venstre er tvunget til å stemme inn en Høyre-Frp-regjering uansett hva. Da kan Høyre og særlig Frp gå til valg med en ekstremt urorenelig tone overfor Venstre, men likevel vil Venstre måtte stemme de frem til regjeringskontorene hvis de skal stå ved sin uttalelse. Det er nok sikkert derfor Sveinung Rotevatn modererer dette utsagnet i hans kommentar om Unge Venstres regjeringsvedtak:
Og dersom ei borgarleg regjering fører ein politikk som bryt med grunnleggjande, liberale verdiar, kan ein heller ikkje støtte regjeringa frå Stortinget.
Borgerlig flertall skal plutselig ikke nødvendigvis gi borgerlig regjering. Men hvordan kommunisere både – og? Jeg mener at løsningen IKKE er en skriftlig uttalelse om “borgerlig flertall -> borgerlig regjering” med tilhørende muntlige modifikasjoner, om’er og att’et. Jeg mener at løsningen er å være tydelige på sine prioriteringer og alternativer. Om en borgerlig regjering er førstevalget, og at en borgerlig regjering som også inkluderer de økonomisk liberalistiske sosialdemokratene (Frp altså) er andrevalget, men at man ikke nødvendigvis ønsker en Frp-Høyre-regjering, så bør heller uttalelsen konsentrere seg om hvordan Venstre ønsker å forhandle. For eksempel: De ønsker primært å forhandle med Høyre og Krf, men hvis dette er urealistisk ønsker de å forhandle med Høyre, Krf og Fremskrittspartiet for å finne en mulig løsning. Dernest bør de være rederlige på at valget står mellom å eventuelt støtte en mindretallsregjering av Frp og Høyre, eller av Arbeiderpartiet (eventuelt AP og SP, eller AP, SV og SP eller AP, Krf og SP) og at Venstre vil støtte de som gir mest gjennomslag.
Samme problem som i Unge Venstres uttalelse finner man egentlig i det noe mer moderate forslaget fra Gunn-Vivian Eide som stod på trykk i BT og som kan leses på Hordaland Venstres nettsider. Dette forslaget er selvsagt, i utgangspunktet, et mer lettlikelig standpunkt, men slik jeg ser det er problemet fra UV-uttalelsen fremhevet i dette forslaget. Innledningsvis lyder det:
Samtidig mener jeg at Venstre må være garantist for at borgerlig flertall gir borgerlig regjering.
Dernest kan man lese:
Det er på høy tid med regjeringsskifte i 2013, vi trenger en regjering som ikke bare administrerer, men som kan gjennomføre et løft for næringslivet, utdanning og forskning, et klimaløft og ikke minst et fattigdomsløft. Men hvordan unngå “borgerlig kaos”? Som sagt mener jeg Venstre bør være garantist for at borgerlig flertall gir borgerlig regjering, men styrkeforholdet mellom partiene vil avgjøre hvem som danner regjering [min utheving].
Slik jeg leser uttalelsen er den et forsøk på å skape et kompromiss for de som syns det er ubehagelig med Frp-samarbeid, men som er klar for et regjeringsskifte. Likevel, i all sin iver etter å unngå regjeringssamarbeid med Frp og samtidig unngå “borgerlig kaos”, syns jeg forslaget til Eide går for langt. Og faktisk lengre enn Unge Venstres forslag. Mens Unge Venstres uttalelse avsluttes med nærmest et innstukket og gjenglemt bombepunkt om “borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering”, så er dette selve utgangspunktet til Eide. Det syns jeg er problematisk. Hun går også lengre i å skissere muligheten for at Venstre må støtte en regjering av Høyre og Frp, det sier i det minste ikke UV-uttalelsen eksplisitt.
Jeg har tidligere sagt at for meg er egentlig grensen overskredet når jeg aksepterer et samarbeid med Høyre (og Krf for den del). Det syns jeg er et såpass ubehagelig skritt, at det kanskje gjør det lettere å akseptere litt mer ubehageligheter. Men når det er sagt så tror jeg faktisk jeg syns det er mer ubehagelig å være parlamentarisk grunnlag for en regjering bestående av Høyre og Frp uten å være en del av den selv, enn det vil være å være en del av en regjeringsammen med Frp. Det er selvsagt interessant at man når som helst kan felle en Frp+Høyre-regjering, men strengt tatt så kan man jo når som helst trekke seg fra en regjering man selv er del av. Det er jo bare å finne en veldig god sak, kreve gjennomslag og deretter trekke seg med all mulig verdighet. Litt sånn som når man trakk seg på gasskraftsaken før det uansett hadde gått ad undas på annet grunnlag.
Men altså: Garantier er skummelt. Å gå til valg på en garanti om å innsette Frp og Høyre uansett forhandlingsgjennomslag er ikke helt min greie – uansett hvor mye man gjennom valgkampen ønsker å legge vekt på at man har intensjoner om å felle denne straks den gjør dumme ting (det ligger jo i kortene at det ikke tar lang tid). Jeg tror heller ikke dette vil være med på å gjøre Venstre attraktiv i valgkampen. Det er det selvsagt ikke sikkert satsingen på det brede borgerlige alternativet gjør heller. Men det er noe med dagens politiske situasjon som gir lite handlingsrom, og for å sitere min gode Åsane Venstre-kollega Øystein Brekke, så kommer det nye gode grunner fra Arbeiderpartiet hver eneste dag for å avskaffe dagens regjering. Det er ikke til å komme unna. Samtidig har Arbeiderpartiet i stor grad etablert seg som et langt mindre attraktivt parti enn de for eksempel var under Stoltenbergs første regjering. Det er sikkert lurt for Arbeiderpartiet og deres oppslutning, men å etterape Frps innvandringsskeptiske retorikk, løpe LOs ærend fremfor landets, drive hard sentralisering og føre en særdeles tafatt miljøpolitikk er ikke akkurat en invitasjon til Venstre. Jeg må også være ærlig å innrømme at en del av Venstres potensial nok ligger i en “renere” liberal politikk. Sannsynligvis er det i dagens politiske landskap mer gehør for en slik profil i sentrum-høyre enn i sentrum-venstre. Beklageligvis. Men det er altså dagens situasjon. Og det er i mine øyne situasjonen som muligens må lede til drastiske samarbeidsvalg.
Da jeg gikk inn på bloggen din for å lese innlegget satte jeg av god tid til en utfyllende kommentar. Nå har jeg fått masse fritid, for jeg er helt enig i det du skriver.
Kanskje med unntak av én liten detalj: Jeg er rimelig sikker på at det ikke kommer til å bli slik at landsmøtet vil vedta to separate uttalelser om samarbeid, slik du skisserer. Det gjør likevel ikke at man ikke kan vedta tilsvarende i én og samme uttalelse.
Jeg leste innlegget i flere etapper. Av erfaring (sorry, P-A).
Er enig med Tallak – du setter fingeren på problemstillinger som må besvares. Også enig i at et Landsmøte (antar det er det du sikter til, ikke årsmøtet til Bergen Venstre…) neppe vil vedta to separate fråsegn.
Lansdmøte, årsmøte, ja. Den derre årlige foreteelsen hvor Venstrefolk fra hele landet kommer sammen for å ikke helt få med seg hva som egentlig foregår på podiet, men hvor man ender opp med noe som uansett er mye bedre enn hva alle andre partier klarer å finne på.
Jeg er også rimelig sikker på at Venstre ikke kommer til å rote med to forskjellige uttalelser. Det er jo to korsveier det kan gå galt ved, og kjenner jeg Venstre rett vil nok i så fall den ene motstride den andre.
Einig i det aller meste.
Ikkje einig i at det er betre å sitja i ei ubehageleg regjering enn å støtta ei ubehagleg regjering. Viss me sit i regjering med Frp neste gong samferdselsminister Per Sandberg foreslår å heva promillegrensa til 4,2 og nekta førarkort til folk med framandklingande namn, så er det _vår_ regjering som har gjort det og som blir trekt ned i søla. På same måten som SV no er medskyldige i Ola Borten Moe sin blotte eksistens. Det er, og bør vera, lettare å fella ei regjering som ein ikkje er med i.
Eg meiner ein uttalelse om at ein er open for samarbeid med alle og at innhaldet i politikken vil bestemma, er akseptabel, i og med at alle bør skjønna at noko slikt aldri på logisk vis vil kunne føra oss inn i samarbeid med vår politiske motpol. Og eg vil ha ny regjering. Og eg er veldig einig i at me ikkje kan kalla oss garantistar for borgarleg regjering. Alle er jo no rørande einig om at det var tåpeleg å kalla seg garantist i 2009, då må me sjølvsagt ikkje gjera det i 2013 heller.
Eg meiner vel at G-V Eide er den som har komme nærmast ein farbar veg så langt, men altså med det vesentlege atterhaldet at garantistformuleringa må ut.
Hmm. Du er ikke enig i at det er “betre å sitja i ei ubehageleg regjering enn å støtta ei ubehagleg regjering”. Jeg er nok ikke enig i det heller, men forstår at jeg kan tolkes dit. Poenget mitt er at Venstre ikke bør støtte en Høyre+Frp-regjering. En Høyre+Frp-regjering vil nok føre en langt verre politikk enn en såkalt bred borgerlig regjering. Derfor mener jeg det er bedre å sitte i en bred borgerlig regjering enn å risikere å ende opp med å støtte en Frp+Høyre-regjering. Altså er det på en måte litt bedre å sitte i en ubehagelig regjering enn å støtte en ubehagelig regjering, MEN: 1) det forutsetter at den ene er mer ubehagelig enn den andre og 2) man bør uansett ikke støtte en regjering av Høyre og Frp. Jeg er personlig slettes ikke sikker på hva jeg foretrekker av en rød-grønn regjering og en bred borgerlig regjering, men jeg tror jeg taler fra mitt innerste svarte hull (eller hvordan nå disse poetene ville sagt det) at jeg foretrekker Jens til evig tid fremfor en regjering av utelukkende Høyre og Frp: Jern-Erna, Siv Jensen, Per Sandberg. Ugg.
Jeg liker forsøket til Gunn-Vivian Eide, men er ikke fan av “garantien” og jeg er heller ikke fan av all en kokkelimonken frem mot at noe slikt blir realistisk. Det betinger vel at alle de andre vedtar noe lignende?
Jeg føyer meg i rekken av de som deler en rekke av dine strategiske vurderinger, men det er viktig å påpeke en ting liten ting når du sier “det bør ikke være uttalt på en måte som gjør at Venstre er tvunget til å stemme inn en Høyre-Frp-regjering uansett hva.” Man stemmer ikke inn en regjering på Stortinget, slik man gjør i Bergen. Det samme gjør man heller ikke i Oslo (som har unntak fra kommuneloven og styrer med såkalt negativ parlamentarisme). Dvs at skulle man ikke bli enig om enten en fire eller trepartiregjering på borgerlig side så står Venstre fritt til å gjøre hva de vil. Da blir det en politisk avveing om man ønsker en Høyre-FrP regjering eller en eller en eller annen variant av dagens rødgrønne regjering.
Med dagens politiske klima der landet har vært styrt av Ap og LO i åtte år, foretrekker jeg for min del et skifte. Men det betyr ikke at jeg ikke* er villig til å kaste Høyre og FrP på hodet og ræven i løpet av perioden (hvis vi faktisk sitter på vippen) hvis de fører en politikk som er verre en dagens regjering på sentrale punkter jeg og Venstre er opptatt av (klima, innvandring, kunnskap/forskning, rusomsorg næringspolitikk, reformering av velferdsstaten og verdispørsmål).
(*redaktør Larsen har lagt til en ikke, ref. kommentar)
Men mitt foretrukkede alternativ er å ha påvirkning på politikkens utforming, ikke bare vurdere om det som utformes er godt nok. For å gjøre det må man sitte i regjering. For å klare det må være åpen for forhandlinger.
“[...] mitt foretrukkede alternativ er å ha påvirkning på politikkens utforming, ikke bare vurdere om det som utformes er godt nok.”
Dette synes jeg er svært godt sagt. Som parlamentarisk grunnlag er man kun (i beste fall) dommer over de som styrer – man styrer ikke selv. Det kan aldri være den mest ønskelige posisjonen for et politisk parti.
Er vel egentlig enig, selv om jeg liker tanken på å være en sutrete, kverulerende og bitter dommer og en “plettfri tenketank” om du vil
(Offensiv og) Negativ og (defensiv og) positiv. Ble visst en liten glipp i formuleringen der. Er klar over at de ikke driver med investitur i Oslo, men i praksis så vil vel Jens Stoltenberg ta sin hatt og gå til kongen med den hvis de rødgrønne mister flertallet og Venstre og Krf har signalisert at de (kun) vil støtte en borgerlig regjering eller en borgerlig regjering + Frp? Da er vel det såkalte regjeringsgrunnlaget borte, og selv om han strengt tatt kan sitte til han får mistillit i stortinget så vil vel regjeringen ta konsekvensen før et mistillitsvotum? Og da vil på sett og vis Venstre uansett være med å innsette Høyre og Frp siden det er snakk om et valg som vil gi ny regjering?
Og jeg er ellers enig i at det er dagens politiske klima som tvinger frem ønsket om et skifte. Og når målet er et skifte tror jeg dessverre Venstre er nødt til å gå til drastiske og ubehagelige tiltak. Men jeg tror som tidligere nevnt ikke at det nødvendigvis er så lurt. Tipper at vi står i fare for å miste 50% av velgerne våre, samt 50% av potensielle velgere. Så faren for at sperregrensen ryker hvis vi ikke vinner en god posisjon i media i valgkampen er stor. Vi må tross alt vinne igjen tisse tapte velgerne og de tapte potensielle velgerne ved å hente ut et langt større potensial blant de siste 50%. Og det vil være en formidabel jobb.
Noe som er verdt å huske på er at med enkelte unntak har Venstre alltid hatt en notorisk liten velgerlojalitet. Statistisk sett mister vi 50 % av velgerne hver gang uansett hva vi gjør. Det bedret seg en del ved høstens valg, men det gjenstår å se om det varer.
Det er et godt poeng, men det vil samtidig være forskjell på en systematisk og en usystematisk velgerflukt (og velgerankomst) selv om de er like stor. Velgerflukten 2009 viste relativt lik flukt/ankomst til/fra Høyre og AP. Det er det ikke sannsynlig at vil skje 2013, så hvis man ikke minimerer Høyreflukten og maksimerer Høyreankomsten vil man være ille ute. Samtidig tror jeg Øystein har rett når han påpeker at det politiske landskapet styres mer av andre velgerbevegelser, som de til og fra sofa og de frm og tilbake mellom Frp/Høyre og AP. Vi blir litt ubetydelige når vi sammenligner med antall på den størrelsen.
Det er også riktig. Det er ingen som ikke mener at valget i 2013 vil bli en stor kommunikasjonsutfordring. Likevel har jeg landet på at alle andre strategier enn denne er en enda større kommunikasjonsutfordring, men det kan være fordi jeg da ikke vil tro på det budskapet jeg selv skal selge. Da er man ute og kjøre.
Jau, det tror jeg du har rett i. Da har jeg en stor utfordring med å begynne å tro på det eventuelle budskapet et eventuelt samarbeid med Frp vil gi. For selv om jeg mener den døren bør åpnes, så ønsker jeg på ingen måte at det skal bli en realitet, og jeg har per nå heller ikke så stor tro på at produktet bli bra. Jeg frykter fire år i personlig skam, SV-style, før vi sparkes ut av stortinget. Men jeg skal jobbe med saken og troen
Og når det ersagt så tror jeg det rent valgkampmessig er strategisk lurt at det er UV-folk som har pågangsmot, så får heller jeg være en umotivert postkassebærer. Å gå til valg med et umotivert UV vil kunne være fatalt. Det vil være litt som når fotballspillere på eliteserielag bestemmer seg for å ikke like treneren…
“Men det betyr ikke at jeg er villig til å kaste Høyre og FrP på hodet og ræven i løpet av perioden ” Der skal det selvfølgelig stå “Men det betyr ikke at jeg ikke er villig” Sånn for sikkerhetsskyld;)
Hehe. Tenkte meg det..
Dagens Næringsliv (Alstadheim) ser det samme problemet: Et Venstre som støtter en mindretallsregjering av Høyre og Frp kan gå all skylden uten å få “betalt” med makten.
http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2279423.ece
Interessant. Det er noe av det jeg frykter. Nå er det jo slik at Venstre selvsagt kan sørge for at en slik regjering mister det parlamentariske grunnlaget for regjering hvis de gjør “dumme ting”. Men det vil jo Høyre og Frp nødvendigvis gjøre rimelig fort. De er jo tuftet på “dumme ting”. Så hva skal til for at Venstre dumper støtten sin? Og er det ikke skummelt å eventuelt gå til valg på en slik strategi (borgerlig flertall osv..) og samtidig kommunisere et forbehold om å felle en regjering som driver med klovnerier? Vil ikke det gjøre Venstre til et slags forsøksprosjekt? Et litt hevngjerring og kamikazeaktig parti? Og hva vil skje internt i Venstre når Frp får gjennomslag for de første små, men symbolske, innstrammmingene i asylretten eller innvandringspolitikken? Kaste regjeringen? Eller vente til de fjerner avgiftene på bensin, diesel og eventuelt sprit?
Men jeg frykter også at Venstre stilles til ansvar for det meste også hvis Venstre er i regjering. Slik vi latterliggjør SV i dagens regjering.
Ellers interessant med dette poenget om at Arbeiderpartiet og de rød-grønne støter fra seg Venstre. Det var jo noe vi merket også her i Bergen under valgkampen. Her ble Venstre skyteskive fra SV, AP og SP, i tillegg til Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre sine famøse utspill i sosiale medier om at en stemme til Venstre er en stemme til Frp. Man blir jo ikke akkurat mer glad i AP når de først forsøker å definere hva Venstre burde være/er for så å si at de nå er noe helt annet forferdelig.
Dessuten, hvis AP liker så godt noe av det Venstre står for, så kan de jo kanskje på egenhånd føre en slik politikk? Trekke mot sentrum og fylle det påståtte tomrommet når Venstre liksom glir mot høyre…?
Ja. Én god ting tror jeg kom ut av valgnederlaget i 2009: Venstrefolk lærte at vi ikke kan vokse inn i himmelen uten hardt arbeid. Før valget i 2013 tror jeg vi har godt av å si til oss selv ganske mange ganger at å være juniorpartner i enhver maktkonstellasjon blir både krevende, belastende og desillusjonerende. Ingen har sagt at politikk skal være enkelt.
Pingback: Oppskrift på uttalelse | per-arne.no/blogg