Bør Venstre åpne for samarbeid med Frp?
Hvorfor et såkalt bredt borgerlig samarbeid?
Når alt dette er sagt, så mener jeg at det ikke finnes noe reelt alternativ for Venstre foran valget i 2013 enn å åpne for forhandlinger med alle de nåværende opposisjonspartiene.Det følger blant annet av at jeg føler det skal svares ja på alle disse fire spørsmålene;
- Vil Venstre ha makt for å gjennomføre sin politikk?
- Bør Venstre da søke makt?
- Innebærer det å søke makt at man går til valg på et samarbeid som realistisk sett kan få makt?
- Bør Venstre søke makt med noen som vil samarbeide med Venstre?
Et bakenforliggende spørsmål når man tar stilling til spørsmål én, er jo om man mener at de rødgrønnes politikk er god nok. Hvis man ikke mener at de rødgrønne gjør en god nok jobb, må vel Venstre ønske makt for å få gjort noe med det? Med svar på spørsmål 1, er det over til nummer 2: Et klokt hode (Tigergutt i Ole Brumm) har sagt at: “Hvis det er noe du vil ha gjort, kan det være lurt å gjøre det”. Så hvis Venstre svarer “ja” på (1) at de vil ha makt, så bør de også svare ja på spørsmål 2 om at de bør søke makt. Og skal man søke makt, så er det vel best å gjøre det på ordentlig? Altså å gjøre det ytterste man kan for å muliggjøre at man faktisk får makt, og ikke bare si at man er villig til å ta makt hvis man tilfeldigvis får det. Å gå til valg på samarbeid med Høyre og Krf og fortsatt anti-Frp-garanti er ikke realistisk. Da vil nok definitivt Frp opprettholde sin garanti mot alle regjeringer de selv ikke er en del av. Da vil man ikke etablere et realistisk styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og Stoltenberg vil kunne fortsette å sitte ved roret. Jeg tror faktisk eneste mulighet for å få til et samarbeid mellom kun Høyre, Krf og Venstre, er å også inkludere Frp i forhandlingene. Da vil man først se om man kommer frem til noe alle fire, for så å vurdere alternativer hvis ikke forhandlingene fører frem. Da dukker Høyre-Krf-Venstre opp som et alternativ, og Frp må velge om de støtter innsettelsen av et slikt, eller om de heller vil fortsette med en AP-regjering .Til sist (4), og det inngår jo delvis i spørsmål 3 om realisme, er jo å avgjøre om man vil gå til valg på et samarbeid med partier som vil samarbeide i samme konstellasjon som en selv, eller om man skal gå til valg på å samarbeide med partier som ikke vil samarbeide, eller som ikke er villig til å si om de vil samarbeide? Hvis man også svarer ja på dette spørsmålet, mener jeg at man ikke har så mye annen utvei enn å åpne for forhandlinger med Fremskrittspartiet. De fleste er enig i at det ikke er mulig for SV og Venstre å inngå i et forpliktende budsjettsamarbeid sammen, mens AP har gitt ettertrykkelig beskjed om at de ikke ønsker å samarbeide med Venstre. Senterpartiet har i samme slengen kastet seg på bølgen og hevder Venstre er borte fra sentrum. Alle de tre rødgrønne har uansett, så langt, sagt at de tar gjenvalg i 2013. Og hva skal Venstre da gjøre hvis de skal delta i et samarbeid med reell mulighet for makt? Dessverre må de åpne for Frp.
Men en forutsetning, ved at man i det hele tatt ønsker å bytte ut dagens regjering, er jo at Venstre ikke søker makt for å gjøre en dårligere jobb enn det de rødgrønne klarer å få til. I så fall kan jo Venstre bare lene seg tilbake og la skuten seile sin egen rødgrønne sjø. Men min oppfatning er at de aller fleste, inkludert meg, mener at de rødgrønne gjør en dårlig jobb på flere områder, herunder klima, miljø, innvandring, desentralisering, helse og omsorg, forskning, utdanning og personvern.
Personlig har jeg såpass troen på våre fremste tillitsvalgte, og spesielt på Trine Skei Grande, at jeg ikke tror hun går i forhandlinger med Høyre, Krf og Frp og tar til takke med en politikk som er dårligere på Venstres kjerneområder enn det den rødgrønne regjeringen står for. Hvorfor i all verden skulle hun det? Da vil det for Venstres del selvsagt være enklere å ikke støtte innsettelsen av en ny regjering (de rødgrønne, eller en konstellasjon av de, sitter vel helt til et annet styringsdyktig alternativ som vil kunne felle de dukker opp?). Hvis derimot forhandlingene med dagens opposisjonspartier medfører bedre resultater, uansett hva konstellasjonen blir, må vel det være bra? Og hvis det medfører bedre resultater, og hvis det er bra, da er det vel også bra at man åpnet for disse forhandlingene i utgangspunktet?
Der har du min logikk til spott og spe. Det skulle egentlig være kort. Sånn cirka fire-fem linjer, men det ble det som vanlig ikke.
Fotnoter
Gode refleksjoner, Per-Arne. Det er mye som tyder på at du har rett. Jeg er i ferd med å venne meg til tanken om at det sannsynlige utfallet av 2013 er forhandlinger med FrP. Det er foreløpig uten entusiasme og med en god porsjon skepsis med hensyn til realismen i et slikt samarbeid, men så lenge de rødgrønne går til gjenvalg er det som du sier ikke mye annet å gjøre. Også om de skulle sprekke ville en konstellasjon sentrum-venstre forutsette en vilje til samarbeid som jeg ikke sporer i Venstre om dagen.
Men nå skal en kanskje ikke legge alt i selve konstellasjonen heller. Til sjuende og sist er det hvordan Venstre evner å markere seg i et regjeringssamarbeid som avgjør om de lykkes eller ikke. Hvis vi satser knallhardt på de sakene vi IKKE regner med å få gratis, kan det være vi vinner på det. Derfor setter jeg nå min lit til at Trine Skei Grande og partiet for øvrig gjør seg klar til dyst.