Archive for the ‘Psykologi’ Category
På vei mot selvtillit
Mens dødstallene på norske veier generelt går ned, stiger de blant ungdom. Verst er det for guttene, som står for fire av fem dødsfall blant de unge. Hvorfor ser man ikke de samme tendensene blant unge som blant voksne? Hvorfor hjelper ikke økt veistandard alle, og hvorfor påvirker ikke holdningsskapende arbeid likt?
Ett av svarene finner man i forskning som viser hvordan selvtillit og frykten for å dø påvirker muligheten for risikoadferd. Sosialpsykologisk forskning viser nemlig at i spesielle tilfeller kan informasjon om at det er livsfarlig å råkjøre faktisk føre til at enkelte tar større risiko i trafikken. Den samme forskningen viser at dette gjelder dem som knytter bilkjøring til opplevelse av mestring og selvtillit. Dette er fortrinnsvis unge menn, men tendensen i de unge mennenes statistiske disfavør forsterkes også av at unge kvinner statistisk sett ikke responderer på samme måte på frykten for å dø.
Les hele kronikken via bt.no
Les mer om Terror Management Theory på en egen side her på bloggen.
En liten kortversjon får man også i traileren til filmen Flight From Death: The Quest for Immortality som handler om Terror Management Theory:
En bra film, som kan lånes av meg hvis noen skulle ønske det.
Flere relevante artikler knyttet til kronikken er:
- Ben-Ari, Orit Taubman, Victor Florian, and Mario Mikulincer. 1999. The Impact of Mortality Salience on Reckless Driving: A Test of Terror Management Mechanisms. Journal of Personality and Social Psychology 76 (1):35-45.
- Hirschberger, Gilad, Victor Florian, Mario Mikulincer, Jamie L. Goldenberg, and Tom Pyszczynski. 2002.Gender Differences In The Willingness To Engage In Risky Behavior: A Terror Management Perspective. Death Studies 00026 (00002):117-142.
- Jessop, Donna C., Ian P. Albery, Jean Rutter, and Heather Garrod. 2008. Understanding the Impact of Mortality-Related Health-Risk Information: A Terror Management Theory Perspective. Personality And Social Psychology Bulletin 34 (7):951-964.
- Landau, Mark J., and Jeff Greenberg. 2006. Play It Safe or Go for the Gold? A Terror Management Perspective on Self-Enhancement and Self-Protective Motives in Risky Decision Making. Personality and Social Psychology Bulletin 32 (12):1633-1645.
- Miller, Richard L., and Ryan D. Mulligan. 2002. Terror management: the effects of mortality salience and locus of control on risk-taking behaviors. Personality and Individual Differences 33 (7):1203-1214.
- Taubman Ben-Ari, Orit. 2004. Risk Taking in Adolescence: “To Be or Not to Be” Is Not Really the Question. In Handbook of Experimental Existential Psychology, edited by J. Greenberg, S. L. Koole and T. Pyszczynski. New York, London: The Guilford Press.
- Taubman Ben-Ari, Orit, Victor Florian, and Mario Mikulincer. 2000. Does a threat appeal moderate reckless driving? A terror management theory perspective. Accident Analysis & Prevention 32 (1):1-10.
Angst, død, religion og ekstremisme
Det er velkjent at mange tyr til religionen i vanskelige eller usikre tider. Nå har forskere funnet vitenskapelige bevis for denne reaksjonen. (Foto: Istockphoto)I forrige uke ble tre menn pågrepet i Norge, mistenkt for å ha planlagt terrorangrep i samarbeid med det islamistiske terroristnettverket Al-Qaida. Hva kan være grunnen til at mennesker går så langt som til å skade andre for sine religiøse overbevisninger?
Les resten av artikkelen på forskning.no
Interessant artikkel om forskning på terrorisme, religion, angst, død osv på forskning.no. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og måtte kommentere. Artikkelen trer inn i et ulent terreng hvor man ser at religion skaper angst, angst skaper religion, angst skaper ekstremisme, ektremisme skaper angst osv. Dette blir litt av en sirkel.
Uncertainty Management versus Terror Management
Artikkelen presenterer både et såkalt Uncertainty Management-perspektiv, og et såkalt Terror Management-perspektiv. Problemet er at Ian McGregors perspektiv skiller seg grunnleggende fra Terror Management-perspektivet som presenteres i de to andre tekstene det refereres til; Pyszczynski et al. (2006) og Friedman & Rholes (2007). Selv mener jeg at det er mulig å se disse to teoriene i sammenheng (se kapittel 6 i Angst, død og religion), men det er forskerne bak Terror Management Theory helt uenig i – noe de har formidlet både i forskning og til meg personlig da jeg prøvde å antyde dette.
Rike versus fattige
¨Angående at “rike” land er mindre religiøse enn fattige, får en variant av denne påstanden omfattende støtte fra de verdensomspennende World Value Survey, blant annet publisert i boken Sacred and Secular av Pippa Norris og Ronald Inglehart. Her samler de data verden over og hevder å se mindre religiøsitet i post-industrialiserte land. Deres teori knytter dette opp til eksistensiell trygghet – og kan dermed støtte perspektivet til både Ian McGregor og Terror Management.
Norris og Inglehart mener også at dette med eksistensiell sikkerhet kan forklare det evinnelige paradokset med religiøsiteten i USA. Her skylder Norris og Inglehart på at velferdssystemet i USA ikke gir samme eksistensielle sikkerhet som det gjør i andre post-industrialiserte land.
Religion og angst
Det er unektelig en sammenheng mellom religion og angst, slik det presenteres i både Shreve-Neiger & Edelstein (2004) og i artikkelen på forskning.no. Dog yter ikke forskning.no-artikkelen rettferdighet til Shreve-Neiger og Edelstein. Først og fremst presentere Shreve-Neiger og Edelstein at bildet både er mangelfullt og absolutt ikke entydig. En av grunnene til manglende resultater er at forskningen ikke er gjort over lengre tidsperioder, at det er variasjon i antall variabler og at det er ofte en dårlig operasjonalisering av så vel religion og religiøsitet som angst (Shreve-Neiger & Edelstein (2004) 389-392).
De påpeker i deres metastudie at tidligere studier har vist varierende resultater: at religion fører til mindre angst, at religion fører til mer angst og til studier som ikke viser noen sammenheng mellom religion og angst. Overordnet sett er bildet at religion bidrar positivt både til fysisk og mental helse. Noen av fordelene” ved religion summeres opp i (den i mine øyne noe apologetiske) boken Handbook of Religion and Health (2001) og er for eksempel: Håp og optimisme, formål og mening med livet, høyere selvtillit, mindre ensomhet, mindre depresjon og hurtigere rekonvalesens etter depresjon, færre suicidale, færre selvmord og mindre angst (side 288). Dette bildet finner man også i “Religiosity and Mental Health: A Meta-Analysis of Recent Studies” (Hackney, Charles H., and Glenn S. Sanders), “Religion and mental health: evidence for an association” (Koenig, H. G., and D. B. Larson), “Research on Religion and Mental-Health: An Overview of empirical findings and Theoretical Issues (Levin, Jeffrey S, and Linda M Chatters) og “Should never the twain meet? Integrating models of religious personality and religious mental health.” (Maltby, John, and Liza Day)
Extrinsic versus intrinsic
Shreve-Neiger & Edelstein deler (slik det er vanlig innen mye av religionspsykologien) opp i såkalt “intrinsic” og “extrinsic” religiøsitet (fra Gordon W. Allport og Michael J. Ross), og viser hvordan “intrinsic” drar datamaterialet i retning av et ”positivt” forhold mellom religiøsitet og angst – altså at intrinsic religiøsitet bidrar til mindre angst, mens extrinsic religiøsitet bidrar til å forkludre dette bildet ved å virke motsatt – at de som er extrinsic har større problemer med angst (Shreve-Neiger & Edelstein 2004:389-392).
Alt henger sammen med alt
For å koble alle disse sammen kan jeg jo føye til at Terror Management Theory har utført eksperimenter hvor forsøkspersonene har blitt delt inn i kategoriene ”intrinsic” og ”extrinsic” og foretatt eksperimentene etter terror-angrep. (Dette er gjort i artiklene “Terror Management and Religion: Evidence That Intrinsic Religiousness Mitigates Worldview Defense Following Mortality Salience.” (Jonas, Eva, and Peter Fischer) og “Coping With Terrorism: The Impact of Increased Salience of Terrorism on Mood and Self-Efficacy of Intrinsically Religious and Nonreligious People.” (Fischer, Peter, Tobias Greitemeyer, Andreas Kastenmuller, Eva Jonas, and Dieter Frey). Forskningen herfra viser at kun de med ”intrinsic” religiøsitet hadde et religiøst forsvarsverk som beskyttet de mot angsten knyttet opp til døden og/eller usikkerheten.
De som har extrinsic form for religiøsitet har altså ikke et ”like velfungerende” forsvarsverk mot dødsangsten (Jonas og Fischer) og man ser det igjen i angst-statistikken til Shreve-Neiger og Edelstein. Man ser også at man reagerer ”religiøst” etter dødelighetspåminnelser som terrorangrep (Jonas og Fischer), noe som underbygger påstanden til Norris og Inglehart om at de som bor i krigspregede området er mer religiøse enn de som bor i for eksempel fredelige Norge.
Fotball og religion
Fotball har mange likhetstrekk med religion. Når man henviser til religion og religiøsitet for å si noe om fotball (eller andre kulturelle fenomen) er det som oftest for å betegne en sterk grad av engasjement, lidenskap eller altoppslukenhet. Men likhetene strekker seg lengre enn dette. På det funksjonelle plan er også fotball og religion like, da de i relativt (og overraskende) stor utstrekning tilfredsstiller de samme (ubevisste) behovene. Substansielt er det også likhetstrekk, og noen (f. eks Dag O. Hessen) vil si at også foball har sine guder. Men det er her religion og fotball skiller lag: Det er kvalitativ forskjell i rollen til fotballens guder og religioners guder, og der er forskjell på hvordan de oppfyller sin funksjon. Fotball og religion sørger også for prosessering av døden, dødeligheten og dødsangsten på kvalitativt forskjellig måte.
Fotball byr på konger, helter og guder, og er ikke bare religionssubstitutt, men religion (Dag O. Hessen i Stammens hyl)
Fotball og religion sammenlignes ofte. Denne gangen er det biologen Dag O. Hessen som sammenstiller religion og fotball i den interessante artikkelen “Stammens hyl“, og hin dagen markerte jeg min uenighet med teologen Theo Hobsons artikkel “The World Cup: a ritual that works“. Som oftest gjøres slike sammenligninger utenfor akademia, enten det er fotball, musikk eller politikk som sammenlignes med religion. Fra disse sammenligningene og de kjente frasene om “(miljøorganisasjonen) er som en religion“, eller “har et religiøst forhold til (musikk)“, kan man gjøre mange interessante betraktninger om hvordan (lek)folk ser på religion. Personlig syns jeg sammenligningene har noe for seg. Hessen lanserer i sitatet over at det er noe substansielt likt mellom fotball og religion. Det er jeg skeptisk til, men jeg er absolutt enig i at det er mange likheter funksjonalistisk sett. Selve diskusjonen er også fruktbar, da den kan lede til interessante betraktninger om både fotball og religion.
Vet de noe ikke vi vet?
“Fotball er som religion” er ment for å forklare fotball (forstått som kulturen rundt spillet fotball), utifra religion. Dette er en interessant idé for meg som religionsviter, fordi det impliserer at fotball er noe uoversiktlig og uhåndgripelig, mens religion er noe konkret og forståelig. Religion blir sett på som en referanse som det er antatt at folk forstår, mens fotball er noe som må forklares (med religion). Det verste er jo at dette er en sammenligning som folk flest forstår intuitivt. Betyr dette at “folk flest”, i motsetning til religionsviterne, vet hva religion er? Er dette en slags folkelig hån mot religionsvitenskapen? Den kognitive antropologen (og kognitiv religionsviter) Pascal Boyer har formulert det slik i Religion Explained:
If you say “I use genetic algorithms to produce computationally effecient cellular automata,” people see quite clearly that kind of thing probably requires some effort. But if you are telling them that you are in the business of “explaining religion”, they often do not see what is so complicated or difficult with that. Most people have some idea of why there is religion, what religion gives people, why they are sometimes so strongly attached to their religious belief, and so on (Side 5).
Vi (religionsvitere) som siden 1870 tallet har forsøkt å finne ut hva religion er, opplever at det på folkemunne i det minste er såpass klart hva religion er at man kan bruke det til å forklare noe annet (som for mange virker passelig opplagt). Mer om lekfolks oppfatning av religion en annen gang.
Funksjon og substans
I stedet for en lang diskusjon om hva religion er, hva fotball er, likhetstrekk og ulikheter så går jeg rett på to domener hvor fotball tilsynelatende har minst til felles med religion. Uavhengig av religionsdefinisjon vil en sammenligning mellom fotball og religion møte utfordringer når det gjelder guder og døden. Uten å gå for dypt inn i en religionsdefinisjonsdebatt så kan man konstatere at to karakteristiske og særegne trekk ved religion (dog verken tilstrekkelig eller nødvendig i manges øyne) er
- relasjonen til overnaturlige agenter og
- bevisst prosessering av døden
Kan fotball sies å ha de samme karakteristiske trekkene? Når det gjelder det første så sier jo Dag O. Hessen at “Fotball byr på konger, helter og guder” og at dette gjør at fotball ikke bare er et religionssubstitutt, men religion. Fotball har konger og helter, og de er absolutt idolisert og guddommeliggjort. Men de er ikke overnaturlig, og de er ikke kontraintuitive, slik religioners guder er. De har også en annen funksjon i livet til “menigheten”. Det er klart det er grensetilfeller mellom idoliserte mennesker og enkelte guddommer, men jeg mener fortsatt at selv ikke Maradonna når opp til for eksempel Mao og Stalin når det gjelder å oppfylle en slags guddommelig funksjon. Når det gjelder å prosessere døden menes det i vid forstand hvordan religion (for individene); bearbeider, behandler, dyrker, manipulerer omgår og bruker “døden”, menneskers dødelighet og dødsangsten. Her kommer fotball til kort i forhold til religion. Selvsagt har fotball en eksistensiell funksjon, de fleste aspekter av kulturen har det:
It doesn’t matter whether the cultural hero-system is frankly magical, religious, and primitive or secular, scientific, and civilized. It is still a mythical hero-system which people serve in order to earn a feeling of primary value, of cosmic specialness, of ultimate usefulness to creation, of unshakable meaning. They earn this feeling by carving out a place in nature, by building an edifice that reflects human value: a temple, a cathedral, totem pole, a skyscraper, a family that spans three generations. The hope and belief is that the things that man creates in society are of lasting worth and meaning, that they outlive and outshine death an decay, that man and his product count (Erest Becker, The Denial of Death, 1973).
Terror Management Theory har også vist hvordan en påminnelse om døden øker oppslutning om sitt lag i artikkelen “Terror management and the vicissitudes of sports fan affiliation: the effects of mortality salience on optimism and fan identification“. Til tross for dette prosesserer ikke fotball døden på samme måte som religion. For religion er dette én av dets hovedanliggende. For fotball er det en bieffekt. Religion prosesserer døden bevisst, i tillegg til at dette også foregår ubevisst. Fotball prosesserer døden kun ubevisst. Dette viser to områder hvor fotball ikke kan sies å være lik religion. Spør du meg er fotball et religionssubtitutt og ikke religion (eventuelt er religion et fotballsubstitutt?), men egentlig er dette et spørsmål om hvordan man definerer, og eventuelt operasjonaliserer, religion… det er også er spørsmål hva en religionsdefinisjon er og skal være. Er religion definert av dets karakteristiske og særegne trekk, eller skal en religionsdefinisjon gi en deskriptiv beskrivelse av religion i sin helhet og dermed inkludere en rekke elementer man klart finner innen andre aspekter av kulturen? Mer om det senere (tidenes cliffhanger?)
Posted via email from Per-Arne
Fotball og religion: “The World Cup: a ritual that works”
Reduksjonisme er ett av disse uttrykkene som (i hvertfall innen deler av humaniora) skal funke som trumfkort. Kast reduksjonistkortet, så slipper man mer debatt vedrørende enkelte forklaringsmodeller. I politikken er det for eksempel hersketeknikkortet eller rasismekortet. Jeg liker reduksjonisme, reduksjonisme er ofte nødvendig. Men nå skal jeg kaste reduksjonismekortet. Her reduserer han fotball, og religion, til noe helt annet. Greit nok det, men for min del er problemet at han tar feil. For min del ser det ikke ut som om han har peiling på verken fotball eller religion. Tilhørighet har noe med saken å gjøre, men en slags universell tilhørighet og deltakelse? Tullball. Det handler minst like mye om å avgrense tilhørigheten. Basta.
Dessuten handler jo alt om døden, og alt kan reduseres til døden….
Posted via web from Per-Arne
Religion som buffer mot finanskrisen
I kommende nummer av tidsskriftet Social Science & Medicine redegjøres det for sammenhengen mellom religion, mental helse og finansiell “styrke”. Funnene viser blant annet at å tro på et liv etter døden moderer de helsemessige effektene av både objektive og subjektive økonomiske problemer. Les hele artikkelen: Financial hardship and psychological distress: Exploring the buffering effects of religion.
Posted via web from Per-Arne
Bursdag er ikke bare-bare
The results of the present series of studies clearly support the hypothesis that birthdays are especially stressful for former MLB players. Our studies found that more MLB players died on or shortly after their birthdays than would be expected by chance and the results could not be attributed to artifacts previously cited as the basis for this relationship
Har i helgen feiret min trettiførste bursdag. Oppdaget nå at dette med bursdag ikke bare er gele, kaker og bare-bare. Skal vi tro denne Terror Management Theory-inspirerte artikkelen er det svært skummelt med bursdager, spesielt hvis man er berømt og selvopptatt. Det viser seg nemlig at desto mer berømt (og selvopptatt) man er (for eksempel de som er kommet i Major League Baseball sin Baseball Hall of Fame) desto større sjanse er det for å dø kort tid etter egen bursdag. Er vanskelig å tro på i grunn, men sånn er det jo med mye TMT-forskning. Les hele artikkelen på informaworld.com
Posted via web from Per-Arne
Hårsåre ateister – på klagetoppen
I mars 2010 ble tidenes første globale ateistkonferanse avholdt. Det foregikk i Melbourne i Australia under navnet “The Rise of Atheism”. Et navn som er betegnende på flere måter, da det sier noe om arrangørenes selvforståelse og forventninger, i tillegg til at det beskriver en utvikling man har sett de siste årene, men en stadig økende aktivisme innen nyateistiske kretser, som blant annet har vist seg i store kampanjer og økt organisering.
”There’s probably no God. Now stop worrying and enjoy your life” var det ateistiske slagordet som i januar 2009 var å finne på 800 busser i Storbritannia, samt 1000 reklameplakater på undergrunnen i London og på storskjerm på Oxford Street. Pengeinnsamlingen startet i oktober 2008, og ble raskt fulgt opp av en lignende kampanje i USA under mottoet: ”Why believe in a god? Just be good for goodness’ sake”. Også i Canada, New Zealand, Irland, Spania, Italia, Finland, og Sverige ble det samlet inn penger til lignende kampanjer. I Australia og på Tasmania møtte aksjonistene motstand og fikk ikke gjennomført sine, mens de tyske aksjonistene måtte kjøre egne busser med kampanjen på. Som respons på kampanjen i Storbritannia lanserte The Christian Party en tilsvarende motkampanje med tittelen “There Definitly is a God. So Join the Christian Party and Enjoy your Life“.
Ikke bare religiøse som kan være hårsåre
Det som er interessant, og det som var poenget med dene posten, var at mens vi er vant til at religiøse blir lett fornærmet av ateister og andre (f. eks karikaturtegnere), så var det ateistene som hisset seg opp denne gangen. Gud-finnes-reklamen kom faktisk ut på førsteplass på listen over alle innklagede reklamene i Storbritannia i 2009 i følge en rapport fra fra Advertising Standard Autority (ASA). Et antall klager som når opp til tredjeplass noensinne. Ateistene klarte å gå fra konseptene over tre ganger så mange ganger som hårsåre religiøse, som bare havnet på sjetteplass i 2009. Les mer om rapporten, og last den ned, fra Advertising Standard Autority nyhetssak.
At ateistene er på hugget, og på jakt etter litt kristen(eller andre religioners)mannsblod ser man også på de mange organisasjonene, og navnene de har gitt seg selv: Et par eksempler er The Brights, The Freethinker og The SMART Society (hvor SMART står for Sensible Minds Against Religious Teachings).
På sistnevnte side blir man oppfordret ”to get SMART” og blir bedt om å velge religiøst/ikke-religiøst standpunkt. Hvis man velger å kalle seg selv for svært religiøs og sier at man tror på alt religiøse ledere sier, da havner man på en side hvor SMART resignerer. Velger man derimot en mildere form møter man en side som forsøker å overtale deg til å innse at religion er feil. Teister som tror på en skapergud som ikke involverer seg ønskes velkommen og linkes til agnostikerintroduksjonen. Her får agnostikere og andre udefinerte en oppfordring om å hoppe ned fra gjerdet, mens ateister og sekulære humanister får følgende tirade:
Let’s not mince words: organized religion is a scam, a con, a cynical “business” that not only coerces and extorts money from its hapless “customers”, it also denies those people the freedom and dignity of determining their own destiny in life! In its worst form religion can brainwash people into performing the most heinous acts against others whose only “crime” is that they hold different beliefs! But even in its “best” form, religion still devalues human life terribly (http://www.smartsociety.org/atheistsintro.html)
Denne oppblomstringen, ja nærmest ateistiske vekkelsen, knyttes ofte til suksessen til bøker som The God Illusion (Dawkins 2006), Vi trenger ikke Gud (Onfray 2007), Breaking the Spell (Dennett 2006), God is not great: how religion poisons everything (Hitchens 2007) og The End of Faith (Harris Harris 2004) og God: the failed hypothesis (Stenger 2007) som alle har blitt internasjonale bestselgere.
Men vi får se da, om denne The Rise of Atheism, vil klare å leve opp til navnet de har gitt seg selv. Blir det en “The Rise of” alá “The Rise of Christendom”, – Islam, -Buddhism, -nazism, -socialism, – capitalism eller hva det nå måtte være av store verdensomspennende bevegelser som har hatt sin oppblomstringstid?
Finnes religion?
Ruminations in Oxford
May 19, 2010 · 13 Comments
One core theme that comes out of this is that “religion” is not a singular natural phenomenon, but at best a family resemblance cluster, and at worst a number of disparate phenomena that are grouped simply because they happen to co-occur in one religion – Christianity. Today, Walter will talk from an eastern perspective, but Dunbar and Harvey Whitehouse both made the point that religion is not something we can talk about unqualified.
John Wilkins tar opp en velkjent debatt på bloggen sin, Evolving Thought, etter å ha deltatt på konferansen Science and Religious Conflict Conference i Oxford. Les bloggposten på evolvingthoughts.net.
Posted via web from Per-Arne
Morgenbladet.no – Instinktiv solidaritet
Denne helgen vil folk igjen samles under den uimotsigelige parolen «lønn som fortjent». Og rundt forhandlingsbordene de siste ukene har arbeidsgivere og arbeidstagere søkt rettferdighet som det ultimate, men umulige mål. Lønn skal gis etter evner og ytelse. Samtidig må de som har trukket vinnerlodd og kan hente sin gevinst fra øverste hylle, tilgodese de som av ulike grunner måtte hente sin gevinst fra lavere hyller. Er rettferdighet en ren samfunnskonstruksjon, eller har den også et biologisk fundament?
1. mai på en ny måte: Om solidaritet, rettferdighet og dårlig samvittighet, samt en fin diskusjon om gruppeseleksjon versus individuell seleksjon. Se hele artikkelen her: morgenbladet.no
Posted via web from Per-Arne
Jesus appears in Hungary (HADD er aktivert)
Digger disse bildene som aktiverer min hyperaktive agantdeteksjonsmekanisme (HADD). Sjekk ut i GoogleMaps.
Posted via web from Per-Arne