Category Archives: Psykologi

Religion og rusbehandling

Posted on by
Reply

Søndagens BT inneholdt både et leserbrev og en artikkel om religion av stor interesse. Leserbrevet var av en førstelektor i RLE ved Høgskolen i Bergen og diskuterte om det var for lite kritikk av ikke-religiøse livsyn i skolen. Artikkelen handlet om den manglende forskningen på kristne organisasjoners rusomsorg og -behandling:

Det offentlege deler ut millionar av kroner til rusarbeid i kristne organisasjonar. Men ingen har forska på effekten av kristen rusomsorg- og  behandling.

Jeg skulle gjerne diskutert begge opp og i mente, og det kribler i mine religionsteoretiske fingre, men jeg skal nøye meg med en kort meningsytring om den sistnevnte:

Det burde være langt mer forskning på religiøs rusbehandling, men vi har ikke behov for forskning i den apologetiske “ånd” vi kjenner fra fagfeltene “religion og helse” og “religion og mental helse”. Vi trenger også en annen type forskning enn forskningen fra disse fagfeltene som gjerne diskuterer “om” religion og religiøsitet fører til bedre helse 1. Det vi trenger mer forskning på er eventuelt “når“, “hvorfor“, og “hvordan” religion og religiøsitet eventuelt hjelper. Dette gjelder innen rusomsorg så vel som all annen omsorg og forebygging. For ved å identifisere og isolere hvilke faktorer i religiøs behandling som faktisk hjelper forskjellige personer og personlighetstyper, kan man teoretisk sett applisere de aktuelle aspektene på sekulære behandlingsformer. Og man kan unngå de tilfellene og aspektene som leder “rakt til helvetet”.

Svarene kan selvsagt være at det er “troen på en gud” (for eksempel) som hjelper, og vi kan selvsagt ikke begynne å blande guder inn i helsevesenet, men dette kan igjen isoleres og lede til flere spørsmål; gjelder dette all gudstro (hvis ikke hvilke?), er det en form for external locus of control?, og hvorfor hjelper det eventuelt? Det er heller ikke sikkert at det er mulig å isolere enkeltstående aspekter, noe som kan indikere at det er “helheten” som funker. Men hvilke helheter funker, og hvilke funker ikke? Hva skiller funkende helheter fra ufunkende helheter?

Se en lengre diskusjon av religionens funksjon, og en diskusjon av religion og helse, i kapittelet “Religionens funksjon: Terror Management Theory om religion som beskyttelse mot dødsrelaterte tanker” i masteroppgaven min “Angst, død og religion: Terror Management Theory som religionsteori – en kritisk diskusjon“.

Fotnoter

  1. Når det gjelder forholdet mellom religion og mental helse generelt er det en viss aksept for at religion ofte er assosiert med bedre helse. Noen av ”fordelene” ved religion summeres opp i boken Handbook of Religion and Health (2001) og er for eksempel: Håp og optimisme, formål og mening med livet, høyere selvtillit, mindre ensomhet, mindre depresjon og hurtigere rekonvalesens etter depresjon, færre suicidale, færre selvmord og mindre angst (Koenig, et al. 2001:288). Se også Hackney and Sanders 2003, Koenig and Larson 2001, Levin and Chatters 1998, Maltby and Day 2004, Shreve-Neiger and Edelstein 2004. Denne presentasjonen (og fortolkningen) av forskningsmaterialet som jeg har gjort, om at religion er assosiert med bedre helse er også gjort av blant andre Bulbulia (Bulbulia 2006a), Atran (Atran and Norenzayan 2004:728, Atran 2002:169) og Dennett (Dennett 2006:277). Se eventuelt mer i Kapittel seks i min masteroppgave Angst, død og religion ↩

Terrorens etterdønninger

Posted on by
14

Innholdsforetegnelse for serien: Terror

  1. Ut av Tour de France-boblen
  2. Terrorens etterdønninger

Nå ligger dere jævla tynt an. Jeg hater dere jævla negre

Dette er et sitat hentet fra Dagsavisens sak om trakasseringen som muslimer og andre med utenlandsk bakgrunn fikk i timene etter eksplosjonen i regjeringskvartalet. Samme trakassering kunne jeg selv, og alle andre, bevitne på Twitter og Facebook. Dette er dessverre en klassisk respons på slike terrorhandlinger, som vi har sett fra så mange andre slike tragiske hendelser. Jeg husker spesielt drapene på personer med turban etter terrorangrepene på World Trade Center den 11/9-2011 – en hjerteskjærende handling, men også absurd når målet var å ramme muslimer og ikke Sikher som er de som bærer turban. Like absurd virket kravet fra en av mine (nå forhenværende) Facebookvenner om å kaste Mulla Krekar ut av landet. Som om det at Norge avventer utsending av Mulla Krekar skulle trigge islamister til å angripe Norge.

Denne umiddelbare responsen fra det norske folk er klassisk, og det er verd å spørre seg hva som hadde skjedd om det faktisk var islamistiske organisasjoner som stod bak terroren. Hvordan hadde det utviklet seg da? Det er kanskje blasfemisk i disse patriotiske stunder å stille seg det påfølgende spørsmålet også, nemlig om noe av den hjertvarmen og toleransen som Norge nå unisont viser, for enkelte er gjødslet av en liten dose dårlig samvittighet over sin egen reaksjon mot muslimer? Et lite stikk av dårlig samvittighet fordi vi stiller norske muslimer til ansvar for, og ber de ta avstand fra, terrorangrep som WTC, London og Madrid, mens vi selv søker i hopetall til kirker etter at en konservativ kristen foretar seg disse ugjerningene og ikke krever at “kristne” tar avstand fra handlingen? Continue reading →

Forrige i samme serie

Çatalhöyük, religion og dødens rolle i dannelsen av bysamfunn

Posted on by
5

Innholdsforetegnelse for serien: Fotnoter

  1. Det “limbiske system”
  2. Stat og gud i et hydraulisk forhold
  3. Çatalhöyük, religion og dødens rolle i dannelsen av bysamfunn

I serien mer eller mindre interessante fotnoter, vil jeg i dag presentere fotnote 76, 77 , 78 og 79 i min masteroppgave Angst, død og religion. For at ikke dette skal bli så meningsløst som det kunne blitt, så kommer det noe konteksts først.

Fotnotene er å finne i Kapittel 4: Religionens opprinnelse: Terror Management Theory og andre evolusjonistiske perspektiver på religion og i underkapittelet Terror Management Theory om dannelsen av bysamfunn. Her fremsettes påstanden om at dannelsen av bysamfunn ikke alene skyldtes den neolittiske revolusjon (jordbruksrevolusjonen), men at overgangen til bosetning i større fellesskap var et resultat av en endring i menneskets mentalitet som gav dem evnen til å forutse sin egen død (Solomon, et al. 2004b:28). Dette begrunnes blant annet med funnene i Çatalhöyük. Og her kommer fotnotene til alles store glede: Continue reading →

Forrige i samme serie

Det “limbiske system”

Posted on by
Reply

Innholdsforetegnelse for serien: Fotnoter

  1. Det “limbiske system”
  2. Stat og gud i et hydraulisk forhold
  3. Çatalhöyük, religion og dødens rolle i dannelsen av bysamfunn

Når jeg først er i mitt selvsentrerte hjørne, hvor jeg legger bilde av meg selv i banneret og driver å republisere gamle fotnoter, så følger jeg opp med å publisere en fotnote fra ett av flere upubliserte kapittel fra masteroppgaven min Angst, død og religion. Mer navlebeskuende enn det kan det vel ikke bli, foruten et velkjent parti da.

Kapittelet het “Fenomenet angst: Det grunnleggende”, og kom egentlig forut for kapittelet “Fenomenet angst: Det eksistensielle”. Ingen av disse kom med i the “final draft” grunnet at det 1) ikke var nok plass og 2) det handlet ikke om religionsvitenskap. Velvel, her kommer oppkjøringen til fotnoten (som seg hør og bør) først. Den er å finne på side 14:

Continue reading →

Neste i samme serie

Samehets, selvmord og Fremskrittspartiet

Posted on by
1

Nå har Fremskrittspartiet vært på ferde i igjen. I følge Frps gruppeleder på sametinget, Aud Marthinsen, skyldes den (påståtte; jeg kjenner ikke tallene) høye selvmordsraten blant samer foreldre som tvinger barn til å være samer (Forbanna over samehets | www.nordlys.no).  Frps samepolitiske talsmann Per Willy Amundsen vil ikke uttale seg om samepolitiske spørsmål i denne saken, og heller ikke tilbakevis påstandene. Som straff for slik ubegrunnet og løsmunnet synsing følger her litt harselas og nok en presentasjon av en av mine fotnoter.

Fremskrittspartiet har en helt utrolig evne til å påpeke og trekke frem problemer. De er også raskere enn Lucky Luke til å trekke slutninger om årsaken til problemet og relaterte løsninger. Og forunderlig nok har alle problemer én potensiell årsak som passer Frp særdeles godt, og som de promoterer for alt det er verd – selv om det kan gå på liv og helse løs.

Continue reading →

Religiøse emosjoner?

Posted on by
Reply

I helgen satt jeg og bladde litt ubestemmelig i noen bøker. Den første var A Sociology of Religious Emotion, av Ole Riis og Linda Woodhead. Den andre var Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft. A Sociology of Religious Emotion virket som en interessant bok, men var en drøvtyggende bok innledningsvis. En relativt grei meta-gjennomgang av en del forskning om emosjoner som i varierende frad var aktuelt. Mye greit bakgrunnsstoff, men lite nye forskning. Jeg bet meg merke i to ting.

Emosjon eller følelse?

Det ene var at Riis og Woodhead, som andre, var upresis eller uriktig i sin bruk av begrepet emosjon. De benytter emosjon (emotion) som forskere i dag benytter både emosjon (emotion) og følelse (feeling) – altså både med og uten bevisst prosessering. Tydeligst er differensieringen mellom emosjon og følelse i boken På leting etter Spinoza. Glede, sorg og den følende hjernen av Antonio Damasio:

Emosjoner utspiller seg i kroppens teater. Følelser utspiller seg i sinnets teater. Som vi skal se, er emosjoner og det store antallet beslektede reaksjoner som ligger til grunn for dem en del av den grunnleggende mekanismen for livsregulering; følelsene bidrar også, men på et høyere nivå (…). Emosjoner og beslektede fenomener danner grunnlaget for følelser (Damasio 2004: 29)

Les mer om distinksjonen, og om en annen som har vært upresis i begrepsbruken, i bloggposten “Emosjoner og følelser (blant annet i Sjelens sult)” her.

I A Sociology of Religious Emotion kan det selvsagt ha med en etablert begrepsbruk innen Riis og Woodheads fagområde (sosiologi), men innledningen bærer preg av at årsaken kan være at de ikke har hengt med i begrepsutviklingen innen nyere emosjonsforskning. Samtidig kan det være en vanlig feiltakelse fordi ordet “følelse” (feeling) i dagligtale ofte brukes for å betegne at noen benytter sansene (sensation), altså for eksempel å “føle” smerte og varme. Ved å benytte føle, om bruk av sansene, får man et hierarki hvor emosjoner er overordnet følelsene – og man antar da at emosjoner er øverst i hierarkiet. Men følelser er altså den bevisste opplevelsen av emosjonen/emosjonene. Videre er det følelsen (altså opplevelsen av emosjonene) som er privat, mens emosjonen som potensielt er offentlig (ansiktsuttrykk og lignende) – ikke omvendt slik Riis og Woodhead indikerer.

Finnes det unike religiøse emosjoner/følelser?

Det andre jeg la merke til, og som knytter boken A Sociology of Religious Emotion opp mot boken Det biologiske mennesket, er at Riis og Woodhead hevder at det ikke finnes unike religiøse emosjoner. Det er klart at Riis og Woodhead ikke akkurat bryter barrierer i forskningsfronten når de påstår dette, “slå inn åpne dører” var vel uttrykket som slo meg.

Det interessante var at da jeg slo opp på kapittelet om religion og religiøsitet i Det biologiske mennesket ble det innledet med hva som karakteriserer religiøse følelser. Smeller Bongard og Røskaft igjen de åpne dørene som Riis og Woodhead nettopp slo inn? På en måte, men begrepsbruken til begge gjør dette vanskelig å sammenligne.

For Riis og Woodhead snakker jo om emosjoner. Bongard og Røskaft derimot bruker konsekvent følelser. Slik jeg tolker det gjør Bongard og Røskaft det mer “riktig” selv om de har stor fokus på opplevelseskomponenten mens emosjonskomponenten er uspesifikk (men høy) fysiologisk aktivering. Men det er jo et spørsmål om vi snakker om religiøse følelser når man har en sterk opplevelse i tilknytning til noe man oppfatter som religiøst? For hvis emosjonene ikke er identifiserbare, så snakker man kanskje “bare” om en sterk opplevelse?

Riis og Woodhead derimot kompliserer det hele enda mer ved å like ofte snakke om følelser, selv om de bruker betegnelsen emosjoner. For det er en vesensforskjell om man snakker om religiøse emosjoner eller religiøse følelser. For hvis man mener at det finnes religiøse emosjoner, så skal det finnes egne dedikerte og unike emosjoner som bare er religiøse. Hver gang disse emosjonene aktiveres så skal det betinge en religiøs følelse/opplevelse. Akkurat det er det svært få som tror på, selv om Michael Persinger mener han har funnet et eget gudspunkt i hjernen. Han mener at ved å stimulere et spesielt punkt så vil han fremkalle religiøse opplevelser, men dette er blant annet vist at ikke fungerer på en ateist som Richard Dawkins – som derimot rapporterte kvalme.

Snakker man derimot om religiøse følelser, så stiller det seg annerledes. Da tar man utgangspunkt i menneskets grunnleggende (og/eller sekundære emosjoner om man vil) og tilføyer en situasjonsbestemt fortolkning og opplevelse. Jeg har tidligere skrevet om hvordan opplevelsen av emosjoner/aktivering kan endres avhengig av situasjon. Dette er blant annet illustrert ved den kjente High Bridge Study (les mer her). Det samme er tilfellet vedrørende religiøse følelser.

Det er derfor mer menigsfullt å snakke om religiøse følelser, enn å snakke om religiøse emosjoner. Jeg tar etterhvert sikte på å finne ut mer av hva Riis og Woodhead egentlig mener.

Stat og gud i et hydraulisk forhold

Posted on by
3

Innholdsforetegnelse for serien: Fotnoter

  1. Det “limbiske system”
  2. Stat og gud i et hydraulisk forhold
  3. Çatalhöyük, religion og dødens rolle i dannelsen av bysamfunn

It has been recently proposed that people can flexibly rely on sources of control that are both internal and external to the self to satisfy the need to believe that their world is under control (i.e., that events do not unfold randomly or haphazardly). Consistent with this, past research demonstrates that, when personal control is threatened, people defend external systems of control, such as God and government. This theoretical perspective also suggests that belief in God and support for governmental systems, although seemingly disparate, will exhibit a hydraulic relationship with one another. (Fra artikkelen For God (or) country: The hydraulic relation between government instability and belief in religious sources of control fra nyeste utgave av Journal of Personality and Social Psychology

Staten og gud kan begge kompensere for manglende kontroll i hverdagen. Nå er det i tillegg kommet en artikkel som viser at stat og gud i denne sammenheng er i et hydraulisk forhold. Når tilliten til staten går ned for eksempel på grunn av ustabilitet, så går tilliten til gud opp. Artikkelen er kalt  “For god (or) country” og er publisert i siste utgave av Journal of Personality and Social Psychology. Artikkelen viser også hvordan gud (dermed) kan byttes ut med Jens Stoltenberg, eller omvendt. Mao og Stalin har vel opplevd dette sterkere enn norske politikere, men det er uansett morsomt å se på gud som en innbytter for Jonas Gahr Støre eller Kristin Halvorsen.

Fotnote 139 i Angst, død og religion

Når jeg først er inne på dette, så kom jeg på en av mine mange lange fotnoter i masteroppgaven min Angst, død og religion, som omtaler nettopp den “overnaturlige” funksjonen til statsledere. Siden det er et så høyaktuelt tema tenkte jeg at det var på sin plass å poste noten fra side 96 her:

139. I lys av kognitiv religionsvitenskaps fokus på de kontraintuitive agentene og TMTs forskning kan en påpeke at det også i sekulære kulturer finnes ”overnaturlige agenter” som tilskrives ekstraordinære evner. Det er en del opplagte eksempler som tegneseriehelter og julenissen, men spørsmålet er om disse virkelig vil bli tatt i bruk som en beskyttelse mot dødsrelaterte tanker. Av mulig større relevans har TMT vist at karismatiske ledere får økt tilslutning etter MS-priming noe som skal indikere at de tilbyr en beskyttelse mot dødsrelaterte tanker (Cohen, et al. 2004, Landau, et al. 2004c). Videre kan en også se at heltedyrkelsen av tidligere store figurer, som statsledere, kan være ganske omfangsrik. Når det er vist at Bush, som karismatisk leder og som symbol på handlekraft, besluttsomhet, autoritet og sikkerhet, ”beskytter mot døden” i dag (Landau, et al. 2004c), er det jo også mulig at han beskytter mot døden etter sin egen død, eller at Stalin, Mao og Churchill kunne blitt tilskrevet en slik funksjon i dag. Dette trenger ikke skyldes at en tror disse figurene vil stå opp fra de døde og beskytte en selv, men at de i sin levetid symboliserte sikkerhetselementer som trygghet, besluttsomhet, autoritet og handlekraft og var ledere og frontfigurer for en verdensanskuelse. Dette kan slik sett gi Bush en lik rolle som Jesus når det gjelder det å tydeliggjøre og ”formidle” kjernepunktene i en verdensanskuelse. Selv om de sekulære lederne ikke oppnår udødelighet i ordets rette forstand så oppnår ”de” en heltedyrkelse og de forblir viktige symboler. Ved at også sekulære verdensanskuelser har ”agenter” som tilskrives ekstraordinære krefter kan en kanskje si at religion ”mister” noe av det tilsynelatende ekstra i forhold til dette. På den annen side kan det også være de sekulære verdensanskuelsene som har iboende en del elementer som normalt sett er tilskrevet den religiøse sfære. At det er de sekulære verdensanskuelsene som tilegner seg en bit av det ”noe ekstra” fremfor at de religiøse verdensanskuelsene mister noe av sitt ”ekstra”. Dette kan en kanskje også si om den symbolske udødeligheten som de sekulære verdensanskuelsene tilbyr, hvor den symbolske udødeligheten er en del av den sekulære verdensanskuelsens innhogg i det religiøse. I et slikt perspektiv kan en kanskje se den symbolske udødeligheten som en kompensasjon for at kulturen ikke har noen eksplisitt udødelighetsideologi. Eventuelt kan også den symbolske udødeligheten være en historisk og evolusjonær gjenlevning av tidligere kulturer som var gjennomsyret av eksplisitte udødelighetsideologier (som det i forrige kapittel er vist at TMT indikerer). En religiøs verdensanskuelse er jo både en eksplisitt og en implisitt/symbolsk udødelighetsideologi (i TMTs terminologi) og som vi så i kapittelet om religionens evolusjonære opphav mener TMT at sekulære verdensanskuelser er vokst ut av, og sakte men sikkert skilt seg fra, antikke kulturer som alle hadde religiøse overtoner (Landau, et al. 2004a:743). I et slikt perspektiv fortsetter kulturen å tilby den symbolske udødeligheten etter at den eksplisitte er forsvunnet.

Dette er selvsagt noe løsrevet og med noen uforståelig henvisninger, men dette er en svært komprimert analyse og poengtert analyse. Og strengt tatt er det bare å lese masteroppgaven, så vil alt komme mye tydeligere frem!

Forrige i samme serie Neste i samme serie

På vei mot selvtillit

Posted on by
Reply

I dagens Bergen Tidende skrev jeg en kronikk om selvtillit, død, bilkjøring og høye dødstall blant unge menn:

Mens dødstallene på norske veier generelt går ned, stiger de blant ungdom. Verst er det for guttene, som står for fire av fem dødsfall blant de unge. Hvorfor ser man ikke de samme tendensene blant unge som blant voksne? Hvorfor hjelper ikke økt veistandard alle, og hvorfor påvirker ikke holdningsskapende arbeid likt?

Ett av svarene finner man i forskning som viser hvordan selvtillit og frykten for å dø påvirker muligheten for risikoadferd. Sosialpsykologisk forskning viser nemlig at i spesielle tilfeller kan informasjon om at det er livsfarlig å råkjøre faktisk føre til at enkelte tar større risiko i trafikken. Den samme forskningen viser at dette gjelder dem som knytter bilkjøring til opplevelse av mestring og selvtillit. Dette er fortrinnsvis unge menn, men tendensen i de unge mennenes statistiske disfavør forsterkes også av at unge kvinner statistisk sett ikke responderer på samme måte på frykten for å dø.

Les hele kronikken via bt.no

Les mer om Terror Management Theory på en egen side her på bloggen.

En liten kortversjon får man også i traileren til filmen Flight From Death: The Quest for Immortality som handler om Terror Management Theory:

YouTube Preview Image

En bra film, som kan lånes av meg hvis noen skulle ønske det.

Flere relevante artikler knyttet til kronikken er:

Angst, død, religion og ekstremisme

Posted on by
1

Det er velkjent at mange tyr til religionen i vanskelige eller usikre tider. Nå har forskere funnet vitenskapelige bevis for denne reaksjonen. (Foto: Istockphoto)

I forrige uke ble tre menn pågrepet i Norge, mistenkt for å ha planlagt terrorangrep i samarbeid med det islamistiske terroristnettverket Al-Qaida. Hva kan være grunnen til at mennesker går så langt som til å skade andre for sine religiøse overbevisninger?

Les resten av artikkelen på forskning.no

Interessant artikkel om forskning på terrorisme, religion, angst, død osv på forskning.no. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og måtte kommentere. Artikkelen trer inn i et ulent terreng hvor man ser at religion skaper angst, angst skaper religion, angst skaper ekstremisme, ektremisme skaper angst osv. Dette blir litt av en sirkel.

Uncertainty Management versus Terror Management

Artikkelen presenterer både et såkalt Uncertainty Management-perspektiv, og et såkalt Terror Management-perspektiv. Problemet er at Ian McGregors perspektiv skiller seg grunnleggende fra Terror Management-perspektivet som presenteres i de to andre tekstene det refereres til; Pyszczynski et al. (2006) og Friedman & Rholes (2007). Selv mener jeg at det er mulig å se disse to teoriene i sammenheng (se kapittel 6 i Angst, død og religion), men det er forskerne bak Terror Management Theory helt uenig i – noe de har formidlet både i forskning og til meg personlig da jeg prøvde å antyde dette.

Rike versus fattige

¨Angående at “rike” land er mindre religiøse enn fattige, får en variant av denne påstanden omfattende støtte fra de verdensomspennende World Value Survey, blant annet publisert i boken Sacred and Secular av Pippa Norris og Ronald Inglehart. Her samler de data verden over og hevder å se mindre religiøsitet i post-industrialiserte land. Deres teori knytter dette opp til eksistensiell trygghet – og kan dermed støtte perspektivet til både Ian McGregor og Terror Management.

Norris og Inglehart mener også at dette med eksistensiell sikkerhet kan forklare det evinnelige paradokset med religiøsiteten i USA. Her skylder Norris og Inglehart på at velferdssystemet i USA ikke gir samme eksistensielle sikkerhet som det gjør i andre post-industrialiserte land.

Religion og angst

Det er unektelig en sammenheng mellom religion og angst, slik det presenteres i både Shreve-Neiger & Edelstein (2004) og i artikkelen på forskning.no. Dog yter ikke forskning.no-artikkelen rettferdighet til Shreve-Neiger og Edelstein. Først og fremst presentere Shreve-Neiger og Edelstein at bildet både er mangelfullt og absolutt ikke entydig. En av grunnene til manglende resultater er at forskningen ikke er gjort over lengre tidsperioder, at det er variasjon i antall variabler og at det er ofte en dårlig operasjonalisering av så vel religion og religiøsitet som angst (Shreve-Neiger & Edelstein (2004) 389-392).

De påpeker i deres metastudie at tidligere studier har vist varierende resultater: at religion fører til mindre angst, at religion fører til mer angst og til studier som ikke viser noen sammenheng mellom religion og angst. Overordnet sett er bildet at religion bidrar positivt både til fysisk og mental helse. Noen av fordelene” ved religion summeres opp i (den i mine øyne noe apologetiske) boken Handbook of Religion and Health (2001) og er for eksempel: Håp og optimisme, formål og mening med livet, høyere selvtillit, mindre ensomhet, mindre depresjon og hurtigere rekonvalesens etter depresjon, færre suicidale, færre selvmord og mindre angst (side 288). Dette bildet finner man også i “Religiosity and Mental Health: A Meta-Analysis of Recent Studies” (Hackney, Charles H., and Glenn S. Sanders), “Religion and mental health: evidence for an association” (Koenig, H. G., and D. B. Larson), “Research on Religion and Mental-Health: An Overview of empirical findings and Theoretical Issues (Levin, Jeffrey S, and Linda M Chatters) og “Should never the twain meet? Integrating models of religious personality and religious mental health.” (Maltby, John, and Liza Day)

Extrinsic versus intrinsic

Shreve-Neiger & Edelstein deler (slik det er vanlig innen mye av religionspsykologien) opp i såkalt “intrinsic” og “extrinsic” religiøsitet (fra Gordon W. Allport og Michael J. Ross), og viser hvordan “intrinsic” drar datamaterialet i retning av et ”positivt” forhold mellom religiøsitet og angst – altså at intrinsic religiøsitet bidrar til mindre angst, mens extrinsic religiøsitet bidrar til å forkludre dette bildet ved å virke motsatt – at de som er extrinsic har større problemer med angst (Shreve-Neiger & Edelstein 2004:389-392).

Alt henger sammen med alt

For å koble alle disse sammen kan jeg jo føye til at Terror Management Theory har utført eksperimenter hvor forsøkspersonene har blitt delt inn i kategoriene ”intrinsic” og ”extrinsic” og foretatt eksperimentene etter terror-angrep. (Dette er gjort i artiklene “Terror Management and Religion: Evidence That Intrinsic Religiousness Mitigates Worldview Defense Following Mortality Salience.” (Jonas, Eva, and Peter Fischer) og “Coping With Terrorism: The Impact of Increased Salience of Terrorism on Mood and Self-Efficacy of Intrinsically Religious and Nonreligious People.” (Fischer, Peter, Tobias Greitemeyer, Andreas Kastenmuller, Eva Jonas, and Dieter Frey). Forskningen herfra viser at kun de med ”intrinsic” religiøsitet hadde et religiøst forsvarsverk som beskyttet de mot angsten knyttet opp til døden og/eller usikkerheten.

De som har extrinsic form for religiøsitet har altså ikke et ”like velfungerende” forsvarsverk mot dødsangsten (Jonas og Fischer) og man ser det igjen i angst-statistikken til Shreve-Neiger og Edelstein. Man ser også at man reagerer ”religiøst” etter dødelighetspåminnelser som terrorangrep (Jonas og Fischer), noe som underbygger påstanden til Norris og Inglehart om at de som bor i krigspregede området er mer religiøse enn de som bor i for eksempel fredelige Norge.

Fotball og religion

Posted on by
2

Fotball har mange likhetstrekk med religion. Når man henviser til religion og religiøsitet for å si noe om fotball (eller andre kulturelle fenomen) er det som oftest for å betegne en sterk grad av engasjement, lidenskap eller altoppslukenhet. Men likhetene strekker seg lengre enn dette. På det funksjonelle plan er også fotball og religion like, da de i relativt (og overraskende) stor utstrekning tilfredsstiller de samme (ubevisste) behovene. Substansielt er det også likhetstrekk, og noen (f. eks Dag O. Hessen) vil si at også foball har sine guder. Men det er her religion og fotball skiller lag: Det er kvalitativ forskjell i rollen til fotballens guder og religioners guder, og der er forskjell på hvordan de oppfyller sin funksjon. Fotball og religion sørger også for prosessering av døden, dødeligheten og dødsangsten på kvalitativt forskjellig måte.

Fotball byr på konger, helter og guder, og er ikke bare religionssubstitutt, men religion (Dag O. Hessen i Stammens hyl)

Fotball og religion sammenlignes ofte. Denne gangen er det biologen Dag O. Hessen som sammenstiller religion og fotball i den interessante artikkelen “Stammens hyl“, og hin dagen markerte jeg min uenighet med teologen Theo Hobsons artikkel “The World Cup: a ritual that works“. Som oftest gjøres slike sammenligninger utenfor akademia, enten det er fotball, musikk eller politikk som sammenlignes med religion. Fra disse sammenligningene og de kjente frasene om “(miljøorganisasjonen) er som en religion“, eller “har et religiøst forhold til (musikk)“, kan man gjøre mange interessante betraktninger om hvordan (lek)folk ser på religion. Personlig syns jeg sammenligningene har noe for seg. Hessen lanserer i sitatet over at det er noe substansielt likt mellom fotball og religion. Det er jeg skeptisk til, men jeg er absolutt enig i at det er mange likheter funksjonalistisk sett. Selve diskusjonen er også fruktbar, da den kan lede til interessante betraktninger om både fotball og religion.

Vet de noe ikke vi vet?

“Fotball er som religion” er ment for å forklare fotball (forstått som kulturen rundt spillet fotball), utifra religion. Dette er en interessant idé for meg som religionsviter, fordi det impliserer at fotball er noe uoversiktlig og uhåndgripelig, mens religion er noe konkret og forståelig. Religion blir sett på som en referanse som det er antatt at folk forstår, mens fotball er noe som må forklares (med religion). Det verste er jo at dette er en sammenligning som folk flest forstår intuitivt. Betyr dette at “folk flest”, i motsetning til religionsviterne, vet hva religion er? Er dette en slags folkelig hån mot religionsvitenskapen? Den kognitive antropologen (og kognitiv religionsviter) Pascal Boyer har formulert det slik i Religion Explained:

If you say “I use genetic algorithms to produce computationally effecient cellular automata,” people see quite clearly that kind of thing probably requires some effort. But if you are telling them that you are in the business of “explaining religion”, they often do not see what is so complicated or difficult with that. Most people have some idea of why there is religion, what religion gives people, why they are sometimes so strongly attached to their religious belief, and so on (Side 5).

Vi (religionsvitere) som siden 1870 tallet har forsøkt å finne ut hva religion er, opplever at det på folkemunne i det minste er såpass klart hva religion er at man kan bruke det til å forklare noe annet (som for mange virker passelig opplagt). Mer om lekfolks oppfatning av religion en annen gang.

Funksjon og substans

I stedet for en lang diskusjon om hva religion er, hva fotball er, likhetstrekk og ulikheter så går jeg rett på to domener hvor fotball tilsynelatende har minst til felles med religion. Uavhengig av religionsdefinisjon vil en sammenligning mellom fotball og religion møte utfordringer når det gjelder guder og døden. Uten å gå for dypt inn i en religionsdefinisjonsdebatt så kan man konstatere at to karakteristiske og særegne trekk ved religion (dog verken tilstrekkelig eller nødvendig i manges øyne) er

  1. relasjonen til overnaturlige agenter og
  2. bevisst prosessering av døden

Kan fotball sies å ha de samme karakteristiske trekkene? Når det gjelder det første så sier jo Dag O. Hessen at “Fotball byr på konger, helter og guder” og at dette gjør at fotball ikke bare er et religionssubstitutt, men religion. Fotball har konger og helter, og de er absolutt idolisert og guddommeliggjort. Men de er ikke overnaturlig, og de er ikke kontraintuitive, slik religioners guder er. De har også en annen funksjon i livet til “menigheten”. Det er klart det er grensetilfeller mellom idoliserte mennesker og enkelte guddommer, men jeg mener fortsatt at selv ikke Maradonna når opp til for eksempel Mao og Stalin når det gjelder å oppfylle en slags guddommelig funksjon. Når det gjelder å prosessere døden menes det i vid forstand hvordan religion (for individene); bearbeider, behandler, dyrker, manipulerer omgår og bruker “døden”, menneskers dødelighet og dødsangsten. Her kommer fotball til kort i forhold til religion. Selvsagt har fotball en eksistensiell funksjon, de fleste aspekter av kulturen har det:

It doesn’t matter whether the cultural hero-system is frankly magical, religious, and primitive or secular, scientific, and civilized. It is still a mythical hero-system which people serve in order to earn a feeling of primary value, of cosmic specialness, of ultimate usefulness to creation, of unshakable meaning. They earn this feeling by carving out a place in nature, by building an edifice that reflects human value: a temple, a cathedral, totem pole, a skyscraper, a family that spans three generations. The hope and belief is that the things that man creates in society are of lasting worth and meaning, that they outlive and outshine death an decay, that man and his product count (Erest Becker, The Denial of Death, 1973).

Terror Management Theory har også vist hvordan en påminnelse om døden øker oppslutning om sitt lag i artikkelen “Terror management and the vicissitudes of sports fan affiliation: the effects of mortality salience on optimism and fan identification“. Til tross for dette prosesserer ikke fotball døden på samme måte som religion. For religion er dette én av dets hovedanliggende. For fotball er det en bieffekt. Religion prosesserer døden bevisst, i tillegg til at dette også foregår ubevisst. Fotball prosesserer døden kun ubevisst. Dette viser to områder hvor fotball ikke kan sies å være lik religion. Spør du meg er fotball et religionssubtitutt og ikke religion (eventuelt er religion et fotballsubstitutt?), men egentlig er dette et spørsmål om hvordan man definerer, og eventuelt operasjonaliserer, religion… det er også er spørsmål hva en religionsdefinisjon er og skal være. Er religion definert av dets karakteristiske og særegne trekk, eller skal en religionsdefinisjon gi en deskriptiv beskrivelse av religion i sin helhet og dermed inkludere en rekke elementer man klart finner innen andre aspekter av kulturen? Mer om det senere (tidenes cliffhanger?)

Posted via email from Per-Arne