per-arne.no/blogg

Det er velkjent at mange tyr til religionen i vanskelige eller usikre tider. Nå har forskere funnet vitenskapelige bevis for denne reaksjonen. (Foto: Istockphoto)

I forrige uke ble tre menn pågrepet i Norge, mistenkt for å ha planlagt terrorangrep i samarbeid med det islamistiske terroristnettverket Al-Qaida. Hva kan være grunnen til at mennesker går så langt som til å skade andre for sine religiøse overbevisninger?

Les resten av artikkelen på forskning.no

Interessant artikkel om forskning på terrorisme, religion, angst, død osv på forskning.no. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg, og måtte kommentere. Artikkelen trer inn i et ulent terreng hvor man ser at religion skaper angst, angst skaper religion, angst skaper ekstremisme, ektremisme skaper angst osv. Dette blir litt av en sirkel.

Uncertainty Management versus Terror Management

Artikkelen presenterer både et såkalt Uncertainty Management-perspektiv, og et såkalt Terror Management-perspektiv. Problemet er at Ian McGregors perspektiv skiller seg grunnleggende fra Terror Management-perspektivet som presenteres i de to andre tekstene det refereres til; Pyszczynski et al. (2006) og Friedman & Rholes (2007). Selv mener jeg at det er mulig å se disse to teoriene i sammenheng (se kapittel 6 i Angst, død og religion), men det er forskerne bak Terror Management Theory helt uenig i – noe de har formidlet både i forskning og til meg personlig da jeg prøvde å antyde dette.

Rike versus fattige

¨Angående at “rike” land er mindre religiøse enn fattige, får en variant av denne påstanden omfattende støtte fra de verdensomspennende World Value Survey, blant annet publisert i boken Sacred and Secular av Pippa Norris og Ronald Inglehart. Her samler de data verden over og hevder å se mindre religiøsitet i post-industrialiserte land. Deres teori knytter dette opp til eksistensiell trygghet – og kan dermed støtte perspektivet til både Ian McGregor og Terror Management.

Norris og Inglehart mener også at dette med eksistensiell sikkerhet kan forklare det evinnelige paradokset med religiøsiteten i USA. Her skylder Norris og Inglehart på at velferdssystemet i USA ikke gir samme eksistensielle sikkerhet som det gjør i andre post-industrialiserte land.

Religion og angst

Det er unektelig en sammenheng mellom religion og angst, slik det presenteres i både Shreve-Neiger & Edelstein (2004) og i artikkelen på forskning.no. Dog yter ikke forskning.no-artikkelen rettferdighet til Shreve-Neiger og Edelstein. Først og fremst presentere Shreve-Neiger og Edelstein at bildet både er mangelfullt og absolutt ikke entydig. En av grunnene til manglende resultater er at forskningen ikke er gjort over lengre tidsperioder, at det er variasjon i antall variabler og at det er ofte en dårlig operasjonalisering av så vel religion og religiøsitet som angst (Shreve-Neiger & Edelstein (2004) 389-392).

De påpeker i deres metastudie at tidligere studier har vist varierende resultater: at religion fører til mindre angst, at religion fører til mer angst og til studier som ikke viser noen sammenheng mellom religion og angst. Overordnet sett er bildet at religion bidrar positivt både til fysisk og mental helse. Noen av fordelene” ved religion summeres opp i (den i mine øyne noe apologetiske) boken Handbook of Religion and Health (2001) og er for eksempel: Håp og optimisme, formål og mening med livet, høyere selvtillit, mindre ensomhet, mindre depresjon og hurtigere rekonvalesens etter depresjon, færre suicidale, færre selvmord og mindre angst (side 288). Dette bildet finner man også i “Religiosity and Mental Health: A Meta-Analysis of Recent Studies” (Hackney, Charles H., and Glenn S. Sanders), “Religion and mental health: evidence for an association” (Koenig, H. G., and D. B. Larson), “Research on Religion and Mental-Health: An Overview of empirical findings and Theoretical Issues (Levin, Jeffrey S, and Linda M Chatters) og “Should never the twain meet? Integrating models of religious personality and religious mental health.” (Maltby, John, and Liza Day)

Extrinsic versus intrinsic

Shreve-Neiger & Edelstein deler (slik det er vanlig innen mye av religionspsykologien) opp i såkalt “intrinsic” og “extrinsic” religiøsitet (fra Gordon W. Allport og Michael J. Ross), og viser hvordan “intrinsic” drar datamaterialet i retning av et ”positivt” forhold mellom religiøsitet og angst – altså at intrinsic religiøsitet bidrar til mindre angst, mens extrinsic religiøsitet bidrar til å forkludre dette bildet ved å virke motsatt – at de som er extrinsic har større problemer med angst (Shreve-Neiger & Edelstein 2004:389-392).

Alt henger sammen med alt

For å koble alle disse sammen kan jeg jo føye til at Terror Management Theory har utført eksperimenter hvor forsøkspersonene har blitt delt inn i kategoriene ”intrinsic” og ”extrinsic” og foretatt eksperimentene etter terror-angrep. (Dette er gjort i artiklene “Terror Management and Religion: Evidence That Intrinsic Religiousness Mitigates Worldview Defense Following Mortality Salience.” (Jonas, Eva, and Peter Fischer) og “Coping With Terrorism: The Impact of Increased Salience of Terrorism on Mood and Self-Efficacy of Intrinsically Religious and Nonreligious People.” (Fischer, Peter, Tobias Greitemeyer, Andreas Kastenmuller, Eva Jonas, and Dieter Frey). Forskningen herfra viser at kun de med ”intrinsic” religiøsitet hadde et religiøst forsvarsverk som beskyttet de mot angsten knyttet opp til døden og/eller usikkerheten.

De som har extrinsic form for religiøsitet har altså ikke et ”like velfungerende” forsvarsverk mot dødsangsten (Jonas og Fischer) og man ser det igjen i angst-statistikken til Shreve-Neiger og Edelstein. Man ser også at man reagerer ”religiøst” etter dødelighetspåminnelser som terrorangrep (Jonas og Fischer), noe som underbygger påstanden til Norris og Inglehart om at de som bor i krigspregede området er mer religiøse enn de som bor i for eksempel fredelige Norge.

Religionsdefinisjoner er et stadig tilbakevennende tema i denne bloggen, for religionsvitenskapsstudenter og religionsforskere. Men en ting som sjelden diskuteres er hva en religionsdefinisjon skal være. Jeg tenker ikke da på om den skal være substansiell eller funksjonalistisk, monotetiske eller polytetisk, familielikhetsbasert eller prototypebasert (eller en kombinasjon av alt). Omkring dette er det skrevet hele regnskoger. Jeg tenker heller ikke primært på formålet med religionsdefinisjoner; om det er en teoretisk øvelse eller praktisk nødvendig for eksempel for feltarbeid.

Det jeg tenker på er om en religionsdefinisjon skal definere hva religion som verdensomspennende fenomen rommer av innhold, eller skal en religionsdefinisjon definere hva det er ved religion som skiller det fra andre kulturelle fenomener?

En definisjon er definert av ordnett.no til blant annet

• setning som tjener til å angi innholdet av et begrep eller ord
• nøyaktig bestemmelse og avgrensing av et begrep

Slik jeg har lest mine hyllemetre med religionsdefiniisjonsproblematikk og annen teoretisk religionsvitenskap, oppfatter jeg det som at religionsdefinisjoner stort sett er forstått som førstnevnte og i svært liten grad som sistnevnte. Kanskje i frykt for essensialismestempelet? Religionsdefinisjoner søker slik jeg ser det i stor grad å beskrive hva religion inneholder – altså hva man kan tenke å finne tilknyttet til religiøs tro og praksis. Det er klart at en del monotetiske minimumsdefinisjoner kan fylle oppgaven til sistnevnte, men det er sjelden eksplisitt uttalt at dette er hensikten. Polytetiske definisjoner og monotetiske definisjoner med flere elementer, har derimot tilsynelatende tatt på seg oppgaven med å få til førstnevnte.

Jeg mener et slikt prosjekt alene er både relativt unødvendig, og relativt uproduktivt med hensyn både til teoretiske øvelser og praktisk anvendelse i forskning. Religionsdefinisjoner burde etter min mening (også) fokusere på å avgrense religion mot tilstøtende fenomener. Dette vil være langt mer produktivt så lenge man ikke går i fellen med å blande teori og definisjon. Egentlig mistenker jeg at mange av de som ønsker en definisjon som omfatter innholdet av religion allerede har gått i denne fellen og forsøker å implementere en religionsteori i definisjonen sin. En blanding av teori og definisjon i et tilfelle hvor man vil avgrense religion vil kunne føre til at man gir uttrykk for å ha funnet religionens universelle essens.

Men hvis man lar definisjonen avgrense religion mot noe annet, må man samtidig kunne akseptere at (de teoretiske) årsakene til religion ikke nødvendigvis ligger utelukkende i det som skiller religion fra andre kulturelle fenomener (som fotball). Det er for eksempel nemlig ikke nødvendigvis slik at religioners opphav og evolusjonære standhaftighet er å finne i dets “eksklusive” aspekter – det “karakteristisk religiøse” om man vil si det med litt essensialistiske termer. Teoretisk sett kan det som definerer (avgrenser) religion være et tilfeldig biprodukt (guder/agenter/mcia) av aspekter som religion deler med andre kulturelle fenomener – som teoretisk sett kan ha funksjonalitiske forklaringer (commitment signaling, helse osv.). Det som religion for de fleste dreier seg om (kan for eksempel være vaffelsteking, kaffekoking, basar, sang, dans osv.) og det som er årsakene til religion (commitment signaling, behov for beskyttelse etc.) er dermed ikke nødvendigvis det som avgrenser religion mot andre kulturelle fenomener – og dermed gjør religion til religion. Dermed kan man ikke (om man vil) si at religionens “essens” er det samme som religioners eksklusive eller karakteristiske domener. Eller? Er jeg på kant med lærebøkene nå?

Når det kommer til å finne ut om fotball er religion, så må man vite hva religion er. Det finnes overordnet sett tre tilnærmingsmåter for å avgrense religion mot andre aspekter av tilværelsen på.

1. funksjonalistiske definisjoner av religion
2. substansielle definisjoner av religion
3. en kombinasjon av substansielle og funksjonelle.

De substansielle definisjonene av religion konsentrerer seg naturlig nok om hva religion er; hva er de karakteristiske trekkene ved religion (guder, ritualer, myter, tro på liv etter døden etc.). De funksjonelle derimot, konsentrerer seg om hva religion (ubevisst) gjør for de religiøse sosialt eller psykologisk; hvilke behov dekkes gjennom ritualer, guder og myter? Begge disse typene kan inneholde ett, eller flere elementer. Kombinasjonen er selvsagt når man innlemmer både funksjonalistiske og substansielleelementer i definisjonen. Disse må nødvendigvis inneholde mer enn ett element. I tillegg kan alle disse definisjonstypene være enten monotetiske eller polytetiske. Monotetiske definisjoner krever tilstedeværelse av alle listede elementene for at noe skal kalles religion (elementene blir nødvendige), mens polytetiske definisjoner lister et sett av flere elementer hvor det er tilstrekkelig å ha noen av disse, men ikke nødvendig å ha alle eller bestemte. Se bloggpostene: Religion som adapsjon eller evolusjonært biprodukt? Del 1: Finnes religion? og Om prototyper: Benson Saler, familielikhet, prototype-teori og exemplar approach for en grundigere diskusjon om religionsdefinisjoner.

Fotball som religion (i lys av en foreliggende definisjon)

For å se på om fotball er religion er det nærliggende å se til en av de mest kjente religionsdefinisjonene. Nemlig den til Clifford Geertz hvor han sier religion er:

(1) a system of symbols which acts to (2) establish powerful, pervasive, and long-lasting moods and motivations in men by (3) formulating conceptions of a general order of existence and (4) clothing these conceptions with such an aura of factuality that (5) the moods and motivations seem uniquely realistic. (Fra artikkelen Religion as a Cultural System  i Anthropological Approaches to the Study of Religion, 1966).

Som man ser så inneholder denne både substansielle (1, 3, 4) og funksjonelle elementer (2, 5), men den er i hovedsak funksjonalistisk da de subtansielle elementene er forankret i det funksjonelle mål.Måler man fotball opp mot denne definisjonen av religion, så er det liten tvil om at fotball (eller ) tilfredsstiller kravene til å være religion.

1. Fotball er et system av symboler.
2. Fotball skaper definitivt sterke, gjennomtrengene og standhaftige (sinns)stemninger og motivasjoner hos mennesker.
3. Så lenge begrepet “general order of existence” fremstår så fluffy som det gjør kan man ikke nekte for at enkelte fotballmiljø skaper/forsterker disse motivasjonene i relasjon til “a general order of existence”. Nå definerer Geertz “general order of existence” litt nærmere, og hevder at noen kan godt ha et religiøst forhold til golf, men ikke kun på bakgrunn av et lidenskapelig eller manisk forhold til golf (da kan man strengt tatt benytte begrepet lidenskap for å betegne dette). For at noen skal ha et religiøst forhold til golf, eller i vårt tilfelle fotball, hevder han at golf (fotball) også må sees på som symboler for en slags transcendent sannhet (se side 12-13). Det er en presisering, men ikke en voldsom presis en. Fotball tilfredsstiller fortsatt dette, spør du meg. Mange konstruerer sin tilværelse omkring klubben i sitt hjerte, og ser sin plass i tilværelsen som én del av den klubbens kamp for tilværelsen, seier eller kamp for å grisedenge naboklubben. Dette har implikasjoner for ens forhold til det trancendente, hvertfall ubevisst. Svært mange av de store oppgjørene innen fotballen knyttes også opp til religiøse og politiske skillelinjer i byer og land. Geertz knytter også sin forståelse av “a general order of existence” mer kostavelig til “orden – at religion må skape orden i en kaotisk tilværelse. Dette trenger ikke være bevisst, men fotball har definitivt den evnen.
4. Klarer fotball å kle sitt budskap inn i et så stort nett at…
5. disse motivasjonene som skapes virker realistiske? Ja, det gjør de definitivt.

Jeg er kanskje ikke helt på trygg grunn, men det er hvertfall overflatisk grunn til å se på fotball som religion når man tar utgangspunkt i Geertz’ definisjon. Dette er ikke nok til å overbevise meg. Dette viser for min del at definisjonen er for lite ekskluderende. Definisjonen til Geertz har det klassiske problemet til funksjonalistiske definisjoner; den inkluderer for mye og mangler kriterier som kan skille ut hva som er særegent for religion: hva er det religion har og gjør som ikke andre kulturelle fenomen har og gjør? Geertz definisjon gir kanskje et godt bilde av religion slik religion fremstår, men den kan egentlig ikke avgrense religion mot andre fenomener. Ateisme, som skal være motsatsen til religion, ville også bli inkludert i Geertz’ definisjon – og andre funksjonalistiske definisjoner.

Sammenligningen med Clifford Geertz er gjort med tanke på at den åpner opp for at fotball kan defineres som religion. Andre definisjoner vil i langt større grad klargjøre at fotball ikke er religion. Deriblant den substansielle, monotetiske minimumsdefinisjoner som “belief in spiritual beings” (Edward Burnett Tylor) eller Melford Spiros “an institution consisting of culturally patterned interaction with culturally postulated superhuman beings” (som jeg har mye til overs for). Om fotball er religion er altså først og fremst et spørsmål om hvordan man definerer religion (og fotball). Spør du meg er det altså interessant å sammenligne fotball og religion, men det er noe galt med religionsdefinisjonen man benytter hvis sammenligningen fører til at man setter likhetstegn mellom fotball og religion.

Morsom video, men også fascinerende at Scientologikirken reklamerer på visningssiden.