Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto. Følelsene og atferden fra menneskets fortid i smågrupper og stammer bør derfor i størst mulig grad overføres til dagens millionsamfunn. All ervervet kunnskap om menneskets sanne evolverte natur må med, for å starte en dialog omkring hvordan vi kan organisere bærekraftige samfunn. I denne diskusjonen må både sosiologer, sosialantropologer, psykologer og biologer delta. Basisen må imidlertid være kunnskap, ikke meninger eller ønsker. Løsningen ligger i fellesskapet – menneskets største suksesstrategi

Evolusjonær ventrepolitikk? Forfatterne (Terje Bongard m.fl.) lefler nok (etter anmeldelsene av deres bok å dømme) litt vel mye med venstresiden, men peker i kronikken (og tilsynelatende i boken – den er i bestilling nå…) på noen årsaker til hvorfor det er viktig å etablere velfungerende nærmiljø. Ikke for å ha økt kontroll, men for å øke ansvarsfølelsen, og se rekkevidden av sine egne handlinger og valg. Dette med økt kontroll i småinngrupper er nok det som trigger venstresiden, som tilsynelatende er skribentenes ståsted:

For de på venstresida som mener biologi er farlig, burde det også være et poeng at boka er skrevet fra et tydelig ståsted til venstre. Bongard og Røskaft mener nemlig det er på høy tid at den norske venstresida tar biologien på alvor, noe en rekke tidligere politiske forsøk ikke har gjort (Dette i følge Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen, Atekst) .

Anmeldelsene av boken deres vektlegger dette med kontroll;

Sosial kontroll, som vi helst kjenner i form av negative former som janteloven og bygdedyret, har også en positiv, demokratisk funksjon. Den hindrer fremmelige enkeltpersoner å ta seg til rette på andres bekostning. Men for at den skal virke på en hensiktsmessig måte, og ikke utnyttes til for eksempel heksejakt, kreves det åpenhet og kunnskap (Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen)

Her sies det implisitt at sosial kontroll har sine positive sider, og også i kronikken til Bongard er dette med kontroll fremtredende:

Det er mulig å bruke inngruppefølelsene som demokratisk kontroll. En politikk for bærekraftige samfunn over årtusener må bygge på kunnskap om at vi er formet for å fungere i nære relasjoner i små grupper, og at våre evolverte følelser for lojalitet, solidaritet, ansvar for nærområdet og felles framtid ikke fungerer i dagens samfunn hvor det er millioner av deltagere.

For meg derimot er dette interessant fordi at med mindre “inngrupper” reduseres behovet for reguleringer og formell kontroll.Det er to forskjellige utgangspunkter. Vassnes vektlegger “sosial kontroll” sett fra samfunnets side: individene bør kontrolleres og dirigeres i riktig retning. Bongard vektlegger også det med “å bruke inngruppefølelsen” som “demokratisk kontroll”. Det er en klar retning på begge disse sitatene. For meg derimot er det mer interessant å se det fra individets ståsted, slik Bongard gjør det i sitatet øverst. Jeg repeterer:

Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto.

Man øker altså individets eget ønske om å gjøre noe bra – for meg minsker da behovet fra samfunnet med å kontrollere det. Det er ingen grunn til at poengene som presenteres i kronikken skulle lede til en sosialistisk politikk. Tvert imot. Det venstresidens politikk ikke tar hensyn til er nettopp menneskets natur – menneskets motiver. Vesntresidens politikk er relativt antidemokratisk i sin natur, når den forsøker å bortregulere den individuelle friheten, påvirkningsevnen og ansvarsfølelsen. Når da forfatterne er så opptatt av følelser og motiver, burde det være klart at man ikke må frata individene ett av hovedmotivene for å delta og å vise ansvarlighet; nemlig muligheten til å delta og vise ansvarlighet. Jeg har aldri vært den som har skreket høyest om menneskets potensial, men konklusjonen min er uansett at en sosialistisk politikk ikke er fruktbar sett i lys av for eksempel evolusjonspsykologi. Dette har jeg diskutert mer utdypende i posten Liberal? Jeg? som stammer fra like etter min innmeldelse i Venstre. Og for å være så freidig å sitere meg selv:

Skal vi tro (eventuelt parafrasere) Frans de Waal, og for eksempel boken Our Inner Ape, så er mennesket et resultat og en miks av Bonoboer og Sjimpanser. Én menneskelignende primat som har sex for å løse maktproblemer og én menneskelignende primat som bruker makt og skaper problemer for å få sex… På denne finurlige blandingen skal vi altså liksom gå rundt å ta frie, men veloverveide, valg. Jada.

Jeg tror altså ikke mennesket tar så veloverveide beslutninger, jeg tror evnen til å ta veloverveide beslutninger er begrenset, og jeg tror den totale frihet til å ta veloverveide beslutninger kan være med å skape solide doser angst – eller i seg selv skape et behov for mer rigide styresett. Slik sett sympatiserer jeg jo med Sosialistisk venstreparti som tar konsekvensen av at mennesket ikke vet sitt eget beste og fører en politikk som er ment til å bortregulere friheten og tvinger de til å ta “riktige” og samfunnsnyttige valg.

Men jeg mener absolutt ikke at SVs politikk er i nærheten av å ha løsningene. En lang forklaring er mulig, men også en kort en til meg å være; politikere er også mennesker! Ergo er det ikke for smart å la en liten delvis og stadig mer selvoppnevnt “elite” av disse besitte alle makt til å regulere andre enkeltindivider (vi vet jo hvordan det har gått tidligere).

Derimot er Venstres politikk fortreffelig da den vektlegger frihet og ansvar. Og for å sitere meg selv igjen her:

Denne ansvarliggjøringen kan selvsagt oppnås gjennom Venstres politikk, spesielt på områder som lokaldemokrati, frivillighet, nærmiljø og sivilsamfunnet. Spesielt mener jeg at tiltak rett mot mer lokaldemokrati vil kunne føre til at man tydeligere og raskere får se konsekvensene av sitt valg. På et lokaldemokratisk plan er det også lettere å holde oversikt over sakskomplekset, og dermed større mulighet til å sette seg tilstrekkelig inn i de sakene en ønsker å ta stilling til. Dette vil ha positive effekter på engasjementet også i forhold til det nasjonale og internasjonale plan. Frivilligheten, nærmiljøet og sivilsamfunnet er også utrolig viktige brikker for a) å skape ansvarlige individer og b) faste, sikre/trygge og gode holdepunkter i tilværelsen. Og vi trenger begge deler for at et liberalt samfunn skal fungere.

Ellers/aktuelt:

Terje Bongard, en norsk humanbiolog og forsker ved NINA, er nå ute med boken Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon. Som del av å skape oppmerksomhet rundt dette har de skrevet denne kronikken i Dagbladet. Se anmeldelse av boken på adrssa.no. Den er også anmeldt/kommentert av vitenskapsjournalist (og fast skribent i Klassekampen) Bjørn Vassnes i Klassekampen, mannen som blant annet har skrevet om religion og evoulusjon i Sjelens sult, noe jeg selvsagt måtte kommentere i bloggposten “Fra nevroteologer til nyateister: En kritisk diskusjon av boken Sjelens sult“. Anmeldelsen kan leses via Atekst (ret-web01.int.retriever.no):