Løsningen ligger i fellesskapet

Les hele kronikken via ret-web01.int.retriever.no (Atekst)

Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto. Følelsene og atferden fra menneskets fortid i smågrupper og stammer bør derfor i størst mulig grad overføres til dagens millionsamfunn. All ervervet kunnskap om menneskets sanne evolverte natur må med, for å starte en dialog omkring hvordan vi kan organisere bærekraftige samfunn. I denne diskusjonen må både sosiologer, sosialantropologer, psykologer og biologer delta. Basisen må imidlertid være kunnskap, ikke meninger eller ønsker. Løsningen ligger i fellesskapet – menneskets største suksesstrategi

Evolusjonær ventrepolitikk? Forfatterne (Terje Bongard m.fl.) lefler nok (etter anmeldelsene av deres bok å dømme) litt vel mye med venstresiden, men peker i kronikken (og tilsynelatende i boken – den er i bestilling nå…) på noen årsaker til hvorfor det er viktig å etablere velfungerende nærmiljø. Ikke for å ha økt kontroll, men for å øke ansvarsfølelsen, og se rekkevidden av sine egne handlinger og valg. Dette med økt kontroll i småinngrupper er nok det som trigger venstresiden, som tilsynelatende er skribentenes ståsted:

For de på venstresida som mener biologi er farlig, burde det også være et poeng at boka er skrevet fra et tydelig ståsted til venstre. Bongard og Røskaft mener nemlig det er på høy tid at den norske venstresida tar biologien på alvor, noe en rekke tidligere politiske forsøk ikke har gjort (Dette i følge Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen, Atekst) .

Anmeldelsene av boken deres vektlegger dette med kontroll;

Sosial kontroll, som vi helst kjenner i form av negative former som janteloven og bygdedyret, har også en positiv, demokratisk funksjon. Den hindrer fremmelige enkeltpersoner å ta seg til rette på andres bekostning. Men for at den skal virke på en hensiktsmessig måte, og ikke utnyttes til for eksempel heksejakt, kreves det åpenhet og kunnskap (Bjørn Vassnes anmeldelse av forfatternes bok i Klassekampen)

Her sies det implisitt at sosial kontroll har sine positive sider, og også i kronikken til Bongard er dette med kontroll fremtredende:

Det er mulig å bruke inngruppefølelsene som demokratisk kontroll. En politikk for bærekraftige samfunn over årtusener må bygge på kunnskap om at vi er formet for å fungere i nære relasjoner i små grupper, og at våre evolverte følelser for lojalitet, solidaritet, ansvar for nærområdet og felles framtid ikke fungerer i dagens samfunn hvor det er millioner av deltagere.

For meg derimot er dette interessant fordi at med mindre “inngrupper” reduseres behovet for reguleringer og formell kontroll.Det er to forskjellige utgangspunkter. Vassnes vektlegger “sosial kontroll” sett fra samfunnets side: individene bør kontrolleres og dirigeres i riktig retning. Bongard vektlegger også det med “å bruke inngruppefølelsen” som “demokratisk kontroll”. Det er en klar retning på begge disse sitatene. For meg derimot er det mer interessant å se det fra individets ståsted, slik Bongard gjør det i sitatet øverst. Jeg repeterer:

Ved å bryte ned ansvarsområder samt eierforhold i mindre enheter, kan vi spille på våre medfødte inngruppefølelser på en konstruktiv måte. Disse inngruppefølelsene ligger i oss, klare til mer bruk! Samhørighet, raushet og fellesskapsfølelser øker jo mindre inngruppa er, og korrupsjon og egoisme minker ditto.

Man øker altså individets eget ønske om å gjøre noe bra – for meg minsker da behovet fra samfunnet med å kontrollere det. Det er ingen grunn til at poengene som presenteres i kronikken skulle lede til en sosialistisk politikk. Tvert imot. Det venstresidens politikk ikke tar hensyn til er nettopp menneskets natur – menneskets motiver. Vesntresidens politikk er relativt antidemokratisk i sin natur, når den forsøker å bortregulere den individuelle friheten, påvirkningsevnen og ansvarsfølelsen. Når da forfatterne er så opptatt av følelser og motiver, burde det være klart at man ikke må frata individene ett av hovedmotivene for å delta og å vise ansvarlighet; nemlig muligheten til å delta og vise ansvarlighet. Jeg har aldri vært den som har skreket høyest om menneskets potensial, men konklusjonen min er uansett at en sosialistisk politikk ikke er fruktbar sett i lys av for eksempel evolusjonspsykologi. Dette har jeg diskutert mer utdypende i posten Liberal? Jeg? som stammer fra like etter min innmeldelse i Venstre. Og for å være så freidig å sitere meg selv:

Skal vi tro (eventuelt parafrasere) Frans de Waal, og for eksempel boken Our Inner Ape, så er mennesket et resultat og en miks av Bonoboer og Sjimpanser. Én menneskelignende primat som har sex for å løse maktproblemer og én menneskelignende primat som bruker makt og skaper problemer for å få sex… På denne finurlige blandingen skal vi altså liksom gå rundt å ta frie, men veloverveide, valg. Jada.

Jeg tror altså ikke mennesket tar så veloverveide beslutninger, jeg tror evnen til å ta veloverveide beslutninger er begrenset, og jeg tror den totale frihet til å ta veloverveide beslutninger kan være med å skape solide doser angst – eller i seg selv skape et behov for mer rigide styresett. Slik sett sympatiserer jeg jo med Sosialistisk venstreparti som tar konsekvensen av at mennesket ikke vet sitt eget beste og fører en politikk som er ment til å bortregulere friheten og tvinger de til å ta “riktige” og samfunnsnyttige valg.

Men jeg mener absolutt ikke at SVs politikk er i nærheten av å ha løsningene. En lang forklaring er mulig, men også en kort en til meg å være; politikere er også mennesker! Ergo er det ikke for smart å la en liten delvis og stadig mer selvoppnevnt “elite” av disse besitte alle makt til å regulere andre enkeltindivider (vi vet jo hvordan det har gått tidligere).

Derimot er Venstres politikk fortreffelig da den vektlegger frihet og ansvar. Og for å sitere meg selv igjen her:

Denne ansvarliggjøringen kan selvsagt oppnås gjennom Venstres politikk, spesielt på områder som lokaldemokrati, frivillighet, nærmiljø og sivilsamfunnet. Spesielt mener jeg at tiltak rett mot mer lokaldemokrati vil kunne føre til at man tydeligere og raskere får se konsekvensene av sitt valg. På et lokaldemokratisk plan er det også lettere å holde oversikt over sakskomplekset, og dermed større mulighet til å sette seg tilstrekkelig inn i de sakene en ønsker å ta stilling til. Dette vil ha positive effekter på engasjementet også i forhold til det nasjonale og internasjonale plan. Frivilligheten, nærmiljøet og sivilsamfunnet er også utrolig viktige brikker for a) å skape ansvarlige individer og b) faste, sikre/trygge og gode holdepunkter i tilværelsen. Og vi trenger begge deler for at et liberalt samfunn skal fungere.

Ellers/aktuelt:

Terje Bongard, en norsk humanbiolog og forsker ved NINA, er nå ute med boken Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon. Som del av å skape oppmerksomhet rundt dette har de skrevet denne kronikken i Dagbladet. Se anmeldelse av boken på adrssa.no. Den er også anmeldt/kommentert av vitenskapsjournalist (og fast skribent i Klassekampen) Bjørn Vassnes i Klassekampen, mannen som blant annet har skrevet om religion og evoulusjon i Sjelens sult, noe jeg selvsagt måtte kommentere i bloggposten “Fra nevroteologer til nyateister: En kritisk diskusjon av boken Sjelens sult“. Anmeldelsen kan leses via Atekst (ret-web01.int.retriever.no):

Fra nevroteologer til nyateister: En kritisk diskusjon av boken Sjelens sult

Det har de siste 20 årene vært en økende interesse for teoretisering omkring religion, både i og utenfor akademia. Religionssosiologen Rodney Stark (Stark and Bainbridge 1987; Stark and Finke 2000) ledet an med sin Rational choice-tilnærming. Den kognitive religionsvitenskapen, med blant andre E. Thomas Lawson, Robert N. McCauley (Lawson and McCauley 1990) og Stewart Guthrie (Guthrie 1980, 1993) var også tidlig ute. Dette ble fulgt opp av en rekke andre teorier utover 1990- og 2000-tallet, og ikke minst en rekke historiske- (Kunin 2003; Strenski 2006; Pals 1996, 2006) og teoretiske gjennomganger (Saler 2000; Jensen 2003; Jensen and Rothstein 2000; Antes, Geertz, and Warne 2004; Segal 2006; McCutcheon 1999; Hinnels 2005; Braun and McCutcheon 2000; Flood 1999; Platvoet and Molendijk 1999; Swatos 1992) preget debatten.

Inspirert blant annet av forskere fra den kognitive religionsvitenskapen (Barrett 2004; Boyer 1994, 2001; Atran 2002), og sannsynligvis den økte interessen for religion utenfor akademia, fanget også religionsteorier interessen til forskere utenfor religionsvitenskapen som biolog Richard Dawkins (Dawkins 2006), filosof Daniel Dennett (Dennett 2006) og flere andre religionskritiske nyateister. Den økte interessen for religionsteori har siden ledet til blant annet boken Contemporary Theories of Religion. A critical Companion (Stausberg 2009) hvor 17 teorier fra de siste 20 årene har fått en kritisk gjennomgang.

For første gang er også et bredere spekter religionsforskning og religionsteoretisk arbeid presentert på norsk: I boken Sjelens sult. Jeg vil i det følgende ha en gjennomgang av denne boken, den omtalte forskningen og de presenterte teoriene. Continue reading

Emosjoner og følelser (blant annet i Sjelens sult)

I forrige post anmeldte jeg Bjørn Vassnes’ Sjelens sult og hang meg opp i en del detaljer. En detalj jeg hang meg voldsomt opp i, og som vel irriterte meg, var dette med emosjoner og følelser. Syns kanskje ikke en anmeldelse av Sjelens sult nødvendigvis kunne ha med en langtekkelig debatt om emosjoner og følelser, men jeg tenkte at jeg nå kanskje kan få ut litt frustrasjon. I Sjelens sult konstaterer Vassnes at: ”Det de fleste forskere nå kan enes om, er at emosjoner er noe mer enn følelser” (Vassnes 2009: 99). Dette påpekte jeg i forrige post at jeg mener er feil. Følelser er mer enn emosjoner da følelsene inneholder en opplevelseskomponent knyttet til emosjonene (se for eksempel LeDoux 1998: 267-269 og 302, Damasio 2001: 150-170, Damasio 2004: 29-37). En liten utbrodering av hvorfor jeg mener det er feil følger: Continue reading

Anmeldelse av Sjelens sult, en bok om religion av Bjørn Vassnes

Jeg har en stund gnuret på en anmeldelse av Sjelens sult nå. Underveis i en overraskende interessant cupfinale, før og etter en toppkamp i England og mellom en del Wii-fit-slag tok anmeldelsen form. Endelig begynner det å nærme seg slutten. Håper jeg. Planen er å sende dette inn til et tidsskrift, sannsynligvis DIN, som en “Review article”. Før jeg sender inn tar jeg gjerne i mot kommentarer. Dette kan gjøres her i bloggen eller via GoogleDocs. Continue reading

Daniel Dennetts gjesteforelesning

Gjesteforelesningen med Daniel Dennett ble en suksess. Vi kom tidsnok til å få gode plasser, og slapp dermed å stå i trappen i denne pitte lille forelesningssalen på Studentsenteret. For det ble smekkfullt. Det vil si, det satt ikke folk på bakken rundt bena på Dennett, men utover det var det ikke mye ledig plass eller luft. I salen var det mange kjente ansikter, de fleste fra Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet. Dennett har tydeligvis bred appell for jeg spottet alt fra informatikere, til molekylærbiologer og fiskeribiologer. Humanister var det verre å få øye på. Litt synd. Continue reading

Daniel Dennett og evolusjonen av hvorfor

I dag er det klart for gjesteforelesning med Daniel Dennett i Egget på Studentsenteret på Universitetet i Bergen. Det er Institutt for biologi som har invitert Dennett i forbindelse med Darwinåret i Bergen. Se beskrivelse av gjesteforelesningen her. Skal vi tro “møteleder” og forskningsjournalist Bjørn Vassnes er Dennett: “kanskje den mest leste nålevende filosofen i verden”. Dette skriver han i dagens kronikk i Bergens Tidende. Også Morgenbladet har en sak om Daniel Dennet, og i følge Morgenbladet har Richard Dawkins kalt Dennett sin “intellektuelle storebror”. I både BT og Morgenbladet er det fokus å Dennetts ønske om å bygge bro mellom “to kulturer”, naturvitenskapen og humaniora.

På gjesteforelesningen skal han snakke om “Evolusjonen av hvorfor”, og om evolusjon og religion. Spennende nok for meg. Med oppslag i både BT og Morgenbladet kan det bli trangt om plassen i det knøttlille “Egget” på Studentsenteret, så jeg satser på å være tidlig ute.

Daniel Dennett, Thomas Tweed, klatring på verdensrankingen og annet fra Universitetet i Bergen

Klatring på rankingen

Universitetet i Bergen er på vei mot verdenseliten. Dette kunne bt.no, med en ekstremt blid rektor Sigmund Grønmo i fokus, og andre medier meddele oss da britiske The Times / The Times Higher Education kunngjorde sin årlige rangering av verdens universiteter. Universitetet i Bergen havnet på 144. plass, et kraftig byks oppover etter fjorårets 227. plass.  Også Universitetet i Oslo klarte nesten å komme seg inn på topp-100, men endte på en 101. plass. Dette var et sprang på 76 plasser fra fjorårets 177. plass. Dermed er UiO fortsatt nummer1-universitetet i Norge, med UiB på andre og NTNU på tredje. De hoppet 56 plasser opp til en 270. plass på årets ranking. Universitetet i Bergen utmerker seg spesielt innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Det samfunnsvitenskapelige fakultet endte på en 107. plass og Det humanistiske fakultet på plass 116. Continue reading

Biologi forklarer ikke alt, men humaniora forklarer ingenting (?)

Hvor kommer Darwinismen til hjelp for den som vil studere den tyrkiske innflytelsen på europeisk militærmusikk på 1700 tallet, Schönbergs utvikling av tolvtoneteknikken eller Madonnas stadige og fullstendige stilskifter?

Shit, den må svi Darwin. Her har du viet livet ditt til å knekke koden om The Descent of Man og The Origin of Species, mens du egentlig kunne ha studert tyrkisk innflytelse på europeisk militærmusikk på 1700-tallet. Snakk om å drite seg ut!

Innen humaniora er det en enorm skepsis mot alle former for reduksjonisme og i særdeleshet mot evolusjonsteori, kognitiv psykologi og nevrovitenskap. Denne skepsisen mener jeg burde opphøre. Hvis man velger å se bort fra at det innenfor kognitiv-, nevrovitenskapelig- og evolusjonsteoretisk forskning er en stor mengde nyskapende og nyttig forskning, samt uutløst potensiale, så burde humaniora uansett beherske slik forskning for å kunne kritisere den, fokusere den, målrette den og definere dets interesseområde. Tar humaniora selv grep om denne forskningen slipper de at andre definerer hva som er interessant og forsker på dette – mens man selv må innta en forsvarsposisjon og forsvare seg mot noe man ikke forstår fra et litt indignert vitenskapsteoretisk ståsted.

Det er jo ekstremt enkelt, som sitatet over illustrerer, å definere et konkret og snevert interesseområde som man påstår at Darwinismen ikke hjelper til å forklare. Som etablerte forskere innenfor et hegemonisk forskningsfelt er det selvsagt opp til enhver å definere hva de selv syns er interessant. Dette gjør at hvis Darwinismen kan hjelpe en musikolog å fortelle når og hvorfor musikk oppstod en gang i tiden, hvilken funksjon musikk har i hverdagen eller hva musikk betyr i menneskets hverdag, så kan musikologen sitte seg på sin høye hest og si at “vi ikke interesserer oss for denslags – vi er interessert i musikken selv”. Dermed overlates forståelsen av musikken som et psykologisk fenomen til psykologene alene. De kan egenhendig definere hva som er interessant for dem. Dette kan medføre at musikkviteren settes på sidelinjen i den offentlige eller akademiske diskurs angående musikkens opphav og funksjon. Er det bra? Vil man forske på musikalske enkeltstående fenomener, eller vil man binde dette opp til et større teoretisk felt? Continue reading

Sjelens sult

Har mottatt Bjørn Vassnes’ bok Sjelens Sult. Bokomslaget lover at dette er: BOKA OM RELIGION ALLE BØR LESE. Den sier videre at:

Strid om hijab, blasfemi, engleskole, Snåsamannen, fatwa og selvmordsbombere har vist at religion setter sinnene i kok kanskje mer enn noen gang. Og problemet er at vi har misforstått hva religion egentlig er, og hvorfor den har slik makt over menneskesinnet, påstår Bjørn Vassnes, kjent og kontroversiell vitenskapsjournalist, i boken Sjelens Sult. Både de troende og ateistene har tatt feil, hevder han. Religion er verken Guds gave til oss, eller en gigantisk misforståelse. Religion er rett og slett en konsekvens av det å være menneske – med den psyken og den hjernen naturen har gitt oss. For første gang blir den nyeste forskningen om religion innenfor psykologi, hjerneforskning, antropologi og filosofi satt sammen til et spennende og overraskende helhetsbilde av hva religion egentlig er, og hvorfor det er så vanskelig å klare seg uten. Boken inneholder helt nødvendig kunnskap dersom vi skal leve med de utfordringene religionen gir. En bok for både ateister, troende og tvilere!

For første gang blir den nyeste forskningen om religion innenfor psykologi, hjerneforskning, antropologi og filosofi satt sammen til et spennende og overraskende helhetsbilde av hva religion egentlig er, og hvorfor det er så vanskelig å klare seg uten“. Dette er interessant. Og dette er mitt spesialfelt – ved siden av det å kjøre sekkehjul med for mye last. Selvsagt kastet meg over boken og skal komme tilbake med en fyldigere gjennomgang av boken.

Det første som slår meg er en god fortellerstemme. Det andre er at det er lite henvisninger og en tynn litteraturliste. Det sistnevnte er litt skuffende da det er en sinnsykt stor mengde litteratur innefor feltet som ikke er referert til – og dermed sannsynligvis ikke inkludert i helhetsbildet han skal skape. Dette er kanskje pretensiøst, men jeg mener at en bok som dette bør ha en fyldig litteraturliste og gode henvisninger.

Årsaken er at en bok som tar på seg oppdraget som Vassnes har tatt på seg nødvendigvis ikke kan gå i dybden på hvert aspekt. Det er jo nødvendig og prisverdig med slike bøker, men uten henvisninger kan ikke interesserte lesere følge opp de forskjellige aspektene som vekker størst interesse. Det er også vanskelig å følge opp de argumentene og den forskningen man eventuelt ønsker å dobbelsjekke.

Uansett: Gleder meg til å gå gjennom boken og fornøyd med at dette endelig er presentert på norsk.

Kreasjonisme og Intelligent Design

Det burde jeg forutsett. Kreasjonistene ja. Der har du de igjen!

Jeg forventet reaksjoner på vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes’ kronikk den 22/7 og immunolog Elling Ulvestads respons i Bergens Tidende 27/7. Selv kommenterte jeg disse i en tidligere post om ateisme, evolusjon, nevroteologi og religion. Vassnes påstår i sin kronikk at mennesket er evolusjonært betinget til å tro på gud. Ulvestad mener at Vassnes dermed påstår at gud ikke finnes, og poengterer at Vassnes ikke kan trekke denne konklusjonen (noe det egentlig er Ulvestad som gjør). Nok om det, eller se forrige post om temaet.

Jeg som trodde det var ateistenes tur til å reagere! Jeg forventet en litt småsint nyateist, eller vitenskapsmann, som skulle reagere på Ulvestads innlegg. For Ulvestad har en del merkelige utsagn som:

Dersom vi kombinerer dette synspunktet [at mennesker er født med gudsinnstinkt] med de religiøse skapelsesberetningene, kan den religiøse med god grunn hevde overfor vitenskapen at data fra Bibelen viser, med sikkerhet, at mennesker fikk innprentet gudstroinnstinktet av gud. “For hvor skulle det ellers komme fra?” kan han spørre. Og Vassnes og vitenskapen blir svar skyldige. For vitenskapen har ingen observasjoner som underbygger opphavet, mens Bibelen derimot er full av slike observasjoner. Bare tenk på syndefallet eller overleveringen av lover på steintavlen til Moses. (min anm)

Jeg sitter igjen med et uavklart spørsmål. Mener Ulvestad dette, eller mener han at  Bibelen og kristne mener dette? Uansett så anfører han en argumentasjon som jeg trodde nyateistene kom til å respondere på, men kanskje de har sommerferie – eller kanskje de også var litt i villrede om hva Ulvestad egentlig mente å si.  Continue reading