Fra nevroteologer til nyateister: En kritisk diskusjon av boken Sjelens sult

Det har de siste 20 årene vært en økende interesse for teoretisering omkring religion, både i og utenfor akademia. Religionssosiologen Rodney Stark (Stark and Bainbridge 1987; Stark and Finke 2000) ledet an med sin Rational choice-tilnærming. Den kognitive religionsvitenskapen, med blant andre E. Thomas Lawson, Robert N. McCauley (Lawson and McCauley 1990) og Stewart Guthrie (Guthrie 1980, 1993) var også tidlig ute. Dette ble fulgt opp av en rekke andre teorier utover 1990- og 2000-tallet, og ikke minst en rekke historiske- (Kunin 2003; Strenski 2006; Pals 1996, 2006) og teoretiske gjennomganger (Saler 2000; Jensen 2003; Jensen and Rothstein 2000; Antes, Geertz, and Warne 2004; Segal 2006; McCutcheon 1999; Hinnels 2005; Braun and McCutcheon 2000; Flood 1999; Platvoet and Molendijk 1999; Swatos 1992) preget debatten.

Inspirert blant annet av forskere fra den kognitive religionsvitenskapen (Barrett 2004; Boyer 1994, 2001; Atran 2002), og sannsynligvis den økte interessen for religion utenfor akademia, fanget også religionsteorier interessen til forskere utenfor religionsvitenskapen som biolog Richard Dawkins (Dawkins 2006), filosof Daniel Dennett (Dennett 2006) og flere andre religionskritiske nyateister. Den økte interessen for religionsteori har siden ledet til blant annet boken Contemporary Theories of Religion. A critical Companion (Stausberg 2009) hvor 17 teorier fra de siste 20 årene har fått en kritisk gjennomgang.

For første gang er også et bredere spekter religionsforskning og religionsteoretisk arbeid presentert på norsk: I boken Sjelens sult. Jeg vil i det følgende ha en gjennomgang av denne boken, den omtalte forskningen og de presenterte teoriene. Continue reading

Anmeldelse av Sjelens sult, en bok om religion av Bjørn Vassnes

Jeg har en stund gnuret på en anmeldelse av Sjelens sult nå. Underveis i en overraskende interessant cupfinale, før og etter en toppkamp i England og mellom en del Wii-fit-slag tok anmeldelsen form. Endelig begynner det å nærme seg slutten. Håper jeg. Planen er å sende dette inn til et tidsskrift, sannsynligvis DIN, som en “Review article”. Før jeg sender inn tar jeg gjerne i mot kommentarer. Dette kan gjøres her i bloggen eller via GoogleDocs. Continue reading

Daniel Dennetts gjesteforelesning

Gjesteforelesningen med Daniel Dennett ble en suksess. Vi kom tidsnok til å få gode plasser, og slapp dermed å stå i trappen i denne pitte lille forelesningssalen på Studentsenteret. For det ble smekkfullt. Det vil si, det satt ikke folk på bakken rundt bena på Dennett, men utover det var det ikke mye ledig plass eller luft. I salen var det mange kjente ansikter, de fleste fra Det matematisk- naturvitenskapelige fakultet. Dennett har tydeligvis bred appell for jeg spottet alt fra informatikere, til molekylærbiologer og fiskeribiologer. Humanister var det verre å få øye på. Litt synd. Continue reading

Daniel Dennett og evolusjonen av hvorfor

I dag er det klart for gjesteforelesning med Daniel Dennett i Egget på Studentsenteret på Universitetet i Bergen. Det er Institutt for biologi som har invitert Dennett i forbindelse med Darwinåret i Bergen. Se beskrivelse av gjesteforelesningen her. Skal vi tro “møteleder” og forskningsjournalist Bjørn Vassnes er Dennett: “kanskje den mest leste nålevende filosofen i verden”. Dette skriver han i dagens kronikk i Bergens Tidende. Også Morgenbladet har en sak om Daniel Dennet, og i følge Morgenbladet har Richard Dawkins kalt Dennett sin “intellektuelle storebror”. I både BT og Morgenbladet er det fokus å Dennetts ønske om å bygge bro mellom “to kulturer”, naturvitenskapen og humaniora.

På gjesteforelesningen skal han snakke om “Evolusjonen av hvorfor”, og om evolusjon og religion. Spennende nok for meg. Med oppslag i både BT og Morgenbladet kan det bli trangt om plassen i det knøttlille “Egget” på Studentsenteret, så jeg satser på å være tidlig ute.

Daniel Dennett, Thomas Tweed, klatring på verdensrankingen og annet fra Universitetet i Bergen

Klatring på rankingen

Universitetet i Bergen er på vei mot verdenseliten. Dette kunne bt.no, med en ekstremt blid rektor Sigmund Grønmo i fokus, og andre medier meddele oss da britiske The Times / The Times Higher Education kunngjorde sin årlige rangering av verdens universiteter. Universitetet i Bergen havnet på 144. plass, et kraftig byks oppover etter fjorårets 227. plass.  Også Universitetet i Oslo klarte nesten å komme seg inn på topp-100, men endte på en 101. plass. Dette var et sprang på 76 plasser fra fjorårets 177. plass. Dermed er UiO fortsatt nummer1-universitetet i Norge, med UiB på andre og NTNU på tredje. De hoppet 56 plasser opp til en 270. plass på årets ranking. Universitetet i Bergen utmerker seg spesielt innenfor samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag. Det samfunnsvitenskapelige fakultet endte på en 107. plass og Det humanistiske fakultet på plass 116. Continue reading

Biologi forklarer ikke alt, men humaniora forklarer ingenting (?)

Hvor kommer Darwinismen til hjelp for den som vil studere den tyrkiske innflytelsen på europeisk militærmusikk på 1700 tallet, Schönbergs utvikling av tolvtoneteknikken eller Madonnas stadige og fullstendige stilskifter?

Shit, den må svi Darwin. Her har du viet livet ditt til å knekke koden om The Descent of Man og The Origin of Species, mens du egentlig kunne ha studert tyrkisk innflytelse på europeisk militærmusikk på 1700-tallet. Snakk om å drite seg ut!

Innen humaniora er det en enorm skepsis mot alle former for reduksjonisme og i særdeleshet mot evolusjonsteori, kognitiv psykologi og nevrovitenskap. Denne skepsisen mener jeg burde opphøre. Hvis man velger å se bort fra at det innenfor kognitiv-, nevrovitenskapelig- og evolusjonsteoretisk forskning er en stor mengde nyskapende og nyttig forskning, samt uutløst potensiale, så burde humaniora uansett beherske slik forskning for å kunne kritisere den, fokusere den, målrette den og definere dets interesseområde. Tar humaniora selv grep om denne forskningen slipper de at andre definerer hva som er interessant og forsker på dette – mens man selv må innta en forsvarsposisjon og forsvare seg mot noe man ikke forstår fra et litt indignert vitenskapsteoretisk ståsted.

Det er jo ekstremt enkelt, som sitatet over illustrerer, å definere et konkret og snevert interesseområde som man påstår at Darwinismen ikke hjelper til å forklare. Som etablerte forskere innenfor et hegemonisk forskningsfelt er det selvsagt opp til enhver å definere hva de selv syns er interessant. Dette gjør at hvis Darwinismen kan hjelpe en musikolog å fortelle når og hvorfor musikk oppstod en gang i tiden, hvilken funksjon musikk har i hverdagen eller hva musikk betyr i menneskets hverdag, så kan musikologen sitte seg på sin høye hest og si at “vi ikke interesserer oss for denslags – vi er interessert i musikken selv”. Dermed overlates forståelsen av musikken som et psykologisk fenomen til psykologene alene. De kan egenhendig definere hva som er interessant for dem. Dette kan medføre at musikkviteren settes på sidelinjen i den offentlige eller akademiske diskurs angående musikkens opphav og funksjon. Er det bra? Vil man forske på musikalske enkeltstående fenomener, eller vil man binde dette opp til et større teoretisk felt? Continue reading

Evolusjon, religion og gud i hodet

Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes har en artig kronikk i BT 22/7-09 om Darwins Gud. Sammen med det forunderlige svaret til avdelingsoverlege dr.med Elling Ulvestad, som jeg ikke helt klarer å plassere, åpnes døren til en interessant debatt. Kanskje flere. Verken kronikken eller kommentaren er tilgjengeliggjort på bt.no ennå, men du finner kommentaren i atekst.

Religion er naturlig

Vassnes skriver en kronikk som fremstår litt uten mål og mening, kanskje foruten å reklamere for boken sin, men den er både god og interessant likevel. Han presenterer ideen om at Darwin ikke har gjort gud overflødig, men at det er evolusjonen som Darwin oppdaget som har gjort gud mulig. Argumentet er egentlig veldig enkelt, og han presenterer det de første linjene. Argumentet består i at mennesker er skapt på en slik måte at de vil være religiøse uansett om det finnes en gud/guder eller ikke. Det er egentlig dette den kognitive religionsvitenskapen har putlet med siden begynnelsen på 1990-tallet (1980 hvis man regner med Stewart Guthries banebrytende artikkel jeg snakket om i denne posten). Disse forskerne har vist hvordan mennesker har en del mekanismer, tankemønstre og lignende som ved normal funksjon gjør oss tilregnelige til å være religiøse. Ja ikke bare tilregnelige – det gjør at religion er naturlig!

Debatten i gang

”Av en eller annen grunn” tenner dette Ulvestad og får han til å komme med en respons. Han gjør et lite referat og kommer med utsagnet: ”Basert på dette funnet antyder han så at gud er muliggjort gjennom menneskets evolusjon, underforstått – gud har ikke skapt mennesket, det er mennesket som har skapt gud!”. Ulvestad mener at Vassnes ikke kan konkludere med dette på bakgrunn av de data Vassnes har tilgjengelig. Det er vel sannsynligvis riktig.

Problemet er vel at Vassnes egentlig aldri foretar den konklusjonen. Han presiserer derimot at “denne forskningen avfeier på ingen måte religionen”. Det er Ulvestad som påstår at Vassnes konkluderer med dette – før Ulvestad sier at dette ikke er en holdbar konklusjon. Vassnes insinuerer i massevis, men han begir seg ikke inn på den konklusjonen.

Det er flere ting med dette som er interessant:

  • Argumentet til Vassnes i seg selv (om at religion er naturlig)
  • At argumentet stadig ”misforstås” – sannsynligvis fordi ny-ateistene bruker forskningen Vassnes referer i anti-religiøs propaganda
  • At ny-ateistene bruker dette argumentet som propaganda, og er deres ateistiske standpunkt unaturlig når religion er naturlig?
  • At argumentet også brukes til å argumentere for guds ekistens – blant annet av nevro-teologer
  • At argumentet vekker harme uansett hvilket formål det brukes til – for det gjør det alltid – og at det leder til opphetede diskusjoner Continue reading