Fotball og religion (episode 2)

Når det kommer til å finne ut om fotball er religion, så må man vite hva religion er. Det finnes overordnet sett tre tilnærmingsmåter for å avgrense religion mot andre aspekter av tilværelsen på.

  1. funksjonalistiske definisjoner av religion
  2. substansielle definisjoner av religion
  3. en kombinasjon av substansielle og funksjonelle.

De substansielle definisjonene av religion konsentrerer seg naturlig nok om hva religion er; hva er de karakteristiske trekkene ved religion (guder, ritualer, myter, tro på liv etter døden etc.). De funksjonelle derimot, konsentrerer seg om hva religion (ubevisst) gjør for de religiøse sosialt eller psykologisk; hvilke behov dekkes gjennom ritualer, guder og myter? Begge disse typene kan inneholde ett, eller flere elementer. Kombinasjonen er selvsagt når man innlemmer både funksjonalistiske og substansielleelementer i definisjonen. Disse må nødvendigvis inneholde mer enn ett element. I tillegg kan alle disse definisjonstypene være enten monotetiske eller polytetiske. Monotetiske definisjoner krever tilstedeværelse av alle listede elementene for at noe skal kalles religion (elementene blir nødvendige), mens polytetiske definisjoner lister et sett av flere elementer hvor det er tilstrekkelig å ha noen av disse, men ikke nødvendig å ha alle eller bestemte. Se bloggpostene: Religion som adapsjon eller evolusjonært biprodukt? Del 1: Finnes religion? og Om prototyper: Benson Saler, familielikhet, prototype-teori og exemplar approach for en grundigere diskusjon om religionsdefinisjoner.

Fotball som religion (i lys av en foreliggende definisjon)

For å se på om fotball er religion er det nærliggende å se til en av de mest kjente religionsdefinisjonene. Nemlig den til Clifford Geertz hvor han sier religion er:

(1) a system of symbols which acts to (2) establish powerful, pervasive, and long-lasting moods and motivations in men by (3) formulating conceptions of a general order of existence and (4) clothing these conceptions with such an aura of factuality that (5) the moods and motivations seem uniquely realistic. (Fra artikkelen Religion as a Cultural System  i Anthropological Approaches to the Study of Religion, 1966).

Som man ser så inneholder denne både substansielle (1, 3, 4) og funksjonelle elementer (2, 5), men den er i hovedsak funksjonalistisk da de subtansielle elementene er forankret i det funksjonelle mål.Måler man fotball opp mot denne definisjonen av religion, så er det liten tvil om at fotball (eller ) tilfredsstiller kravene til å være religion.

  1. Fotball er et system av symboler.
  2. Fotball skaper definitivt sterke, gjennomtrengene og standhaftige (sinns)stemninger og motivasjoner hos mennesker.
  3. Så lenge begrepet “general order of existence” fremstår så fluffy som det gjør kan man ikke nekte for at enkelte fotballmiljø skaper/forsterker disse motivasjonene i relasjon til “a general order of existence”. Nå definerer Geertz “general order of existence” litt nærmere, og hevder at noen kan godt ha et religiøst forhold til golf, men ikke kun på bakgrunn av et lidenskapelig eller manisk forhold til golf (da kan man strengt tatt benytte begrepet lidenskap for å betegne dette). For at noen skal ha et religiøst forhold til golf, eller i vårt tilfelle fotball, hevder han at golf (fotball) også må sees på som symboler for en slags transcendent sannhet (se side 12-13). Det er en presisering, men ikke en voldsom presis en. Fotball tilfredsstiller fortsatt dette, spør du meg. Mange konstruerer sin tilværelse omkring klubben i sitt hjerte, og ser sin plass i tilværelsen som én del av den klubbens kamp for tilværelsen, seier eller kamp for å grisedenge naboklubben. Dette har implikasjoner for ens forhold til det trancendente, hvertfall ubevisst. Svært mange av de store oppgjørene innen fotballen knyttes også opp til religiøse og politiske skillelinjer i byer og land. Geertz knytter også sin forståelse av “a general order of existence” mer kostavelig til “orden – at religion må skape orden i en kaotisk tilværelse. Dette trenger ikke være bevisst, men fotball har definitivt den evnen.
  4. Klarer fotball å kle sitt budskap inn i et så stort nett at…
  5. disse motivasjonene som skapes virker realistiske? Ja, det gjør de definitivt.

Jeg er kanskje ikke helt på trygg grunn, men det er hvertfall overflatisk grunn til å se på fotball som religion når man tar utgangspunkt i Geertz’ definisjon. Dette er ikke nok til å overbevise meg. Dette viser for min del at definisjonen er for lite ekskluderende. Definisjonen til Geertz har det klassiske problemet til funksjonalistiske definisjoner; den inkluderer for mye og mangler kriterier som kan skille ut hva som er særegent for religion: hva er det religion har og gjør som ikke andre kulturelle fenomen har og gjør? Geertz definisjon gir kanskje et godt bilde av religion slik religion fremstår, men den kan egentlig ikke avgrense religion mot andre fenomener. Ateisme, som skal være motsatsen til religion, ville også bli inkludert i Geertz’ definisjon – og andre funksjonalistiske definisjoner.

Sammenligningen med Clifford Geertz er gjort med tanke på at den åpner opp for at fotball kan defineres som religion. Andre definisjoner vil i langt større grad klargjøre at fotball ikke er religion. Deriblant den substansielle, monotetiske minimumsdefinisjoner som “belief in spiritual beings” (Edward Burnett Tylor) eller Melford Spiros “an institution consisting of culturally patterned interaction with culturally postulated superhuman beings” (som jeg har mye til overs for). Om fotball er religion er altså først og fremst et spørsmål om hvordan man definerer religion (og fotball). Spør du meg er det altså interessant å sammenligne fotball og religion, men det er noe galt med religionsdefinisjonen man benytter hvis sammenligningen fører til at man setter likhetstegn mellom fotball og religion.

Jo, men hva så Tomas Moltu?

Tomas Moltu, tidligere skolebyråd og nå leder i Krf-Bergen, er igjen ute med et innlegg i BT. Han har betimelig nok fått ekstremt mye pepper for hans kronikk hvor han tok til orde for å se på alternativer til utviklingslæren fordi utviklingslæren var problematisk for menneskers forhold til jorden, klima og miljø. I debattinnnlegget i dagens BT er han heller ikke særlig stø, og bruker mye politikerfraser for å fordekke sine egne argumenter, og for å gi et etterlatt inntrykk av at han kun har stilt kritiske spørsmål og at det burde være et ideal. Han hefter aldri med noe av den konkrete kritikken han har møtt. Men så, avslutningsvis, spør han

Så undrer jeg meg fremdeles over at ingen har prøvd å besvare spørsmålet mitt, så jeg prøver igjen. Kan utviklingslæren ha fratatt oss noe av respekten for miljøet, faunaen og artenes eksistens?

Mange som jeg har lest har svart på dette, men jeg kan gjøre det igjen; Jo, utviklingslæren kan (hypotetisk sett) ha fratatt oss noe av respekten for miljøet, faunaen og artenes eksistens! MEN (isåfall) hva så? Skal man se bort fra kunnskapsbasert fakta fordi man ikke liker konsekvensene av det? Skal man se bortifra tyngdeloven fordi man ideelt sett ønsker å fly?

Jeg tror egentlig ikke at det er utviklingslæren som er den verste synderen når det kommer til menneskets ingnoranse av klima- og miljøproblemer. Minst like troverdig er det at kristendommens antroposentriske verdensanskuelse som plasserer mennesket som herskere over natur og dyr har skylden. Men jeg tror egentlig ikke dette er årsaken til miljøproblene heller.

For det første er det mange andre mulige årsaker til at mennesket har skapt krimakrisen enn at skylden ligger hos utviklingslæren. Vi har ikke evne til å ta inn over oss problemer så langt frem i tid, vi er ansvarsfraskrivende av natur, og partiet Moltu samarbeider med i Bergen vil ikke en gang anerkjenne at det er et problem! For det andre så tror jeg ikke det er mange som sitter med dette bildet av utviklingslæren som Moltu har. Moltu mener at utvklingslæren lærer oss at alt vi gjør av skade mot naturen vil fikse seg av seg selv. Det er ikke noe vi har lært fra utviklingslæren. I hvertfall ikke jeg. Hvis man tror dette så trenger man ikke mindre opplæring i utviklingslæren men mer! Det kan godt være at dette vrangbildet av utviklingslæren har fått grobunn i miljøer som er for en mer kreasjonistisk tilnærming, men jeg tror ikke denne fortolkningen er utbredt nok i verden til å være skyld i at menensker ignorerer klimautfordringene. Og hvis så er, så hersker altså denne vranglæren av utviklingslæren i kretser som ikke anerkjenner utviklingslæren. Dermed er det altså manglende evolusjonsteoretisk kunnskap, kanskje skapt av for mye kreasjonisisk polemikk, som er skyld i problemene Moltu mener utviklingslæren skaper!

Men la oss anta at Moltu har rett i at utviklingslæren kan ha fratatt oss noe av respekten for miljøet, faunaen og artenes eksistens. Og han kan jo ha rett, det kan jo være… Mitt spørsmål da er altså: Hva så? Hva mener du at vi skal gjøre med det? Hva kan vi gjøre med det? Moltu insinuerer at det er noe feil med utviklingslæren. Slik han har forstått den er det opplagt det, men han har ikke riktig oppfatning av utviklingslæren. Evolusjonslæren sier ikke at evolusjonen har moral, mål og mening, og at evolusjonen betrakter dagens mangfold og setter alle kluter inn for å beholde det. Men la oss fortsatt spille på lag, og anta Moltu har rett også i sitt syn på hvordan man skal tolke utviklingslæren (noe som jeg mener altså ikke er riktig), og at det dermed er riktig at basert på denne tolkningen av utviklingslæren så er utviklingslæren en trussel for klima og miljø (noe som jeg mener altså ikke er riktig): Hva så? Skal man da forkaste det man antar er riktig fordi det ikke er ønskelig? Er det slik man behandler fakta i Krf? Er det dette du mener man skal gjøre i skolen? Vi liker jo ikke de potensielle konsekvensene av ubeskyttet sex med et utall fremmede, men skal vi la være å informere om dette likevel?

Slik det er mulig å lese Moltu så vil han ikke bare fordekke sannheten, han kan også tolkes dithen at det kunne vært en idé  å utfordre denne med kritikk med utgangspunkt i skapelsesberetninger. Og det er nok dette siste som har skapt mest rabalder. En tidligere skolebyråd som uttaler seg på en måte som kan tolkes dithen at han vil undervise i kreasjonisme og skapelsesberetningen i andre timer enn i religion og livsynsfaget. Ikke bare det, men den tidligere skolebyråden får lovord fra den nåværende skolebyråden i Bergen (Filip Rygg). Og hvis han ikke mener dette, hva mener han da? Hvilke kritikk er det Tomas Moltu ønsker å rette mot evolusjonsteorien? Hvorfor ikke rette kritikken mot evolusjonsteorien selv? Hvorfor ikke si hva du mener? Å henge seg på de høye hesters ideal om å stadig ha en kritisk synsvinkel samtidig som man ikke selv vil står for noe kritikk er en like snedig unnamanøver som alle poltikere som på vikende fronthevder de er så glad for at debatten er kommet opp, eller som alltid ønsker en debatt velkommen, selv om det er helt opplagt at de ikke er enig med debattmotstanderen, ikke ønsker debatt og strengt tatt ikke ønsker å si hva de står for.

Og tror Tomas Moltu at evolusjonsteorien ikke er utsatt for kritikk? Evolusjonsteoretiske premisser er jo stadig til diskusjon. Men det er innenfor de vitenskapelige rammene. Det er ikke kritikk mot evolusjonsteorien å hevde at jorden ble skapt for 6000 år siden, eller å hevde at utvikling ikke finner sted som konsekvens av mutasjoner, men av en allmektig, allvitende og allstedsnærværende gud. Ikke noen av de problemene som evolusjonsteorien står ovenfor vil bli løst av å putte inn en ubeviselig, uforståelig, uberegnelig og uforklarlig allmektig, allvitende og allstedsnærværende gud i forklaringsmodellen. Det bare kompliserer problemet.

Så min oppfordring går tilbake til Tomas Moltu. Jeg lurer på hva han vil med svaret på sitt eget spørsmål. Deretter lurer jeg egentlig på hva han mener. Hvorfor kan han ikke si det? Benekter han evolusjonsteoriens premisser? Er han en kreasjonist? Er han isåfall en ung-, eller gammeljordskreasjonist?

Mens Moltu ønsker mer skapelseslære inn i naturfaget og som tilleggskunnskap til utviklingslæren så vil jeg heller snu det på hodet. Jeg ser gjerne at man henter inn utviklingslæren i religion og livsynsfaget! Det er egentlig langt fra urimelig. Den kognitive og evolusjonære religionsvitenskapen har de siste 20 årene vist hvordan i evolusjonen og dets konsekvenser finner viktige bidrag til å forklare hvorfor vi tror som vi tror i dag – altså hvorfor vi er religiøs. Den kognitive og evolusjonære religionsvitenskapen kan blant annet fortelle Moltu hvorfor mennesket tror på guder, hvorfor mennesker tror at Moses delte et hav, hvorfor mennesker kan tro at noen kan gå på vann osv. Det hører vel strengt tatt hjemme i religionsundervisningen, slik det gjør i religionsvitenskapsundervisning på universitetsnivå?

Fra nevroteologer til nyateister: En kritisk diskusjon av boken Sjelens sult

Det har de siste 20 årene vært en økende interesse for teoretisering omkring religion, både i og utenfor akademia. Religionssosiologen Rodney Stark (Stark and Bainbridge 1987; Stark and Finke 2000) ledet an med sin Rational choice-tilnærming. Den kognitive religionsvitenskapen, med blant andre E. Thomas Lawson, Robert N. McCauley (Lawson and McCauley 1990) og Stewart Guthrie (Guthrie 1980, 1993) var også tidlig ute. Dette ble fulgt opp av en rekke andre teorier utover 1990- og 2000-tallet, og ikke minst en rekke historiske- (Kunin 2003; Strenski 2006; Pals 1996, 2006) og teoretiske gjennomganger (Saler 2000; Jensen 2003; Jensen and Rothstein 2000; Antes, Geertz, and Warne 2004; Segal 2006; McCutcheon 1999; Hinnels 2005; Braun and McCutcheon 2000; Flood 1999; Platvoet and Molendijk 1999; Swatos 1992) preget debatten.

Inspirert blant annet av forskere fra den kognitive religionsvitenskapen (Barrett 2004; Boyer 1994, 2001; Atran 2002), og sannsynligvis den økte interessen for religion utenfor akademia, fanget også religionsteorier interessen til forskere utenfor religionsvitenskapen som biolog Richard Dawkins (Dawkins 2006), filosof Daniel Dennett (Dennett 2006) og flere andre religionskritiske nyateister. Den økte interessen for religionsteori har siden ledet til blant annet boken Contemporary Theories of Religion. A critical Companion (Stausberg 2009) hvor 17 teorier fra de siste 20 årene har fått en kritisk gjennomgang.

For første gang er også et bredere spekter religionsforskning og religionsteoretisk arbeid presentert på norsk: I boken Sjelens sult. Jeg vil i det følgende ha en gjennomgang av denne boken, den omtalte forskningen og de presenterte teoriene. Continue reading

Religion som adapsjon eller evolusjonært biprodukt? Innledning

I nyeste utgave av Journal of Cognition and Culture er det nå en rekke interessante artikler. Deriblant en Barrettsk jakt på det kognitivt optimale for kulturell videreformidlning av folkefortellinger: “Counterintuitiveness in Folktales: Finding the Cognitive Optimum“, og en kritisk artikkel vedrørende “Costly Signaling and the Origin of Religion” av Michael J. Murray og Lyn Moore. Jeg skal henge meg litt opp i en av forskerne bak Costly signaling-ideen om religion, nemlig Richard Sosis. Han har i samme utgave en artikkel om et av de mest grunnleggende spørsmålene innen evolusjonær religionsforskning, nemlig spørsmålet om religion er et biprodukt eller en adapsjon. Det var denne debatten jeg mente Bjørn Vassnes ikke var helt i støtet på i Sjelens sult da jeg laget utkast til anmeldelse av den i en tidligere post.

Jeg benytter, med utgangspunkt i artikkelen til Sosis, sjansen til å ta en liten diskusjon vedrørende om religion er et biprodukt eller ikke. Continue reading

Ateismeprosjektet mitt: There’s probably no God. Now stop worrying and enjoy your life

I høst har jeg funnet ut at jeg skal sende inn en søknad om opptak til doktorgradsutdanningen ved Universitetet i Bergen. Samtidig skal jeg fortsette å jobbe som informasjonskonsulent på UiB. Dette høres kanskje litt rart ut, da mange blander “stipendiat” (det at man blir betalt for å ta doktorgradsutdanning) med selve doktorgradsutdanning. Poenget er at en doktorgradsutdanning tar lang tid, og man får ikke lån hos Lånekassen for dette. Da trengs det annen finansiering. Derfor er det vanlig å søke om stipendiat hos de forskjellige universitetene som en form for intern finansiering, og hvis man får disse innvilget søker man opptak til forskerutdanningen. Siden dette er to separate ting, kan også kandidater som tilfredsstiller de faglige kravene søke opptak hvis de har finansieringen i orden. For de med ekstern finansiering er det da et krav at man skal gjennomføre på minst 50% av normert tid, altså innen seks år. Continue reading

Anmeldelse av Sjelens sult, en bok om religion av Bjørn Vassnes

Jeg har en stund gnuret på en anmeldelse av Sjelens sult nå. Underveis i en overraskende interessant cupfinale, før og etter en toppkamp i England og mellom en del Wii-fit-slag tok anmeldelsen form. Endelig begynner det å nærme seg slutten. Håper jeg. Planen er å sende dette inn til et tidsskrift, sannsynligvis DIN, som en “Review article”. Før jeg sender inn tar jeg gjerne i mot kommentarer. Dette kan gjøres her i bloggen eller via GoogleDocs. Continue reading

Evolusjon, religion og gud i hodet

Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes har en artig kronikk i BT 22/7-09 om Darwins Gud. Sammen med det forunderlige svaret til avdelingsoverlege dr.med Elling Ulvestad, som jeg ikke helt klarer å plassere, åpnes døren til en interessant debatt. Kanskje flere. Verken kronikken eller kommentaren er tilgjengeliggjort på bt.no ennå, men du finner kommentaren i atekst.

Religion er naturlig

Vassnes skriver en kronikk som fremstår litt uten mål og mening, kanskje foruten å reklamere for boken sin, men den er både god og interessant likevel. Han presenterer ideen om at Darwin ikke har gjort gud overflødig, men at det er evolusjonen som Darwin oppdaget som har gjort gud mulig. Argumentet er egentlig veldig enkelt, og han presenterer det de første linjene. Argumentet består i at mennesker er skapt på en slik måte at de vil være religiøse uansett om det finnes en gud/guder eller ikke. Det er egentlig dette den kognitive religionsvitenskapen har putlet med siden begynnelsen på 1990-tallet (1980 hvis man regner med Stewart Guthries banebrytende artikkel jeg snakket om i denne posten). Disse forskerne har vist hvordan mennesker har en del mekanismer, tankemønstre og lignende som ved normal funksjon gjør oss tilregnelige til å være religiøse. Ja ikke bare tilregnelige – det gjør at religion er naturlig!

Debatten i gang

”Av en eller annen grunn” tenner dette Ulvestad og får han til å komme med en respons. Han gjør et lite referat og kommer med utsagnet: ”Basert på dette funnet antyder han så at gud er muliggjort gjennom menneskets evolusjon, underforstått – gud har ikke skapt mennesket, det er mennesket som har skapt gud!”. Ulvestad mener at Vassnes ikke kan konkludere med dette på bakgrunn av de data Vassnes har tilgjengelig. Det er vel sannsynligvis riktig.

Problemet er vel at Vassnes egentlig aldri foretar den konklusjonen. Han presiserer derimot at “denne forskningen avfeier på ingen måte religionen”. Det er Ulvestad som påstår at Vassnes konkluderer med dette – før Ulvestad sier at dette ikke er en holdbar konklusjon. Vassnes insinuerer i massevis, men han begir seg ikke inn på den konklusjonen.

Det er flere ting med dette som er interessant:

  • Argumentet til Vassnes i seg selv (om at religion er naturlig)
  • At argumentet stadig ”misforstås” – sannsynligvis fordi ny-ateistene bruker forskningen Vassnes referer i anti-religiøs propaganda
  • At ny-ateistene bruker dette argumentet som propaganda, og er deres ateistiske standpunkt unaturlig når religion er naturlig?
  • At argumentet også brukes til å argumentere for guds ekistens – blant annet av nevro-teologer
  • At argumentet vekker harme uansett hvilket formål det brukes til – for det gjør det alltid – og at det leder til opphetede diskusjoner Continue reading