Søndagens BT inneholdt både et leserbrev og en artikkel om religion av stor interesse. Leserbrevet var av en førstelektor i RLE ved Høgskolen i Bergen og diskuterte om det var for lite kritikk av ikke-religiøse livsyn i skolen. Artikkelen handlet om den manglende forskningen på kristne organisasjoners rusomsorg og -behandling:
Det offentlege deler ut millionar av kroner til rusarbeid i kristne organisasjonar. Men ingen har forska på effekten av kristen rusomsorg- og behandling.
Jeg skulle gjerne diskutert begge opp og i mente, og det kribler i mine religionsteoretiske fingre, men jeg skal nøye meg med en kort meningsytring om den sistnevnte:
Det burde være langt mer forskning på religiøs rusbehandling, men vi har ikke behov for forskning i den apologetiske “ånd” vi kjenner fra fagfeltene “religion og helse” og “religion og mental helse”. Vi trenger også en annen type forskning enn forskningen fra disse fagfeltene som gjerne diskuterer “om” religion og religiøsitet fører til bedre helse 1. Det vi trenger mer forskning på er eventuelt “når“, “hvorfor“, og “hvordan” religion og religiøsitet eventuelt hjelper. Dette gjelder innen rusomsorg så vel som all annen omsorg og forebygging. For ved å identifisere og isolere hvilke faktorer i religiøs behandling som faktisk hjelper forskjellige personer og personlighetstyper, kan man teoretisk sett applisere de aktuelle aspektene på sekulære behandlingsformer. Og man kan unngå de tilfellene og aspektene som leder “rakt til helvetet”.
Svarene kan selvsagt være at det er “troen på en gud” (for eksempel) som hjelper, og vi kan selvsagt ikke begynne å blande guder inn i helsevesenet, men dette kan igjen isoleres og lede til flere spørsmål; gjelder dette all gudstro (hvis ikke hvilke?), er det en form for external locus of control?, og hvorfor hjelper det eventuelt? Det er heller ikke sikkert at det er mulig å isolere enkeltstående aspekter, noe som kan indikere at det er “helheten” som funker. Men hvilke helheter funker, og hvilke funker ikke? Hva skiller funkende helheter fra ufunkende helheter?
Se en lengre diskusjon av religionens funksjon, og en diskusjon av religion og helse, i kapittelet “Religionens funksjon: Terror Management Theory om religion som beskyttelse mot dødsrelaterte tanker” i masteroppgaven min “Angst, død og religion: Terror Management Theory som religionsteori – en kritisk diskusjon“.
Fotnoter
- Når det gjelder forholdet mellom religion og mental helse generelt er det en viss aksept for at religion ofte er assosiert med bedre helse. Noen av ”fordelene” ved religion summeres opp i boken Handbook of Religion and Health (2001) og er for eksempel: Håp og optimisme, formål og mening med livet, høyere selvtillit, mindre ensomhet, mindre depresjon og hurtigere rekonvalesens etter depresjon, færre suicidale, færre selvmord og mindre angst (Koenig, et al. 2001:288). Se også Hackney and Sanders 2003, Koenig and Larson 2001, Levin and Chatters 1998, Maltby and Day 2004, Shreve-Neiger and Edelstein 2004. Denne presentasjonen (og fortolkningen) av forskningsmaterialet som jeg har gjort, om at religion er assosiert med bedre helse er også gjort av blant andre Bulbulia (Bulbulia 2006a), Atran (Atran and Norenzayan 2004:728, Atran 2002:169) og Dennett (Dennett 2006:277). Se eventuelt mer i Kapittel seks i min masteroppgave Angst, død og religion ↩
