Religionsdefinisjoner er et stadig tilbakevennende tema i denne bloggen, for religionsvitenskapsstudenter og religionsforskere. Men en ting som sjelden diskuteres er hva en religionsdefinisjon skal være. Jeg tenker ikke da på om den skal være substansiell eller funksjonalistisk, monotetiske eller polytetisk, familielikhetsbasert eller prototypebasert (eller en kombinasjon av alt). Omkring dette er det skrevet hele regnskoger. Jeg tenker heller ikke primært på formålet med religionsdefinisjoner; om det er en teoretisk øvelse eller praktisk nødvendig for eksempel for feltarbeid.
Det jeg tenker på er om en religionsdefinisjon skal definere hva religion som verdensomspennende fenomen rommer av innhold, eller skal en religionsdefinisjon definere hva det er ved religion som skiller det fra andre kulturelle fenomener?
En definisjon er definert av ordnett.no til blant annet
- setning som tjener til å angi innholdet av et begrep eller ord
- nøyaktig bestemmelse og avgrensing av et begrep
Slik jeg har lest mine hyllemetre med religionsdefiniisjonsproblematikk og annen teoretisk religionsvitenskap, oppfatter jeg det som at religionsdefinisjoner stort sett er forstått som førstnevnte og i svært liten grad som sistnevnte. Kanskje i frykt for essensialismestempelet? Religionsdefinisjoner søker slik jeg ser det i stor grad å beskrive hva religion inneholder – altså hva man kan tenke å finne tilknyttet til religiøs tro og praksis. Det er klart at en del monotetiske minimumsdefinisjoner kan fylle oppgaven til sistnevnte, men det er sjelden eksplisitt uttalt at dette er hensikten. Polytetiske definisjoner og monotetiske definisjoner med flere elementer, har derimot tilsynelatende tatt på seg oppgaven med å få til førstnevnte.
Jeg mener et slikt prosjekt alene er både relativt unødvendig, og relativt uproduktivt med hensyn både til teoretiske øvelser og praktisk anvendelse i forskning. Religionsdefinisjoner burde etter min mening (også) fokusere på å avgrense religion mot tilstøtende fenomener. Dette vil være langt mer produktivt så lenge man ikke går i fellen med å blande teori og definisjon. Egentlig mistenker jeg at mange av de som ønsker en definisjon som omfatter innholdet av religion allerede har gått i denne fellen og forsøker å implementere en religionsteori i definisjonen sin. En blanding av teori og definisjon i et tilfelle hvor man vil avgrense religion vil kunne føre til at man gir uttrykk for å ha funnet religionens universelle essens.
Men hvis man lar definisjonen avgrense religion mot noe annet, må man samtidig kunne akseptere at (de teoretiske) årsakene til religion ikke nødvendigvis ligger utelukkende i det som skiller religion fra andre kulturelle fenomener (som fotball). Det er for eksempel nemlig ikke nødvendigvis slik at religioners opphav og evolusjonære standhaftighet er å finne i dets “eksklusive” aspekter – det “karakteristisk religiøse” om man vil si det med litt essensialistiske termer. Teoretisk sett kan det som definerer (avgrenser) religion være et tilfeldig biprodukt (guder/agenter/mcia) av aspekter som religion deler med andre kulturelle fenomener – som teoretisk sett kan ha funksjonalitiske forklaringer (commitment signaling, helse osv.). Det som religion for de fleste dreier seg om (kan for eksempel være vaffelsteking, kaffekoking, basar, sang, dans osv.) og det som er årsakene til religion (commitment signaling, behov for beskyttelse etc.) er dermed ikke nødvendigvis det som avgrenser religion mot andre kulturelle fenomener – og dermed gjør religion til religion. Dermed kan man ikke (om man vil) si at religionens “essens” er det samme som religioners eksklusive eller karakteristiske domener. Eller? Er jeg på kant med lærebøkene nå?