I helgen satt jeg og bladde litt ubestemmelig i noen bøker. Den første var A Sociology of Religious Emotion, av Ole Riis og Linda Woodhead. Den andre var Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft. A Sociology of Religious Emotion virket som en interessant bok, men var en drøvtyggende bok innledningsvis. En relativt grei meta-gjennomgang av en del forskning om emosjoner som i varierende frad var aktuelt. Mye greit bakgrunnsstoff, men lite nye forskning. Jeg bet meg merke i to ting.
Emosjon eller følelse?
Det ene var at Riis og Woodhead, som andre, var upresis eller uriktig i sin bruk av begrepet emosjon. De benytter emosjon (emotion) som forskere i dag benytter både emosjon (emotion) og følelse (feeling) – altså både med og uten bevisst prosessering. Tydeligst er differensieringen mellom emosjon og følelse i boken På leting etter Spinoza. Glede, sorg og den følende hjernen av Antonio Damasio:
Emosjoner utspiller seg i kroppens teater. Følelser utspiller seg i sinnets teater. Som vi skal se, er emosjoner og det store antallet beslektede reaksjoner som ligger til grunn for dem en del av den grunnleggende mekanismen for livsregulering; følelsene bidrar også, men på et høyere nivå (…). Emosjoner og beslektede fenomener danner grunnlaget for følelser (Damasio 2004: 29)
I A Sociology of Religious Emotion kan det selvsagt ha med en etablert begrepsbruk innen Riis og Woodheads fagområde (sosiologi), men innledningen bærer preg av at årsaken kan være at de ikke har hengt med i begrepsutviklingen innen nyere emosjonsforskning. Samtidig kan det være en vanlig feiltakelse fordi ordet “følelse” (feeling) i dagligtale ofte brukes for å betegne at noen benytter sansene (sensation), altså for eksempel å “føle” smerte og varme. Ved å benytte føle, om bruk av sansene, får man et hierarki hvor emosjoner er overordnet følelsene – og man antar da at emosjoner er øverst i hierarkiet. Men følelser er altså den bevisste opplevelsen av emosjonen/emosjonene. Videre er det følelsen (altså opplevelsen av emosjonene) som er privat, mens emosjonen som potensielt er offentlig (ansiktsuttrykk og lignende) – ikke omvendt slik Riis og Woodhead indikerer.
Finnes det unike religiøse emosjoner/følelser?
Det andre jeg la merke til, og som knytter boken A Sociology of Religious Emotion opp mot boken Det biologiske mennesket, er at Riis og Woodhead hevder at det ikke finnes unike religiøse emosjoner. Det er klart at Riis og Woodhead ikke akkurat bryter barrierer i forskningsfronten når de påstår dette, “slå inn åpne dører” var vel uttrykket som slo meg.
Det interessante var at da jeg slo opp på kapittelet om religion og religiøsitet i Det biologiske mennesket ble det innledet med hva som karakteriserer religiøse følelser. Smeller Bongard og Røskaft igjen de åpne dørene som Riis og Woodhead nettopp slo inn? På en måte, men begrepsbruken til begge gjør dette vanskelig å sammenligne.
For Riis og Woodhead snakker jo om emosjoner. Bongard og Røskaft derimot bruker konsekvent følelser. Slik jeg tolker det gjør Bongard og Røskaft det mer “riktig” selv om de har stor fokus på opplevelseskomponenten mens emosjonskomponenten er uspesifikk (men høy) fysiologisk aktivering. Men det er jo et spørsmål om vi snakker om religiøse følelser når man har en sterk opplevelse i tilknytning til noe man oppfatter som religiøst? For hvis emosjonene ikke er identifiserbare, så snakker man kanskje “bare” om en sterk opplevelse?
Riis og Woodhead derimot kompliserer det hele enda mer ved å like ofte snakke om følelser, selv om de bruker betegnelsen emosjoner. For det er en vesensforskjell om man snakker om religiøse emosjoner eller religiøse følelser. For hvis man mener at det finnes religiøse emosjoner, så skal det finnes egne dedikerte og unike emosjoner som bare er religiøse. Hver gang disse emosjonene aktiveres så skal det betinge en religiøs følelse/opplevelse. Akkurat det er det svært få som tror på, selv om Michael Persinger mener han har funnet et eget gudspunkt i hjernen. Han mener at ved å stimulere et spesielt punkt så vil han fremkalle religiøse opplevelser, men dette er blant annet vist at ikke fungerer på en ateist som Richard Dawkins – som derimot rapporterte kvalme.
Snakker man derimot om religiøse følelser, så stiller det seg annerledes. Da tar man utgangspunkt i menneskets grunnleggende (og/eller sekundære emosjoner om man vil) og tilføyer en situasjonsbestemt fortolkning og opplevelse. Jeg har tidligere skrevet om hvordan opplevelsen av emosjoner/aktivering kan endres avhengig av situasjon. Dette er blant annet illustrert ved den kjente High Bridge Study (les mer her). Det samme er tilfellet vedrørende religiøse følelser.
Det er derfor mer menigsfullt å snakke om religiøse følelser, enn å snakke om religiøse emosjoner. Jeg tar etterhvert sikte på å finne ut mer av hva Riis og Woodhead egentlig mener.