It has been recently proposed that people can flexibly rely on sources of control that are both internal and external to the self to satisfy the need to believe that their world is under control (i.e., that events do not unfold randomly or haphazardly). Consistent with this, past research demonstrates that, when personal control is threatened, people defend external systems of control, such as God and government. This theoretical perspective also suggests that belief in God and support for governmental systems, although seemingly disparate, will exhibit a hydraulic relationship with one another. (Fra artikkelen For God (or) country: The hydraulic relation between government instability and belief in religious sources of control fra nyeste utgave av Journal of Personality and Social Psychology

Staten og gud kan begge kompensere for manglende kontroll i hverdagen. Nå er det i tillegg kommet en artikkel som viser at stat og gud i denne sammenheng er i et hydraulisk forhold. Når tilliten til staten går ned for eksempel på grunn av ustabilitet, så går tilliten til gud opp. Artikkelen er kalt  “For god (or) country” og er publisert i siste utgave av Journal of Personality and Social Psychology. Artikkelen viser også hvordan gud (dermed) kan byttes ut med Jens Stoltenberg, eller omvendt. Mao og Stalin har vel opplevd dette sterkere enn norske politikere, men det er uansett morsomt å se på gud som en innbytter for Jonas Gahr Støre eller Kristin Halvorsen.

Fotnote 139 i Angst, død og religion

Når jeg først er inne på dette, så kom jeg på en av mine mange lange fotnoter i masteroppgaven min Angst, død og religion, som omtaler nettopp den “overnaturlige” funksjonen til statsledere. Siden det er et så høyaktuelt tema tenkte jeg at det var på sin plass å poste noten fra side 96 her:

139. I lys av kognitiv religionsvitenskaps fokus på de kontraintuitive agentene og TMTs forskning kan en påpeke at det også i sekulære kulturer finnes ”overnaturlige agenter” som tilskrives ekstraordinære evner. Det er en del opplagte eksempler som tegneseriehelter og julenissen, men spørsmålet er om disse virkelig vil bli tatt i bruk som en beskyttelse mot dødsrelaterte tanker. Av mulig større relevans har TMT vist at karismatiske ledere får økt tilslutning etter MS-priming noe som skal indikere at de tilbyr en beskyttelse mot dødsrelaterte tanker (Cohen, et al. 2004, Landau, et al. 2004c). Videre kan en også se at heltedyrkelsen av tidligere store figurer, som statsledere, kan være ganske omfangsrik. Når det er vist at Bush, som karismatisk leder og som symbol på handlekraft, besluttsomhet, autoritet og sikkerhet, ”beskytter mot døden” i dag (Landau, et al. 2004c), er det jo også mulig at han beskytter mot døden etter sin egen død, eller at Stalin, Mao og Churchill kunne blitt tilskrevet en slik funksjon i dag. Dette trenger ikke skyldes at en tror disse figurene vil stå opp fra de døde og beskytte en selv, men at de i sin levetid symboliserte sikkerhetselementer som trygghet, besluttsomhet, autoritet og handlekraft og var ledere og frontfigurer for en verdensanskuelse. Dette kan slik sett gi Bush en lik rolle som Jesus når det gjelder det å tydeliggjøre og ”formidle” kjernepunktene i en verdensanskuelse. Selv om de sekulære lederne ikke oppnår udødelighet i ordets rette forstand så oppnår ”de” en heltedyrkelse og de forblir viktige symboler. Ved at også sekulære verdensanskuelser har ”agenter” som tilskrives ekstraordinære krefter kan en kanskje si at religion ”mister” noe av det tilsynelatende ekstra i forhold til dette. På den annen side kan det også være de sekulære verdensanskuelsene som har iboende en del elementer som normalt sett er tilskrevet den religiøse sfære. At det er de sekulære verdensanskuelsene som tilegner seg en bit av det ”noe ekstra” fremfor at de religiøse verdensanskuelsene mister noe av sitt ”ekstra”. Dette kan en kanskje også si om den symbolske udødeligheten som de sekulære verdensanskuelsene tilbyr, hvor den symbolske udødeligheten er en del av den sekulære verdensanskuelsens innhogg i det religiøse. I et slikt perspektiv kan en kanskje se den symbolske udødeligheten som en kompensasjon for at kulturen ikke har noen eksplisitt udødelighetsideologi. Eventuelt kan også den symbolske udødeligheten være en historisk og evolusjonær gjenlevning av tidligere kulturer som var gjennomsyret av eksplisitte udødelighetsideologier (som det i forrige kapittel er vist at TMT indikerer). En religiøs verdensanskuelse er jo både en eksplisitt og en implisitt/symbolsk udødelighetsideologi (i TMTs terminologi) og som vi så i kapittelet om religionens evolusjonære opphav mener TMT at sekulære verdensanskuelser er vokst ut av, og sakte men sikkert skilt seg fra, antikke kulturer som alle hadde religiøse overtoner (Landau, et al. 2004a:743). I et slikt perspektiv fortsetter kulturen å tilby den symbolske udødeligheten etter at den eksplisitte er forsvunnet.

Dette er selvsagt noe løsrevet og med noen uforståelig henvisninger, men dette er en svært komprimert analyse og poengtert analyse. Og strengt tatt er det bare å lese masteroppgaven, så vil alt komme mye tydeligere frem!